8. LOKAL FORANKRING OG LIVSKRAFTIGE LOKALSAMFUNN
I kapittel 2.2.2 og 2.2.3 argumenterte jeg for en lokalsamfunnsorientert forståelse av bærekraftbegrepet og betydningen av lokal forankring og lokal kontroll for å oppnå en bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn. I dette kapittelet vil jeg diskutere mulighetene for å få til en næringsutvikling som er lokalt forankret og baserer seg på lokal ressursmobilisering, nyskapingsevne og kultur, slik det forutsettes i de moderne strategiene for regional og lokal næringsutvikling (jfr. kap. 3.3.1).
Som tidligere nevnt baserer jeg oppgaven på en realistisk metodologi, der generelle prosesser sammen med lokale forhold bestemmer mulighetene for å oppnå en bærekraftig næringsutvikling. Jeg vil diskutere ulike motkrefter, både generelle og mer lokale, og hvilken betydning de har for den lokale utviklingen. Videre vil jeg ta opp spørsmålet om regionale særrettigheter eller andre former for regionalisering av ressurser er måter å styrke utviklingsmulighetene for fiskeriavhengige lokalsamfunn.
8.1 Fremmedeie og lokal utvikling
Aarsæther Kjøllefjord er eid av eksterne interesser. I utgangspunktet kan man anta at eksterne eiere har andre interesser knyttet til sine produksjonsbedrifter enn lokale aktører. Mens en lokaleid bedrift sannsynligvis føler et større ansvar for lokalsamfunnet, vil rene bedriftsøkonomiske hensyn telle sterkere for en ekstern aktør. Regnskapstall fra Aarsæther Kjøllefjord viser at bedriften flere av de siste årene har gått med underskudd. Dette forholdet blir blant lokale aktører sett på som et regnskapsmessig grep som overfører inntekter fra bedriften i periferien til hovedkontoret, og ikke som et bevist på at virksomheten er lite lønnsom. Når bedriften i Kjøllefjord går dårlig, blir skatteinntektene for kommunen mindre. En sentral aktør i kommuneadministrasjonen sier dette om ulike motiver for økonomisk virksomhet blant eksterne og lokale eiere:
"[Eiere utenfra ser] først og fræmst på bedriften som en økonomisk virksomhet som ska gå med overskudd. Den lokale bedriften vil jo óg tænke økonomi, men dæm vil ha en mer ækte interesse i å sikre lokalsamfunnet. Dæm vil lægge sjæla si mer førr å være et gode førr samfunnet enn en bedrift som ska gå med overskudd."
I en diskusjon om lokaleide versus fremmedeide bedrifter er det lett å fremstille eksterne aktører som profittmaksimerende og uten interesse for lokalsamfunnets skjebne. WestFish har naturligvis interesse av at industribedriftene deres i Finnmark skal gå godt, og likeledes av å ha et godt forhold til arbeidere, kommuneadministrasjon og lokalsamfunn. Dårlig arbeidsmiljø og vanskelige samarbeidsforhold vil føre til lavere produktivitet og høyere sykefravær, og dermed lavere inntjening for bedriften og konsernet som helhet. Konsernet har tro på anlegget i Kjøllefjord, ellers ville de neppe investert 25 millioner for å oppgradere anlegget (jfr. kap. 1.4). Også mange aktører i lokalsamfunnet finner trygghet i de omfattende investeringene som er foretatt ved Aarsæther Kjøllefjord. Samtidig ligger det også et rasjonelt og strategisk element i bedriftens tilstedeværelse i Finnmark. Gjennom etableringer i Finnmark har konsernet produksjonsenheter tett ved ressursene, og selv om globaliseringsprosessene har redusert noe av Finnmarks komparative fordeler, kan lokalisering tett ved ressursene være av betydning på kvalitetsbevisste markeder. Den største fremtidige betydningen for morkonsernet vil produksjonsenhetene i Finnmark trolig ha i kampen om råstoffet (WestFish - pers. medd.), og i en situasjon med konkurranse om arbeidskraften er det ikke uten betydning å ha produksjonen lokalisert på steder med begrenset press i arbeidsmarkedet.
Lebesby kommune er svært interessert i å ha god kontakt med Aarsæther Kjøllefjord og WestFish-konsernet. Problemet for kommunen, slik sentrale aktører i kommunen ser det, er at kommunen egentlig ikke har så mye å samarbeide med bedriften om. Bedriften kjøper kommunale tjenester som vann og renovasjon, mens kommunen på sin side skal sørge for nødvendig infrastruktur og fungere som tilrettelegger for næringsvirksomhet (jfr. Øvrelid 1998). Den lokale ledelsen ved bedriften tar seg av produksjonen som skjer i Kjøllefjord, mens kommunen er mer interessert i de strategiske, langsiktige planene konsernledelsen opererer med. Dermed er det viktig for kommunen å skaffe seg gode kontakter i konsernadministrasjonen. Mye av kontakten kommunen har med selskapet er derfor rettet mot konsernledelsen, mens kontakten den lokale ledelsen i Kjøllefjord har med kommunen konsentrerer seg om praktiske problemer. Rådmannen i Lebesby mener konsernet er interessert i å samarbeide med kommunen, og viser til prosessen rundt moderniseringen av bedriften. Slik kommunen forsto det strakk konsernet seg langt for å tilfredsstille kommunens ønsker.
Camagni (1995) skriver at et lokalt sosio-økonomisk engasjement er en forutsetning for en bærekraftig lokal næringsutvikling. Et slik engasjement fordrer at den lokale økonomien integreres i det eksterne produksjonssystemet (Øvrelid 1998). Ved Aarsæther Kjøllefjord har stadig flere funksjoner blitt sentralisert til hovedkontoret i Ålesund. Regnskap og lønnsutbetalinger ble tidligere foretatt lokalt, men er nå sentralisert. På denne måten bygger bedriften ned sine bånd til lokalsamfunnet. Lite av varer og tjenester kjøpes lokalt. Det eneste som kjøpes lokalt er kaffe til kantinen, samt kommunale tjenester som vann, strøm og renovasjon. Alt annet, fra kontorrekvisita via arbeidshansker, service på maskinparken til emballasje, kanaliseres gjennom konsernets innkjøpsavdeling i Ålesund (jfr. også Øvrelid 1998). Selv om en slik effektivisering og sentralisering er naturlige konsekvenser av bruk av datateknologi i bedriftsadministrasjonen, er symboleffekten stor for beboerne i Kjøllefjord. Lokalt oppleves sentraliseringen av arbeidsoppgaver som en nedbygging av bedriftens bånd til lokalsamfunnet. En informant i handelsstanden formulerte seg slik:
"Hær e det kun produksjon, ikke nokka anna. Det e jo mange ressurspersona i systemet dær borte [på bruket], men det e opp tell konsærnet å bruke dæm. Det e jo mer bedriftsøkonomisk å samle utvikling og innkjøp, men det hadde betydd mye å få fagfolk inn i miljøet hær."
8.2 Ensidig næringsstruktur og hindringer for ny virksomhet
Etter nedleggelsen av Hustadbruket tidlig på 90-tallet er Aarsæther Kjøllefjord det eneste gjenværende fiskebruket i bygden. I årene rundt torskekrisen var det en politisk målsetning å oppmuntre til strukturrasjonalisering i fiskeindustrien. Man ville samle næringen i større og persumptivt mer levedyktige enheter og hindre ødeleggende konkurranse om begrensede råstoffmengder. Det skulle bare være én fiskeindustribedrift i hvert lokalsamfunn. Konsekvensen ble at Kjøllefjord, i tillegg til å være ensidig avhengig av fiskerinæringen, ble avhengig av en enkelt bedrift. Med strukturtilpasningen forsvant lokale incitamenter til konkurranse. En lokal fisker sa dette om nedleggelsen av Hustadbruket og fremveksten av enbedriftsstruktur i Kjøllefjord:
"Det ser vi nu, og det ser sjøl arbeideran på Aarsæther, som ønska bare et feskebruk, at det hadde vorre bedre med to. Æ har alltid levert hos Aarsæther, men kjæmpa likavæl mot at Hustad sku nedlægges. Går det ene konkurs, så kunne du fløtte over på andre sida. Nu e man prisgjedd det ene bruket. Vil man jobbe på feskebruk må man jobbe på Aarsæther, og det e uheldig. Det slår ut på mange måta, også på prisan. Aarsæther har bokta og bægge einnan."
Å ha en bedrift i en monopolsituasjon er uheldig både for fiskere og for arbeidere. I tillegg gir det ikke grunnlag for et lokalt foretaksmiljø som kan fungere som en katalysator for og initiativtaker til ny virksomhet. I det politiske miljøet i Kjøllefjord er det derfor ønske om å få etablert en ny fiskeindustribedrift for å få en mer differensiert, lokal bedriftsflora. Rådmannen kommenterer monopolsituasjonen slik:
"Hadde vi hadd to bedrifta villa vi fådd en valgsituasjon på leveransesida. Når æ tænke feskeri, tænke æ råstoff og industri. Flere mottakera av råstoffet villa gjort situasjonen sikrar for feskeran."
Etter nedleggelsen av Hustadbruket drev Aarsæther Kjøllefjord i en periode saltfiskproduksjon i de gamle lokalene, noe som bl.a. medførte ekstrakostnader til transport av råstoff mellom de to anleggene. Bedriften ønsket derfor å samle all produksjonen på ett område og ville bygge nytt salteri. I forbindelse med denne opprustningen av anlegget i Kjøllefjord solgte Aarsæther Kjøllefjord Hustadbruket til kommunen. Kjøpsbetingelsene inneholdt en klausul om at det ikke skal drives fiskerirettet virksomhet som konkurrerer med Aarsæther Kjøllefjord i lokalene. En lokalpolitiker mente klausulen på Hustadbruket var en av de største tabbene som var begått i lokalpolitikken de siste ti årene. Ettersom det finnes få andre egnede lokaler for industrivirksomhet i Kjøllefjord, ser lokale aktører det som svært vanskelig å få igang ny fiskeindustri i Kjøllefjord.
Det er nok den sterke konkurransen om råstoff blant fiskeindustribedriftene i Finnmark som ligger bak avtalen. Den eksisterende bedriften i Kjøllefjord sliter hele tiden med å få tak i nok råstoff til sin produksjon, og dersom flere bedrifter skulle dele på de lokale leveransene, ville råstoffsituasjonen neppe blitt enklere. Mangel på råstoff er dermed en nøkkelutfordring både for flåte og industri i Kjøllefjord. En sentral person i fiskeriforvaltningen i kommunen har gjort seg noen tanker om konsekvensene av råstoffknappheten i Kjøllefjord:
"En ny bedrift [i Kjøllefjord] måtta basert sæ på russisk råstoff. Trålerflåten tell Aarsæther, som forsåvidt høre hjæmme i Finnmark, levere minimalt i fylket. Hadde Aarsæther-tråleran levert i Finnmark og holdt Aarsæther-bedriftan med råstoff, hadde det kanskje vorre råstoff nok til ei anna etablering hær i Kjøllefjord."
Et alternativ til etablering av en ny fiskeindustribedrift i Kjøllefjord kan være nyskaping internt i Aarsæther Kjøllefjord. Imidlertid er det begrensede muligheter for intraprenørskap hos Aarsæther Kjøllefjord. Bedriften er tett integrert i konsernorganisasjonen, og den lokale bedriftsledelsen handler på ordre fra hovedkontoret i Ålesund. Mye av produktutviklingen og salgsarbeidet drives fra Ålesund. Dette kan hemme produktutviklingen i Kjøllefjord. Selv om den stedlige ledelsen har visse muligheter til å selge selv, er det svært lite markedskompetanse som overføres til den lokale ledelsen. I tillegg vil selvsagt konsernet plassere folk i disponentstolen som er lojale mot konsernet.
Kjøllefjord og Finnmark mangler de sterke entreprenørmiljøene og forskningsmiljøene som fungerer som drivkrefter i større, bymessige fiskerisamfunn. Stedene og regionen er for tynt befolket. Det har også vært for lite risikovillig kapital tilgjengelig for å få satt ting igang. De store innslagene av fremmedeie i fiskeindustrien har også vært med på å sementere bedriftsstrukturen i Finnmark. Der det har vært mulig å legge seg opp kapital, har som regel eierinteressene stått utenfor lokalsamfunnene og ført verdiskapningen ut. Samtidig er det positive ting på gang i fiskerimiljøene både i Båtsfjord, Hammerfest og Vardø, hvor lokale eierinteresser står bak en positiv utvikling i fiskeriene (Lindkvist 1994, 1996b). Mangelen på lokale initiativ virker som hindringer på mulighetene til utvikling i Kjøllefjord basert på lokale aktører og lokale ressurser. Derfor blir kommunen i stor grad nødt til å stole på eksterne investorer og ulike akkvisisjonsstrategier (jfr. kap. 3.3.1) for å oppnå lokal næringsutvikling. Endringsprosesser i den geografiske arbeidsdelingen, med sterkere sentralisering av utviklings- og administrative funksjoner slik at bare produksjonsfilialer blir igjen i periferien, kan føre til reduserte muligheter for en lokal ressursmobilisering som en egenbasert utvikling i næringspolitikken forutsetter (jfr. fig. 3.2).
8.3 Fiskeri som hovednæring også i fremtiden
Så lenge det har bodd folk i Kjøllefjord har fiske og fangst vært hovednæringen. Mulighetene for jordbruk er marginale ute på Nordkynhalvøyen, mens noe jordbruk drives i de indre delene av kommunen. Det var allmenn enighet blant mine informanter i Kjøllefjord at en fremtidig utvikling på stedet måtte basere seg på fiske og fiskeriavledet virksomhet.
Også blant politikere og administrasjonen i kommunen var det enighet om at nærheten til rike fiskefelt er kommunens store aktivum. I Strategisk Næringsplan (1995-98) presiseres det at fiskerinæringen er basisnæringen i kommunen, og at nærheten til fiskeressursene er grunnlaget for all bosetning i kommunen. Mangelen på lokale entreprenører og avhengigheten av akkvisisjonsstrategier for å trekke til seg ny næringsvirksomhet var bakgrunnen for at kommunen gikk aktivt inn da WestFish skulle ruste opp anlegget sitt i Kjøllefjord. Selv om kommunen hadde dårlig økonomi som følge av en mislykket investering i fiskeoppdrett på 1980-tallet, følte flere ansvarlige politikere at videre investeringer i Kjøllefjord var avhengige av at kommunen bidro. Samtidig anså politikerne at de omfattende investeringer i anlegget i Kjøllefjord ville binde WestFish til stedet i årene fremover. Dersom Aarsæther Kjøllefjord skulle gå konkurs eller legge ned, så man ikke for seg at interessentene ville stå i kø for å overta. Politikerne hadde sett hvilke problemer Mehamn opplevde i kjølvannet av konkursen i Nordkyn Products, og var klar over at det kunne bli vanskelig å få igang ny næringsvirksomhet dersom hjørnesteinsbedriften forsvant.
Det var ulike oppfatninger blant aktørene i Kjøllefjord om hva som var viktig i den lokale næringspolitikken. Enkelte mente det viktigste for kommunen var arbeidsplasser, så fikk andre hensyn komme lengre ned på prioriteringslisten. Lindkvist mener redselen for å tape arbeidsplasser virker hemmende på den lokale næringspolitikken, fordi arbeidsplassene blir viktigere enn hensynet til lokal verdiskaping og kontroll. Lindkvist hevder lokal selvstendighet er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å oppnå regional utvikling (Lindkvist 1994b:241). Rådmannen i Lebesby kommune var enig i innvendingene mot den sterke fokuseringen på arbeidsplasser alene. Han var oppmerksom på at kommunen må stimulere prosessene som ligger bak jobbskapingen. Det vesentlige er å se et behov eller en mulighet i lokalsamfunnet og bestemme seg for å gjøre noe selv. Arbeidsplasser kan skaffes gjennom ulike akkvisisjonsstrategier, men det er først når de skapes lokalt at man får ringvirkninger med lokal kompetanseoppbygging, lokal etableringskultur og lignende. Rådmannen sa det slik om ensidig fokusering på arbeidsplasser:
"Æ e uenig i ensidig fokusering på arbeidsplassa. Vi må være ute ætter værdiskaping. Det e prosæssen som ligg bak arbeidsplassan som e viktig, en økonomisk prosæss som skape værdiskaping."
Også en informant innenfor skoleverket presiserte at det bygden hadde behov for var ungdommer som kunne fungere som arbeidsskapere heller enn arbeidstakere.
Kommunen har bare begrenset anledning til å gå inn og gi økonomisk støtte til nyetablerere i fiskerinæringen. Kommunen har opprettet et flåtefond, men regelverket setter grenser for hvor store summer den enkelte etablerer kan støttes med. Dermed uteblir noe av effekten man håper på. Samtidig er det vanskelig å få støtte til etableringer i kystflåten fra andre finansieringskilder. I Kjøllefjord er det derfor en viss frustrasjon over de ulike offentlige støtteordningene, som enkelte mener favoriserer andre næringer enn fiskerinæringen. En aktør fra Dyfjord var både forarget og oppgitt over mangelen på offentlige støtteordningene til etableringer i fiskerinæringen, og inkluderte litt konspirasjonsteori i uttalelsen sin:
"Ingen i distriktan må tjæne pænga, førr da blir dæm boandes dær! Dæm må i alle fall ikke tjæne pænga på nokka naturlig - dæm kan gjerne begynne med ei vævstue eller nokka sånn fattigmannssysle, og få kjæmpestøtte tell det, men førr all del ikke på sjøen, for det e dær rikdommen e og den ska andre ha!"
Alternative næringer som turisme og reiseliv ble av de fleste informantene ikke sett på som et plausibelt alternativ til fiskerirettet virksomhet. Til det ligger Kjøllefjord og Nordkyn for nært turistmagneten Nordkapp, men samtidig for langt unna for bilturistene fra Europa. Turister så langt nord reiser heller til Nordkapp enn til Kjøllefjord, og dårlig utbygd infrastruktur er med på å vanskeliggjøre adkomsten til Nordkyn. Langs landeveien er det er en dagsreise fra Honningsvåg til Kjøllefjord, selv om Hurtigruten gjør turen på 2 timer. Lebesby kommune har deltatt i arbeidet for å opprette en fergeforbindelse mellom Honningsvåg og Kjøllefjord for lede noe av turisttrafikken til og fra Nordkapp over Nordkynhalvøyen. Den såkalte "Fugleferga" ville bl.a. passert et av verdens største fuglefjell på Sværholtklubben. Det er imidlertid usikkert om Nordkapp-turistene, som i stor grad kommer i ferdigpakkede bussturer, ville være interessert i omveien over Nordkyn. Det er ikke foretatt beregninger på lønnsomheten i prosjektet, og kommunen har ikke mulighet til å støtte prosjektet økonomisk.
Lokalt var det derfor betydelig skepsis til turisme som alternativ levevei, og de ulike informantene hadde en avmålt og defensiv holdning til mulighetene i reiselivsnæringen. Turisme kunne kanskje bli en attåtnæring for en og annen, men ikke noe man kunne sysselsette mange med. En av informantene kommenterte mulighetene i reiselivssektoren på denne måten:
"Nei, turisme tror æ bare kunne blidd nån få arbeidsplassa, men aldri nok til å erstatt 70 arbeidsplassa på Aarsæther, førr ikke å snakk om alle båtan. Se bare i Gamvik, dær NN driv med ækstremturisme. Han har klart å skape sæ én arbeidsplass utav det dær, men han leve væl bæst på den jobben han allerede har på flyplassen. Han har satsa mye, både pænga og tid."
Næringskonsulenten i kommunen var på sin side positiv til reiselivsnæringen, men påpekte at det var mye ugjort i kommunen ennå når det gjaldt tilrettelegging for turister:
"En og anna bobil svinge kanskje neom i Kjøllefjord, mæn gjør lite anna enn å snu ved einden av veien. Vi må forsøke å få dæm tell å bli længer."
Lindkvist (1994b,1997) har påvist den samme uviljen mot reiselivsnæringen i studier i Nordkapp-regionen. Lindkvist forklarer uviljen bl.a. med at reiselivsnæringen oppleves som en trussel mot den etablerte, fiskeribaserte kulturen i lokalsamfunnene (jfr. kap. 3.4.2). Reiselivsnæringen ansees å konkurrere med fiskerinæringen om rekrutter, offentlige virkemidler og egnede lokaliteter, og resultatet blir konkurranse mellom næringer som kan ha mye mer å hente på samarbeid. Reiselivsnæringen selger et produkt som forutsetter levende fiskerisamfunn, mens fiskerinæringen for å overleve må utvide spekteret av arbeidsoppgaver som tilbys lokalt (Lindkvist 1997). En aktør i handelsstanden oppsummerte den lokale skepsisen til reiselivsnæringen slik:
"Vi har nokka hær som kain tilsvare Nordkapp, men det kræve at en e åpen førr turisme og åpen førr å satse stort. En må også være åpen førr de tingan turismen bringe med sæ. Æ trur eigentli ikke befolkninga vil ha turista hær. Hær e det konservative holdninga: folk vil ikke begynne med nokka nytt."
8.4 Den lokale kulturens betydning for lokalt entreprenørskap og nyskapingsevne
Det er nærliggende å tro at små, ensartede samfunn gir et godt grunnlag for samarbeid som kan virke positivt for det lokale produksjonssystemet. Imidlertid er dette ikke alltid tilfelle. Kjøllefjord har til felles med mange andre lokalsamfunn at samfunnsstrukturen er egalitær, og at man ikke skal stikke seg for langt frem. Konformitetspresset er betydelig, og det medfører store sosiale omkostninger å avvike fra normalen. De tett sammenvevde sosiale relasjonene på stedet gir rom for Janteloven, og flere informanter fortalte at saker ble motarbeidet for å hindre at naboen fikk mer enn en selv. Saxi (1988) trekker paralleller til "arbeiderkollektivet", der strebere sees på som potensielle undergravere av de verdier kollektivet bygger på. Dermed ligger det klare føringer i den lokale kulturen for hva som er akseptabel adferd. Samtidig som det var vanskelig å oppnå aksept for å starte egen næringsvirksomhet, hadde lokalsamfunnet liten tiltro til lokale etablerere (jfr. også Øvrelid 1998). Flere aktører i Kjøllefjord så på dette som et problem for lokal næringsutvikling:
"Ja, vi må bare tåle at folk blir rike og at dæm blir sedd opp til, det e bare bra så længe dæm ikke misbruke sin makt. Vi må tåle at nån er bedre enn andre, at nån blir rost og at nån tjæne pænga."
I kapittel 3.4.1 beskrev jeg Højrups livsformteori og hvordan ulike livsformer legger strukturelle føringer på entreprenørskap og nyskapingsevne. Kjøllefjord har tradisjonelt vært et fiskevær der man har utnyttet sesongfiskeriene til å skaffe seg tilstrekkelige inntekter til livets opphold, mens man i andre perioder har gjort mindre. Fiskeren sto tidligere gjerne i et avhengighetsforhold til den lokale væreieren, men var likevel sin egen herre på mange måter. I nyere tid har fiskerne blitt færre, og en stadig større andel av befolkningen har blitt lønnsarbeidere i fiskeindustri og i privat og offentlig tjenesteyting. Likevel er den lokale identiteten fortsatt knyttet til Kjøllefjord som et fiskerisamfunn. Blant fiskerne i Kjøllefjord finner man fortsatt elementer av selvstendighetslivsformen. I møtet med det lokale, egalitære "fiskerkollektivet" tilpasser bærerne av selvstendighetslivsformen størrelsen på virksomheten sin til det som trengs for å leve "det gode fiskerliv". Dersom virksomheten blir større, blir det gjerne for mye "business" på bekostning av personlig frihet. I tillegg brytes det funksjonelle båndet til lokalsamfunnet (jfr. kap. 6.2). Dermed får man en "sjarkfiskerlivsform" der bærerne av livsformen ikke har noe ønske om å utvide virksomheten sin utover rammene for den kystfiskekulturen de er en del av. Problemet med en slik tilpasninger er at den kan hindre at man får bygd opp en lokal kapitalbase som kan bidra til å finansiere nyinvesteringer i fiskerinæringen. En informant kommenterte det på denne måten:
"Det e gjærne et større problem at folk tænke at dæm tjæne nu tell livets opphold, mæn det skape hværken utvikling eller skatteinntekta at folk "toille med en sjark i fjæra"."
Når en stadig større del av befolkningen i Kjøllefjord har blitt lønnsarbeidere, styrkes lønnsarbeiderlivsformen i lokalsamfunnet. De to største kildene til lønnsarbeid på stedet er offentlig sektor og fiskeindustrien. I utgangspunktet kan man anta at ensidig næringsstruktur og dominerende lønnsarbeiderlivsform vil virke hemmende på lokalt entreprenørskap (Asheim 1992). I tillegg befinner de største arbeidsgiverne i Kjøllefjord seg utenfor eller på siden av det lokale næringslivet, og dette forholdet gir grunnlag for en "fremmedeielivsform" der arbeiderne er vant til at eksterne entreprenører tar de nødvendige initiativene for å skape nye arbeidsplasser. Denne "fremmedeielivsformen" fører til passivitet i den lokale næringsutviklingen. Den posisjonen WestFish-konsernet har, som ett av Norges største fiskerikonsern med store og kapitalsterke aktører i ryggen, kan også bidra til at lokale aktører kvir seg for å bevege seg inn på deres enemerker. Konsernets maktposisjon virker dermed avskrekkende på lokale aktører, som kan være redd for å gå konsernet i næringen med eventuelle nyvinninger.
"Aille snakke om videreførredling, mæn det e ingen som tar fatt i det. Førr det første e det en lang prosæss, førr det andre ska det kapital tell og førr det tredje trur æ folk e litt rædd Aarsæther, som e sånn en stor bedrift. Folk e rædd førr å gå dæm i næringa. (…) Æ trur å at folk blir skræmt av det som skjer i fiskerinæringa, med råstofftellgang, ændra markedsforhold og så vidar. Aarsæther har vorre længe i gamet og har kontakta, men førr andre kunne det bli vanskelig å starte nokka nytt."
Det er altså liten kultur for lokalt entreprenørskap knyttet til fiskeriene i Lebesby kommune. Likevel ble fiskebruket i Dyfjord startet opp og drives av en lokal aktør, selv om det meste av aksjekapitalen er hentet fra Vesterålen og Spania. Lokalt ble hans evne til å etablere og drive fiskebruket forklart ved at "han kommer fra en familie som bare e sånn". Entreprenøren skiller seg dermed ut i lokalsamfunnet, samtidig som han er lokalkjent og kjenner den lokale kulturen og de lokale konvensjonene han har å forholde seg til. Det hører med til historien at eieren har erfaring fra ledelsen i andre fiskeindustribedrifter på Nordkyn, og at han derfor har kontakter både blant råstoffleverandører, kjøpere og offentlige myndigheter. I tillegg ligger fiskebruket på et lite sted der befolkningen, ved siden av skolen og postkontoret, har lite annet landbasert arbeid enn fiskebruket. En informant fra Dyfjord mente stedet ville vært avfolket uten Bacalao Nord, og fortalte hvordan arbeiderne gjerne sto på litt ekstra av lojalitet til bedriften.
Nå er ikke "fremmedeielivsformen" og mangelen på kultur for entreprenørskap hele forklaringen på den begrensede nyskapingsevnen i Kjøllefjord. Det er viktig å huske at det materielle grunnlaget for entreprenørskap, det Massey (1995) kalte "layers of investments", ble rasert og brent da tyskerne trakk seg tilbake fra Finnmark og Kjøllefjord i 1944. Befolkningen ble evakuert, og mange av de mer ressurssterke vendte ikke tilbake. Ettersom de ikke lenger var bundet av materielle investeringer i Finnmark, fant de det mer attraktivt å etablere seg på nytt lenger sør. På denne måten ble ikke bare den fysiske infrastrukturen i Finnmark nullstilt etter 2. verdenskrig, men fylket mistet også mange av de personene som kunne bidratt til etableringen av næringsvirksomhet med lokal tilknytning (Østensen 1992). Dermed motvirker både sosio-kulturelle og materielle strukturer mulighetene for nyskaping
Torskekrisen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 90-tallet var hard å takle for den lokale, fiskeribaserte kulturen i Kjøllefjord. Med torskekrisen ble det innført fartøykvoter også for kystflåten, og en rekke fiskere fikk økonomiske problemer. Ungdommen så hvilke problemer fiskerne hadde med å skaffe seg et utkomme på havet, slik at rekrutteringen til fiskerinæringen mange steder tørket inn. I tillegg var de politiske signalene tydelige om at det var altfor mange fiskere i forhold til ressursgrunnlaget. Nye regler for deltagelse gjorde det også vanskeligere å opprettholde retten til å delta i fisket (jfr. kap. 6.5). De nye reglene for deltagelse rammet kystfiskerne hardt, og dermed også den lokale, fiskeribaserte kulturen i Kjøllefjord og andre deler av Nord-Norge. Det finnes ulike forklaringer på hvorfor torskekrisen oppsto. Mens noen heller mot "allmenningens tragedie", hevder andre det snarere dreier seg om teknologitragedie, der styringsredskapene ikke hang med i den teknologiske utviklingen i næringen (jfr. kap. 3.2.2). For et fiskeriavhengig lokalsamfunn som Kjøllefjord er følgene uansett minst like viktige som grunnen(e) til torskekrisen. En av mine informanter oppsummerte konsekvensene på denne måten:
"Den katastrofen som ramma oss va en tæknologikatastrofe, ved at lovværket ikke føllte den tæknologiske utviklinga. I stedet førr å regulere maskineriet, regulerte man feskeran på laind, og en heil kultur førrsvaint."
8.5 Regionalisering av ressurser og ressursutnyttelse?
Diskusjonen over viser at det ligger en rekke hindringer i veien for å oppnå en bærekraftig utvikling i Kjøllefjord. Den lokale fiskeflåten er begrenset i antall, størrelse og fangstkapasitet, og presses av norsk og utenlandsk havfiskeflåte. Den lokale fiskeindustrien er fremmedeid og har begrensede lokale ringvirkninger. I tillegg bidrar begrenset tilgang på råstoff og kapital, kombinert med liten tradisjon for bedriftsetableringer og skepsis til næringer som konkurrerer med fiskeriene, til å svekke mulighetene til å få i gang ny næringsvirksomhet med lokal forankring. Dersom målet er å oppnå en bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn er det kanskje behov for å tenke grunnleggende nytt. Tradisjonelt har rammebetingelsene for fiskerinæringen vært like over hele landet, men kanskje bør man vurdere å forfordele de mest fiskeriavhengige områdene? I kapittel 1.3 stilte jeg spørsmålet om en større prioritering av fiskeressurser og fiskeindustriell virksomhet til fordel for fiskeriavhengige lokalsamfunn vil styrke en bærekraftig næringsutvikling. Regionalisering av ressurser er et eksempel på en slik økt prioritering av de mest fiskeriavhengige områdene.
Regionalisering av fiskeressurser vil si å tildele kystregionene bruksretten til fiskeressursene utenfor egne områder, og konseptet ble, som nevnt i kap. 3.2.3, for alvor brakt på banen av Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Namdalen i 1991 som et virkemiddel for å styrke nordnorsk fiskerinæring (Sandersen 1993). En slik regionalisering av ressurser bygger på samme tankegang som innføringen av 200-mils økonomiske soner, men på et lavere geografisk nivå. Mens prinsippet om nasjonal suverenitet over fiskeressursene var lett å enes om, har regionaliseringstankegangen møtt betydelig motstand. Prinsippet om regional bruksrett bryter med det eksisterende systemet, der ressursene betraktes som en nasjonal eiendom alle i utgangspunktet har lik rett til å beskatte.
Brundtlandkommisjonen poengterte betydningen av å desentralisere styringen av ressursene lokalbefolkningen er avhengig av, og å gi befolkning reell medbestemmelse i ressursforvaltningen (VFF 1987:55). Dette prinsippet ble fulgt videre opp i Agenda 21-avtalen, som igjen poengterte viktigheten av regionale styringssystemer (Selnes 1995). Dermed fremstår desentralisert forvaltning og lokal medbestemmelse som viktige elementer i en strategi for bærekraftig ressursutnyttelse (jfr. kap. 2.2.3). Imidlertid advarer Sandersen (1993) mot de store informasjons-, styrings- og kontrollbehovene en bærekraftig ressursforvaltning vil stille, og som kan redusere den lokale medbestemmelsen. En bærekraftig ressursforvaltning vil kreve en helhetlig forvaltning av hele det aktuelle økosystemet, en forvaltning som vil gi behov for en sentral styringsinstans med overgripende ansvar for forvaltningen av ressursene. Samtidig skal den bærekraftige ressursforvaltningen ta hensyn til brukerne av de samme ressursene. Dermed innebærer en bærekraftig ressursforvaltning et dilemma mellom lokal autonomi og sentral styring som kan være vanskelig å løse i praksis.
I en periode der endringsprosessene i fiskerinæringen fører til at Finnmarks komparative fordeler synes å få mindre betydning, kan regionalisering av ressursene være et virkemiddel for å oppnå en bærekraftig næringsutvikling på steder som f.eks. Kjøllefjord. I seg selv vil regionale forvaltningsregimer hverken føre til økt lønnsomhet eller mer rasjonell drift i den lokale fiskeindustrien i Kjøllefjord, men kan bidra til å forsterke de lokale ringvirkningene og styrke det lokale produksjonssystemet. En del av ressursene vil bli forbeholdt utkantstedene. Regionalisering vil bety at offentlige myndigheter erkjenner hvor viktig fiskerinæringen er for store og små samfunn langs kysten, og samtidig ser problemene som knytter seg til sentraliseringstendenser og strukturendringer i fiskerinæringen. Sammen med overkapasitet i fangstleddet og stadig mer effektiv fangstteknologi, har disse forholdene gjort kampen om fiskeressursene til et null-sum-spill, og til dels også et minus-sum-spill (Saxi 1988), der enhver økning vil skje på andres bekostning. En bærekraftig næringsutvikling innenfor slike rammebetingelser må basere seg på omfordeling av ressurser og velferd, og kan sammenlignes med prinsippet om sterk bærekraft, slik det ble presentert i kapittel 2.1.2. Dersom storsamfunnet anser det som ønskelig å oppnå en bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn, må slike samfunn prioriteres sterkere i ressursfordelingen. Imidlertid vil en slik omprioritering bety et brudd med eksisterende ordninger, og fordrer endringer i de dype strukturene som styrer fiskerinæringen. Innføring av et regionalt forvaltningssystem vil derfor kreve politisk handling, der det offentlige går inn og overstyrer de pågående endringsprosessene i fiskerinæringen. Om et fiskeriavhengig lokalsamfunn som Kjøllefjord er i stand til å utnytte en slik utvikling, avhenger av de lokale kontingensfaktorene.
I Kjøllefjord var det begrenset tro på mulighetene som knytter seg til regionalisering av ressursene. På grunn av maktforholdene i fiskerinæringen så de fleste informantene prosjektet som svært lite gjennomførbart. Regionalisering av ressursene vil være til skade for de sentrale fiskerisamfunnene, som vil motarbeide slike endringer. Kjøllefjord vil høyst sannsynlig tjene på en regionalisering av ressurser, ved at større kvoter ble gjort tilgjengelige for lokale fiskere. Samtidig kan en slik regional forfordeling være problematisk for filet- og fryseindustrien, som baserer seg på større leveranser fra havgående trålere. Imidlertid finnes det ingen garanti for at ikke ordningen kan føre til sentralisering innenfor regionene, ved at regionale tyngdepunkter styrker seg uforholdsmessig mye. En sentral aktør i næringsavdelingen i kommunen var likevel ikke helt avvisende til regionaliseringstankegangen:
"Ja, æ lure no på kofførr det ikke skulle la sæ gjøre. (…) Main kain heller spørr kofførr ikke, for dæm klare jo å førdele kvota på fartøya, så det sku ikke være så vanskelig å se ka landanleggan træng."
I dette kapittelet har jeg diskutert ulike forhold knyttet til lokalt forankret næringsutvikling i Kjøllefjord. Aarsæther Kjøllefjord er interessert i å ha et godt forhold til lokalsamfunnet. På denne måten kontrollerer de forbindelsen med kommunen og lokalsamfunnet. Kjøllefjord er avhengig av bedriften. Men lokalt oppleves sentralisering av administrative oppgaver som nedbygging av bedriftens bånd til lokalsamfunnet. Samtidig gjør råstoffknapphet, mangel på lokale initiativ og mangel på passende lokaler det vanskelig å få til ny fiskeindustri i bygden. Likevel er det alminnelig enighet om at fiskerinæringen vil være hovednæringen i Kjøllefjord også i fremtiden, og lokale aktører er skeptiske til bl.a. turistnæringen. Avslutningsvis har jeg diskutert regionalisering av ressurser og hvilke konsekvenser en slik ressursforvaltning kan få for et lokalsamfunn som Kjøllefjord.
Dersom man kan få til økonomisk virksomhet med lokal forankring, kan det styrke det lokale produksjonssystemet. Styrker man det lokale produksjonssystemet, kan man i sin tur oppnå en bærekraftig næringsutvikling.
I neste kapittel vil jeg diskutere hvordan rekrutteringsproblematikken er en av de viktigste fremtidige utfordringene for fiskeriavhengige lokalsamfunn som Kjøllefjord.
This page hosted by 
- Get your own Free Home Page
