9. UNGDOMSUTFORDRINGEN

Sammen med kampen om fiskerettigheter og råstoff er kampen for å holde på ungdommen og rekruttere ungdommen til arbeid i fiskerinæringen kanskje de viktigste forutsetningene for bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn. Samtidig er det en klar tendens til at ungdommen flytter bort fra perifere, fiskeriavhengige lokalsamfunn.

Under feltarbeidet i Kjøllefjord ble det gjennomført en spørreundersøkelse blant elevene i det som da var 8. og 9. klasse på ungdomstrinnet, samt elevene i 1. klasse på videregående skole. Utvalget i undersøkelsen var 28 personer, men dekker likevel de aller fleste ungdommene i aldersgruppen i Kjøllefjord. Resultatene fra spørreundersøkelsen danner kjernen i diskusjonen i dette kapittelet. Jeg vil først diskutere rekrutteringsproblematikken i Kjøllefjord for fiskeflåte og fiskeindustri, og deretter for lokalsamfunnet som helhet.

I kapittel 3.4.2 drøftet jeg hvordan mennesker på et sted over tid utvikler en felles forståelsesramme, som er med å styre hvordan man forholder seg til endringer i samfunnet. Lindkvist (1994b, 1997) kaller slike forståelsesrammer "romlige tankeskjema". Avslutningsvis vil jeg drøfte hvilke konsekvenser svekkelse av de romlige tankeskjemaene i Kjøllefjord kan få for lokalsamfunnet.

9.1 Rekruttering til fiskeflåten

I fangstleddet har inngangen til allmenningen gradvis blitt stengt ved hjelp av kvoteordninger og aktivitetskrav for å beskytte aktørene som er innenfor. Denne forvaltningen er naturligvis et stort problem for rekrutteringen til næringen. Lave kvoter har redusert mulighetene og behovet for å rekruttere nye fiskere, mens skjerpede aktivitetskrav har gjort det nødvendig for de som allerede er innenfor å slite hardere for å beholde statusen som fisker. I Kjøllefjord har størrelsen på fiskerimiljøet i seg selv begrenset nyrekrutteringen. Det er rett og slett for få lokale båter. I større fiskerimiljøer har de unge bedre muligheter til å skaffe seg praksis og jobb som fisker på eksisterende båter før de anskaffer sin egen båt. En lokal fisker sier dette om rekrutteringssituasjonen:

"....sjøl har æ hadd båt i mange tiår, men e det en ungdom som vil prøve sæ så har han ingen mulighet tell det fordi det e så få båta hær. Vi har fast mainnskap, og da kvie man sæ førr å ta dem hær unggutan med. Da æ begynte, begynte æ som halvlottfeskar (...) i det små. Men i dag...."

Kjøllefjordingene er svært oppmerksomme på at sjømannskap og fiskerkompetanse er kunnskaper som i stor grad tilegnes gjennom praktisk læring. Flere aktører også utenfor fiskeriene så begrensninger ved den teoretiske fiskeriopplæringen. Selv om man i dag kan tilby en langt mer omfattende fiskeriutdannelse enn tidligere, er det ikke gitt at ungdommen blir bedre fiskere av den grunn. Sjømannskap må læres tidlig slik at man "får det i fingran", og det får man ved å være med på havet og få prøve seg. En vesentlig del av denne rekrutterings- og opplæringsfunksjonen falt bort under torskekrisen. Samtidig virket også torskekrisen avskrekkende på den lokale ungdommen. De så hvor hardt fiskerne strevde for å klare seg økonomisk i tider med svart hav, og søkte derfor arbeid og utdanning innenfor andre sektorer eller utenfor lokalsamfunnet. Dermed kan Kjøllefjord og andre fiskeriavhengige lokalsamfunn ha mistet flere årsklasser av ungdom som ellers kunne vært interessert i arbeid i fiskerinæringen. En fisker sa:

"Dæm karan som ska kjøpe sæ store båta må bygge sæ opp. (...) Det hadde ikke gådd å ta en ungdom fra skolebænken og kasta ham ombord i en båt og latt han være med nån måna og så si at ’nu ska du kjøpe stor båt’. Det må suksessivt bygges opp, og det mesta vi i den tida det va det hær kvotesystemet og vi ikke fikk fesk eller tjænte pænga. Vi fikk ikke nån ungdomma med i båten, og det blei et stort gap. Det hær kommer vi tell å lide førr, ikke bare i Kjøllefjord, men også andre plassa."

Aktørene i Kjøllefjord legger altså stor vekt på praktisk læring og gradvis kompetanseoppbygging i forhold til fiskeryrket. Samtidig har de lite til overs for støtteordninger og rekrutteringsprogrammer som gir ungdommer muligheter til å bli "for store for fort". Flere informanter fortalte historier om ambisiøse ungdommer som hadde fått seg stor og flott båt, men som manglet de nødvendige evnene til å forrente investeringene. En lærer kommenterte rekrutteringsordningene på denne måten:

"Det æ meine e at aille sku få prøv sæ, men uten subsidia. Så vil havet sorter landkrabban tellbake på land. Dæm døktige vil få det tell, og dæm må få begynne som ungdomma."

En stor del av kompetansen i fiskerinæringen er såkalt "taus kunnskap", altså kunnskap som ikke er nedskrevet og som tilegnes gjennom praktisk læring. Den tause kunnskapen i fiskerisystemet i Kjøllefjord omfatter bl.a. kjennskap til gode fiskeplasser og de lokale fiskestammenes vandringsmønstre i kystområdene. Når rekrutteringen til fiskerinæringen forsvinner, vil også slike nedarvede kunnskaper kunne gå tapt.

"Det sørgelige e at (...) kunnskapan førrsvinn, ættesom det ikke e rekruttering tell feskaryrket. Grunnen tell at det ikke e rekruttering, e at folk er altførr intelligente tell å satse på nokka som e så usikkert."

Det er ikke bare i Kjøllefjord at ungdommen er skeptisk til å satse på en fremtid i fiskerinæringen. Siri Gerrard (1993) og Gry Paulgaard (1993) har gjort studier andre steder i Finnmark som viser at lokal ungdom er lite interessert i arbeid i fiskerinæringen. Arbeid i fiskerinæringen blir sett på som hardt, usikkert og gir lav status. Slikt arbeid kan ikke konkurrere med mer attraktive jobber i andre næringer.

Aktørene i Kjøllefjord er altså svært opptatt av at fiskeinteresserte ungdommer må få prøve seg i næringen i ung alder. Men er den lokale ungdommen selv interessert i å bli fiskere? Av respondentene på spørreskjemaet vårt var det bare to personer som kunne tenke seg å bli fiskere. Selv om utvalget er lite, gir resultatet likevel et talende bilde på fiskeryrkets attraktivitet blant lokale ungdommer.

Tabell 9.1: De unges holdning til å satse på fiskeryrket.

Kilde: Egen undersøkelse

Tabell 9.1 viser at bare 2 av 28 unge i Kjøllefjord ville bli fiskere, mens 3 var usikre. Grunnene til at så få ungdommer er interessert i å bli fiskere kan være mange, men en lokal fisker mente næringen selv ikke var skyldfri:

"Æ trur og at svartmalinga har hadd mye å sei; det har vorre vældig mye svartmaling (…) Det har bredd sæ inn en sånn pessimisme...æ har snakka med flere feskera, både hær og andre plassa, det spredde sæ en sånn "gje-fan-holdning" i den tida det kom problema. Messmot, det va lite fesk og man villa ikke prøv nokka nytt, og bare det kom nån kobba på nån fjorda så va det jo skriking og skråling og tilskudd og Syse-pakka og Gro-pakka (…)."

Fiskerinæringen synes generelt å ha lav status blant den lokale ungdommen. Også fiskerifaglig utdanning har en lav stjerne blant dem. Elever i 8. og 9. klasse står foran valg av videregående utdanning, og vil derfor ha gjort seg viss tanker om hva slags utdanning de ønsker å ta. Tabell 9.2 viser at ingen av de spurte vil satse på fiskerifaglig utdanning, selv om 4 er usikre. Den lave statusen til fiskerinæringen kan nok forklare noe av den manglende interessen for fiskerifaglig utdanning. Et annet problem med fiskerifaglig utdannelse er at ungdom som reiser bort for å ta slik utdanning ikke kommer tilbake. De får ikke jobb på hjemstedet. Fiskeflåten i Kjøllefjord er lite kapitalisert og gir derfor begrensede jobbmuligheter. Aarsæther Kjøllefjord er videre en produksjonsbedrift uten mange av de funksjonene en slik utdanning gir kompetanse for. Fiskerifaglig utdanning fremstår dermed som noe av en selvmotsigelse for den lokale ungdommen.

Tabell 9.2: Ungdommens ønsker om å satse på fiskeriutdanning

Kilde: Egen undersøkelse

I 1998 har fangstkvotene for fiskeflåten blitt redusert, men reduksjonen har blitt mer enn oppveid av økte priser for fangsten. Det er hard konkurranse mellom fiskeindustribedriftene om råstoffet, og fiskerne tjener på konkurransen. Både i massemedia og på andre måter har det blitt synliggjort at fiskerne tjener gode penger, og dette har fått ungdommen til å interessere seg for fiskeryrket på nytt. Fiskerirettlederen i Lebesby og Gamvik forteller om en økning i henvendelsene fra den lokale ungdommen, men mener det er for tidlig å si om den gode sesongen vil gi økt rekruttering. Bestandsanslagene for de nærmeste årene tyder på ytterligere kvotereduksjoner, og det er vanskelig å si hvilken betydning det kan få for rekrutteringen til fiskeryrket.

9.2 Rekruttering til landbasert fiskeindustri

Også arbeid i fiskeindustri har lav attraktivitet blant befolkningen. "Kunnskapserosjon" og manglende kontroll over utviklingen på egen arbeidsplass kan ha bidratt til denne situasjonen. Arbeidet sees på som rutinepreget og lite utfordrende. Øvrelid (1998) hevder at jo flere ledd i den fiskeribaserte verdikjeden som legges til det lokale miljøet, jo større oversikt og kontroll vil lokale aktører få, og lokal utvikling vil kunne følge. Men ønsker lokalbefolkningen å jobbe i fiskeindustrien med en utvidelse av verdikjeden lokalt? En hovedaktør i fiskeriforvaltningen i Kjøllefjord hadde betinget tro på det:

"Om Kjøllefjordingan ønske å jobb i feskeindustrien avhæng av kor desperat dæm e. Da Hustadbruket gikk konkurs for nån år sida, ble endel arbeidsledige. Kvinnfolkan gikk over tell Aarsæther mens mainnfolkan heller gikk ledig - ganske længe også. Dæm fekk tellbud om å begynne på fileten, men dæm villa ikke."

Ledelsen ved Aarsæther Kjøllefjord fortalte hvordan en utlysning av nye stillinger ved bedriften bare førte til tre-fire lokale henvendelser på tross av at den lokale arbeidsledigheten på samme tidspunkt var omkring ti prosent. Likevel ser ikke bedriften det som noe problem å skaffe arbeidskraft. Dersom de ikke får tilstrekkelig mange lokale søkere, har de gode rutiner for å hente inn arbeidskraft fra Finland og Sverige. Administrasjonen i kommunen ser på manglende arbeidskraft til fiskeindustrien som et større problem enn fiskeindustrien selv. Til en viss grad er den lokale arbeidskraften oppfattet som lite egnet til arbeid i fiskeindustrien. Flere informanter hevdet det i enkelte tilfeller var de som ikke fikk andre jobber, som begynte hos Aarsæther. Videre ble Mehamn trukket frem som et eksempel på hva som kunne skje dersom man lokaliserte én stor fiskeindustribedrift til et lite sted. Nordkyn Products i Mehamn hadde nesten 200 ansatte i et lokalsamfunn med knappe 1000 innbyggere, og flere informanter i Kjøllefjord hevdet bedriften der ble tvunget til å ta inn hva det skulle være av arbeidskraft. Når så deler av arbeidsstokken var mer opptatt av å utnytte velferdsstatens generøse sykelønnsordninger, overrasket det få at Nordkyn Products endte i skifteretten.

Det synes også å være en klar tendens til at arbeidet på den store fiskeindustribedriften i kommunen (Aarsæther Kjøllefjord) er mindre attraktivt enn arbeidet på fiskebruket i Dyfjord (Bacalao Nord), som er mindre. Slike holdninger kan skyldes at arbeidet i filetbedrifter kan være mer oppdelt og rutinisert enn i saltfiskbedriften i Dyfjord. Det er også en kjønnsdimensjon i arbeidet ved de to bedriftene. Arbeid på filetfabrikk var langt mindre attraktivt blant menn enn arbeid på saltfiskanlegget i Dyfjord. Saltfiskproduksjon er mer variert, mens filetarbeid foregår i høyt tempo ved et samlebånd. Uten helt å kunne forklare hvorfor, insisterte flere mannlige informanter at de ikke kunne konkurrere i tempo med "kvinnfolkan" på fileten. Kvinnene jobbet langs produksjonslinjene, mens mennene jobbet på kaien, kjørte truck og lignende.

De siste årene har det blitt utviklet en ny generasjon maskiner til fiskeindustrien, maskiner som kan fjerne mange årsverk i industrien. Dagens Næringsliv (4/9-98) omtaler maskiner som kan sløye og filetere fisk like effektivt som ti personer. Samtidig er maskinene så dyre i innkjøp at bare de største bedriftene har muligheter til å forrente slike investeringer. Konsernsjef i WestFish, Oddmund Olsen, ser positivt på utviklingen av de nye maskinene. Selv om økt automatisering vil føre til at en del kvinnearbeidsplasser fjernes, er det nettopp til de stillingene konsernet har vanskeligst for å skaffe arbeidskraft (Dagens Næringsliv 4/9-98).

Rekrutteringsproblemene til fiskerinæringen kan føre til at Kjøllefjord får problemer med få etablert et variert næringsliv bygget rundt fiskerinæringen. Dersom det ikke tas lokale initiativ i fiskerinæringen vil næringsutviklingen i kommunen være avhengig av at det kommer aktører utenfra som finner lokalisering i kommunen mer interessant enn andre steder. Til tross for disse forholdene er ungdommene i bygda ikke fremmed for tanken om å arbeide på fiskebruket i en kortere eller lengre periode. Her svarer så mye som hver tredje ungdom at arbeid på fiskebruket kan være aktuelt (tabell 9.3). Imidlertid vil jeg anta den høye svarprosenten kan skyldes måten spørsmålet er formulert på. Ved å spørre om de kan tenke seg å jobbe på fiskebruk "en kortere eller lengre periode", blir svaret på spørsmålet med en gang mindre forpliktende for respondentene. Det er rimelig å anta at få kan tenke seg å jobbe på fiskebruk en lengre periode, mens det kan være aktuelt for enda flere f.eks. som sommerjobb eller i en kort periode for å tjene noen slanter. Samtidig svarer en like stor andel ungdommer (36 prosent) at de ikke kan tenke seg å jobbe på fiskebruk, og indikerer at en stor del av den lokale ungdommen har tatt et klart standpunkt mot arbeid i fiskerinæringen.

Tabell 9.3: Ungdommens ønske om å arbeide i fiskeindustrien.

Kilde: Egen undersøkelse

Rekrutteringsproblematikken har blitt tatt på alvor i lang tid, og kommunen har utarbeidet et eget rekrutteringsprosjekt i samarbeid med Aarsæther Kjøllefjord og det lokale fiskarlaget. Problemet er imidlertid at ungdommen vet for lite om mulighetene i fiskerinæringen. I følge fiskerirettlederen i Lebesby tror de man enten havner på fileten eller på båten. I tillegg har som nevnt den naturlige sosialiseringen inn i fiskerinæringen blitt svekket. Bedriften tar fellesferie, det er ikke lengre behov for egnere eller tungeskjærere på kaien som før. Kravene til skolegang gjør at man ikke lenger blir med på havet fra ung alder. Også arbeidsmiljøloven hindrer ungdommen å finne frem på kaien. De har hverken lov til å ferdes på kaien eller behandle maskiner når de er for unge. For å øke den lokale kunnskapen om fiskerinæringen har bedriften knyttet nære kontakter til 7. klasse ved Kjøllefjord skole. Innenfor rammene av NHOs partnerskapsprogram mellom næringsliv og skole har elevene bl.a. vært på besøk på bedriften, og det arbeides for at elever og lærer skal kunne reise til Ålesund for å besøke konsernhovedkvarteret. Den samme klassen har adoptert en lokal fiskebåt, og har fått verdifull innsikt i hva fiskeryrket går ut på og hva det krever. På denne måten "avmystifiseres" fiskerinæringen for en generasjon som ikke har fått det samme nære forholdet til fiskeriene som kanskje foreldrene har.

9.3 "Ingen blir igjæn hvis aill sammen fær"

Fraflytting er et problem for utkant-Norge, og kanskje særlig sterkt i Nord-Norge. Blir fraflyttingen for sterk, trues selve bærekraften i lokalsamfunnet. I hele 1997 hadde Lebesby kommune en nettoutflytting på 47 personer, men et fødselsoverskudd på 9 modererte tallene noe. Likevel førte utflyttingen til en befolkningsreduksjon på 2,5 prosent i kommunen. Selv om Lebesby kommune første halvår i 1998 har hatt en samlet befolkningsvekst på én person, peker altså den langsiktige trenden mot fraflytting og forgubbing i lokalsamfunnet. Ungdommen flytter, enten det er for å ta seg utdannelse eller for å oppleve andre forhold enn det de har vokst opp med.

Tabell 9.4: Ungdommens holdning til fremtidig bosted.

Kilde: Egen undersøkelse

Få av ungdommene undersøkelsen omfatter kan tenke seg å bo i Kjøllefjord i fremtiden. Tabell 9.4 viser at bare én enkelt ungdom var sikker på at han eller hun ville satse på hjemstedet. Slike standpunkter kan delvis ha sammenheng med at ungdommene i undersøkelsen er i en alder der den store verden lokker og man må reise ut for å gå på skole. Mens man enda går i grunnskolen har man få bånd og forpliktelser som binder en til hjemplassen, og ikke et realistisk syn på hva som venter en ute i den store verden. Uansett går ungdommen inn i en frigjøringsprosess etter endt skolegang, og søker etter utdanning, arbeid, nye sosiale relasjoner og ny livsstil. De alternative miljøene man søker utenfor hjemplassen er ikke nødvendigvis produksjonsmiljøer knyttet til arbeid, men like gjerne konsumpsjonsmiljøer knyttet til fritid (Hansen 1998:20). Kafélivet i Tromsø eller på Aker Brygge er gjerne vel så viktig som jobbene man kan regne med å få i storbyen. Sjansen for å komme hjem igjen etter først å ha reist er størst blant unge menn. Jens Chr. Hansen (1998) mener også at kvinnene er mer attraktive på ekteskapsmarkedet, de følger kjærligheten og reiser med mannen. Likevel har stedets ungkarer vanskeligheter med å finne passende koneemner som kan tenke seg å flytte til utkanten. Uansett er det få jobber å finne på hjemplassen for de som velger å reise ut for å ta seg utdanning. Med unntak av skole- og helsevesenet er det omtrent umulig for personer med høyere utdannelse å få jobb i lokalsamfunnet, medmindre man tar sikte på å starte for seg selv. En rekke undersøkelser har vist at det ikke er ønsket å kunne flytte hjem etter endt utdanning det skorter på, men mulighetene til å få relevant og interessant arbeid (bl.a. Hansen 1998).

I Dyfjord har driften ved Bacalao Nord ført til ny optimisme i det lille samfunnet. Etter en periode med reduksjon i folketallet etter konkursen i det forrige driftsselskapet, har ungdom fra bygden begynt å flytte hjem og ta seg jobb på fiskebruket. Som et eksempel på den nye given i Dyfjord ble det fortalt med dårlig skjult stolthet hvordan en av stedets unge kvinner hadde fått med seg ektemannen fra Lillesand nordover til Finnmark. Etter en periode på fiskebruket hadde han attpåtil gitt seg fisket i vold.

9.4 Lokale konsekvenser av sviktende rekruttering

I diskusjonen over har vi sett hvordan den lokale ungdommen i Kjøllefjord er lite interessert i arbeid innen fiske eller fiskeindustri. Grunnene til fiskerinæringens lave status er mange. Ungdommene har sett hvordan lokale fiskere har slitt for å få endene til å møtes under torskekrisen, sett båter gå på tvangsauksjon og hørt lokale fiskere snakke om usikre rammebetingelser og hvordan kystflåten presses av havfiskeflåte og russetrålere. Arbeidsplassene i den landbaserte industrien er på sin side usikre, dårlig betalt og slitsomme. Mange foreldre fraråder barna sine å få seg jobb i fiskerinæringen. Disse signalene er med på å gi inntrykk av at arbeid i fiskerinæringen ikke er verdt å satse på.

I Kjøllefjord har man utviklet romlige tankeskjema som tar opp i seg fiskerinæringens store betydning for det lokale produksjonssystemet, og tankeskjemaene kan bl.a. trekkes inn for å forklare den lokale skepsisen til andre næringer enn fiskeriene (jfr. kap. 8.3). Når fiskerinæringen i Kjøllefjord opplever dårlige tider, vil støtten til næringen og lokalsamfunnet i de fiskeribaserte tankeskjemaene svekkes. Et resultat av denne svekkelsen kan være at ungdommen søker utdanning og arbeid utenfor fiskerinæringen, og også utenfor lokalsamfunnet, og på den måten frigjør seg fra den usikre og vanskelige fiskerinæringen. Slike nedbyggingsstrategier (Lindkvist 1997) kan føre til fraflytting eller at aktørene frikobler seg fra det lokale produksjonssystemet i Kjøllefjord. En utvikling der de romlige tankeskjemaene og det fiskeribaserte produksjonssystemet i Kjøllefjord svekkes, vil begrense mulighetene for å oppnå en bærekraftig, fiskeribasert næringsutvikling i Kjøllefjord (jfr. kap. 8.6).

En svekkelse av lokalsamfunnets tiltrekning i de lokale romlige tankeskjemaene kan også bety en svekkelse av lokale kontingensfaktorer, som ellers kunne bidratt til å sikre at et sted som Kjøllefjord kan nyttiggjøre seg eksterne prosesser. Dermed kan det bli vanskeligere å mobilisere lokale ressurser for å oppnå lokal utvikling. Færre lokale etableringer gjør det også vanskeligere å få til nettverkssamarbeid og oppnå samdriftsfordeler i det lokale produksjonssystemet. I kapittel 4.1 refererte jeg til Jónsson (1997), som hevder sterkere global orientering gir større frihet og handlingsrom for fiskeriavhengige lokalsamfunn som Kjøllefjord. Skal en plass som Kjøllefjord oppnå en positiv effekt av globaliseringsprosessene, krever det at lokalsamfunnet har tilstrekkelige ressurser til å "koble seg på" den globale økonomiske diskursen (jfr. kap. 3.1.4).

9.5 Oppsummering

I dette kapittelet har jeg drøftet rekruttering til det lokale produksjonssystemet i Kjøllefjord, som ved siden av kampen om råstoff og fiskerettigheter fremstår som en av de viktigste forutsetningene for en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord.

Diskusjonen foran har vist at svært få ungdommer ved skolen i Kjøllefjord kan tenke seg å bli fiskere eller ta fiskerifaglig utdanning. Den mest fremtredende årsaken til de dårlige rekrutteringsutsiktene synes å være torskekrisen og den vanskelige situasjonen for den lokale fiskeflåten i årene etter krisen. Mens begrensede kvoter førte til at fiskerne vegret seg for å om bord nye rekrutter, så ungdommen hvor usikker næringen var, og resultatet ble at fiske ble definert ut av de aktuelle arbeids- og utdanningsalternativene. Det er noen flere ungdommer som kan tenke seg å jobbe i fiskeindustri, men på samme måte som fiske er arbeid i fiskeindustrien lite etterspurt blant lokale ungdommer. Forhold som "kunnskapserosjon", manglende kontroll over egen arbeidsplass og dårlige lønns- og arbeidsvilkår er med på å redusere attraktiviteten til fiskeindustrien. Fiskeindustriarbeid oppfattes som fysisk slitsomt, og foreldre har frarådet barna sine å jobbe der. Konsekvensen av denne utviklingen er en svekkelse av det lokale, fiskeribaserte produksjonssystemet, og derigjennom også fiskerinæringens plass i den kollektive bevisstheten i Kjøllefjord.

Personer som ikke ønsker å være en del av det lokale, fiskeribaserte produksjonssystemet i Kjøllefjord, reduserer samtidig sine funksjonelle bånd til lokalsamfunnet. Sysselsettingstilbudet utenfor fiskerinæringen er begrenset, og for enkelte er alternativet å flytte fra stedet. Når det lokale produksjonssystemet og den kollektive bevisstheten svekkes i de romlige tankeskjemaene som følge av dårlige tider, manglende rekruttering og fraflytting, kan det bli vanskelig å oppnå og opprettholde en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord.

I neste kapittel vil jeg skissere tre ulike fremtidsutsikter for Kjøllefjord. I tillegg til et alternativ som er en fortsettelse av dagens utviklingstrender, skisserer jeg to fremtidsalternativer som kan følge av implementering av noen av de tiltakene jeg har foreslått for å fremme en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord.

[Forrige] [Innhold] [Neste]