6. BÆREKRAFTIG FISKEFLÅTE I KJØLLEFJORD

Når jeg nå skal undersøke mulighetene for en bærekraftig næringsutvikling i et fiskeriavhengig lokalsamfunn som Kjøllefjord, vil jeg starte med virksomheten i fangstleddet. Fiskernes virksomhet både legitimerer samfunnet som fiskerisamfunn og danner dets økonomiske og kulturelle grunnlag. Jeg vil i dette kapittelet derfor drøfte hva slags flåtestruktur som kan sies å være bærekraftig for fiskeriavhengige lokalsamfunn. Jeg vil først diskutere noen sentrale problemstillinger for fiskeflåten i Kjøllefjord, før jeg spør hva som kjennetegner en bærekraftig fiskeflåte.

Som jeg påpekte i kapittel 2.2.3 baserer fiskerinæringen seg på utnyttelse av en fornybar ressurs, og ressursgrunnlagets tilstand vil alltid være "bottom line" for den utviklingen som kan oppnås. Det vil derfor være et krav til fiskeflåten at den skal bidra til en økologisk forsvarlig ressursutnyttelse. Samtidig må denne forvaltningen av fiskeressursene også tilfredsstille de økonomiske og sosio-kulturelle kravene i bærekraftbegrepet.

6.1 Utvikling i den lokale fiskeflåten

I likhet med mange andre fiskerikommuner i Finnmark er den lokale fiskeflåten i Lebesby dominert av mindre båter. I 1996 var det registret tilsammen 45 dekte fiskebåter i Lebesby kommune, og av disse var 37 fartøy under 13 meter. Fem båter var mellom 13 og 20 meter, én båt mellom 20 og 30 meter, mens 2 båter registrert i Lebesby var over 30 meter (Fiskeridatabasen 1998). Figur 6.1 viser denne sammensetningen av fiskeflåten i Lebesby, og som man kan se av figuren har det vært en betydelig nedgang i fiskeflåten i kommunen siden 1980. Etter 1990 skiller statistikken mellom båter under 13 m og båter mellom 13 og 19.9 m, men jeg har valgt å beholde den opprinnelige inndelingen for å vise utvikling over et lengre tidsperspektiv. Etter 1990 har det ikke vært reduksjon i antallet store fartøyer, mens nedgangen har vært blant de minste båtene. Figur 6.1 viser bare dekte båter, og tar man med alle båter som er registrert i merkeregisteret er nedgangen enda mer markert. Fra 1983 til 1993 ble antallet fartøyer i merkeregisteret nøyaktig halvert fra 320 til 160 (SNP 1995-98:18). Imidlertid utgjøres det store flertallet av fartøyene i merkeregisteret av åpne båter under 10 m, og disse har begrenset betydning for den totale fangstkapasiteten i kommunen.

Figur 6.1: Antallet dekte fiskefartøy registrert i Lebesby 1980 - 1996 (Kilde: Fiskeridatabasen, UiB)

Året 1996 var dramatisk for den lokale fiskeflåten i Lebesby. I løpet av noen få måneder mistet kommunen av ulike årsaker tre mellomstore kystbåter i 50-60-fotsklassen med en samlet torskekvote på 360 tonn. En av båtene brant opp, en ble solgt på tvangsauksjon, mens den siste ble solgt ut av kommunen. Hver av båtene sysselsatte 5-6 personer ombord og på land, og konsekvensene var merkbare for kommunen (Finnmarken 10/10-96). I samme periode startet drakampen om tråleren "Skjøtningberg", som hadde en torskekvote på 680 tonn. Den daværende eieren ønsket å selge båten til WestFish-konsernet, men fiskerimyndighetene motsatte seg dette med henvisning til Deltakerloven. Den foreløpige slutten på historien (våren 1998) er at den tidligere eieren fortsatt står som majoritetseier, mens båten i praksis kontrolleres av WestFish-konsernet og inngår i selskapets trålerflåte.

6.2 Større båter eller flere båter?

Det hersker allmenn enighet blant aktørene i Kjøllefjord om at den lokale flåten både i antall og størrelse er for liten. Båter hjemmehørende i Lebesby kommune fisket i 1995 tilsammen 9 354 tonn. Samme år ble det levert 13 923 tonn fisk i kommunen, hvorav 6 298 tonn (45 prosent) fra norske båter (Fiskeridatabasen 1998). Dette betyr for det første at flåten hjemmehørende i Lebesby leverer en betydelig del av fangsten utenfor egen kommune. For det andre viser det hvor avhengig industrien har blitt av utenlandsk råstoff. Mer enn halvparten av ilandført kvantum skriver seg fra utenlandske båter, i det alt overveiende russiske ferskfisktrålere. De russiske leveransene har sammenheng både med størrelsen på bedriften i Kjøllefjord og med manglende kapasitet i den lokale flåten. Samtidig viser tall fra Fiskeridirektoratet at det er de mindre, lokale båtene som leverer hjemme. Mens båter under 25 m registrert i Lebesby leverte 70 prosent av sin samlede fangst i hjemkommunen, var andelen hjemmeleveranser blant større båter kun 15 prosent. Denne ubalansen skyldes at de to WestFish-kontrollerte trålerne "Kjøllefjord" og "Skjøtningberg" leverer andre steder der prisene er bedre. I tillegg kan ikke Bacalao Nord i Dyfjord motta fisk fra større båter, fordi havneforholdene i Dyfjord er for dårlige. Små fiskebåter fra andre deler av Norge gjør også sitt til at den mindre fiskeflåten dominerer leveransene av fisk til Lebesby. Nesten 90 prosent av kvantumet i Lebesby leveres av båter under 25 meter.

Under torskekrisen omkring 1990 mente tidligere stortingsrepresentant Magnus Stangeland finnmarkingene måtte skaffe seg større båter og oppsøke fisken lengre til havs (Brox 1990b). Også Lindkvist (1994b) har foreslått at aktører i Finnmark må skaffe seg større båter, men da som en kampstrategi for å vinne tilbake Finnmarks plass i det norske fiskerisystemet. Flere av informantene i Kjøllefjord poengterte behovet for større båter med base i lokalsamfunnet. Imidlertid måtte båtene ikke bli for store, fordi da kunne de miste tilknytningen til stedet. Ved å finne en balanse mellom det som i deres øyne ble sett på som positive og negative forhold knyttet til båtstørrelse kunne man få en "bærekraftig fiskebåt" på 50-70 fot (15-21 meter). En slik flåte ville være tryggere ved dårlig vær, den ville kunne drive med ulike redskapstyper og den ville ha kapasitet til å gå litt lenger for å finne fisken. En informant i Kjøllefjord formulerte seg slik:

"Det gjell å finne dæm optimale båtan, som kræve minst pænga i forhold tell utbytte. En fabrikktrålar klare man ikke å drive lønnsomt uten subsidia, sies det. Det vi træng hær e båta på 40 - 60 fot (12 - 18 m), pluss nån sjarka førr kulturen sin skyll; det høre med tell miljøet."

Fiskerirettlederen forteller at den mellomstore kystflåten, som kunne sørget for større og mer kontinuerlige leveranser til industrien, mangler i mange fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark. Samtidig påpeker han at det ikke er nødvendig å ha en stor, kostnadskrevende båt dersom man ikke har tenkt seg langt av sted.

Mine informanter i Kjøllefjord mente lokalsamfunnet var lite tjent med store, havgående båter, og avviste Lindkvists forslag (1994b) om større båter som kampstrategi mot Nordvestlandets dominans i det norske fiskerisystemet. For det første ble det stilt spørsmål ved om ressursgrunnlaget kunne tåle flere store båter. For det andre så man for seg både økonomiske og kulturelle vanskeligheter knyttet til en satsing på større båter. Et problem ville være å skaffe nødvendig kapital for å kjøpe større båt. I tillegg ville store båter i langt større grad måtte drives som et industriforetak, noe man ikke hadde tradisjoner for lokalt. For å drive en større båt må man være mer enn bare en flink fisker. En fremgangsrik fisker i Kjøllefjord sa dette om driften av en større båt:

"...ska [du] ha en 50-60-foting, [må du] kunne behandle mainnskapet og ikke minst gjøre opp med dæm. Vi har hadd en tre-fire båta på 50-60 fot som ikke hadde mainnskap rætt og slætt fordi dæm ikke gjor opp med mainnskapet sett. I dag har dæm mesta båtan, og både ægnera og mainnskap har ikke blidd betalt opp igjænnom åran. Det e skummelt! Det e så sjofelt at....æ synes på en måte ikke synd på dæm, men det e jo båta vi gjærne sku ha hadd i kommunen. Det e snakk om tre båta som e gådd under hammarn, og det e jo en 5-6 arbeidsplassa kvær."

Både NHO og FNL (Fiskerinæringens Landsforbund) hevder fiskeindustrien må få anledning til å eie båter for å være konkurransedyktig, og har tildels fått støtte fra SND på dette punktet. I Kjøllefjord ble imidlertid tettere bånd mellom båtene og industrien ikke sett på som positivt for lokalsamfunnet. En tettere vertikal integrasjon mellom industri og flåte ville bare føre til en overføring av fortjeneste fra mannskapet på båten til den landbaserte industrien og derfra til konsernhovedkvarteret. Dette skyldes at industrien har mulighet til bare å betale minstepris for råstoff fra båter de selv kontrollerer, noe som betyr lavere lott for mannskapet. Det hevdes at mannskap på industrieide trålere tjener inntil hundre tusen kroner mindre i året enn mannskap på fiskereide trålere (Dagens Næringsliv 25/5-98). Industrieie var "ikke bra førr mainnan", som en informant formulerte det. Fiskeindustrien på sin side hevder industrikontroll med trålere er viktig for å sikre bedriftene råstoff utenfor sesongene. Samtidig presiserer bl.a. WestFish-konsernet at industrieide båter må være konkurransedyktige lønnsmessig med fiskereide trålere for å rekruttere og beholde mannskap. Derfor betaler WestFish markedspris for fisken fra egne trålere.

Fiskeriforsknings driftsundersøkelser for fiskeindustrien gir ikke noe entydig svar på om vertikal integrasjon er lønnsomt eller ikke. Til det er variasjonen for stor i fiskerinæringen. I tillegg er det et måleproblem knyttet til i hvilken del av det vertikalt integrerte selskapet en eventuell integreringsgevinst hentes ut. Den vanligste formen for integrasjon er industrieide ferskfisktrålere som leverer til fryseri som produserer ulike frosne filetprodukter, slik tilfellet er i Kjøllefjord. En slik form for integrasjon kombinerer hverken den mest lønnsomme fartøygruppen eller foredlingsgruppen, og gir derfor ikke spesielt lønnsomme foredlingsanlegg (Olsen (red.) 1997).

I tilknytning til WestFish sine bedrifter i Finnmark vises et annet problem ved vertikal integrasjon mellom flåte og industri. Gjennom Aarsæther Finnmark AS og flere mindre datterselskaper kontrollerer WestFish-konsernet Norges nest største trålerflåte. Men fremfor å benytte trålflåten aktivt for å sikre landanleggene i Kjøllefjord, Båtsfjord og Vardø råstoff til minstepris, leverer trålerne bare i deler av året til anleggene i Finnmark. Resten av året leverer trålerne til høystbydende utenfor Råfisklagets distrikt. På den måten har trålerne en inntektsbringende funksjon for det Ålesundsbaserte konsernet, mens foredlingsbedriftene deres i Finnmark i stedet kjøper rimelig russetorsk. De siste årene har inntektene fra trålflåten bidratt godt til konsernets økonomi (Nytt fra WestFish 1996, 1997). Trålstrategien Aarsæther Finnmark følger betyr imidlertid at båtene som kontrolleres av selskapet har begrensede lokale ringvirkninger for de fiskeriavhengige lokalsamfunnene i Finnmark. Selv om de fleste trålerne er registrert i Finnmark, leverer de sjelden til anleggene i fylket, og henter det aller meste av mannskapet sitt fra Møre og Romsdal.

Fordi torsken i sesongene "står i fjærsteinan" i Finnmark, er det mulig å skaffe seg en rimelig inntekt fra fiske med enkle midler og små utgifter. Ottar Brox (1989) trekker frem den enkle tilgangen på fisk som forklaring på vanskene havgående fiskebåter har hatt med å skaffe mannskap i Finnmark. Fremfor å ta hyre på havgående fiskebåter, som gjerne er på havet en uke og to i slengen, er det mulig å oppnå nesten like gode inntekter som kystfisker og i tillegg komme hjem hver dag. Derfor har heller ikke flinke lokale fiskere interesse av å skaffe seg så store båter. En av de mest markante fiskerne i Kjøllefjord sa dette om behovet og motivasjonen for å kjøpe større båter:

"Æ har sagt det, og æ sa det hær førr nån år sida da æ lurte på om æ sku kjøpe nokka større, og Aarsæther sa dæm sku hjælpe mæ; det va i den tida N.N va direktør dær, det va at vi hadd ikke trængt å bo i Kjøllefjord med en sånn båt. Da kan æ like gjærne bo på Vestlandet eller Kanariøyene hvis du har en sånn 80-100 foting. Da må båten være på havet 360 daga i året, og da får du ikke sånne hjæmmefeskera. Æ trur at ska plassa som det hær åverleve så må du ha en kystflåte som går ut og inn fjorden kvær dag."

I desember 1997 presenterte WestFish-konsernet planer for bygging av inntil 10 kystfiskebåter på 25 meter, som alle skal eies fra Finnmark. Båtene skal sørge for lokale råstoffleveranser til anleggene i Finnmark, og gi unge, ambisiøse fiskere muligheter til å skaffe seg større båt med finansiell hjelp fra WestFish. Båtene skal primært fiske med snurrevad, men vil ha muligheter til å bruke en rekke redskapstyper. Gjennom rimelige lån, faste leveringsavtaler og minoritetseierskap skal båtene knyttes opp mot Aarsæther Finnmarks anlegg og samtidig holdes innenfor rammene av Deltakerloven. Med tiden vil eieren betale ned sin gjeld til konsernet, og stå friere til å levere etter eget ønske. WestFish begrunner initiativet med de små lokale leveransene til foredlingsbedriftene i Finnmark og usikkerheten som knytter seg til russiske råstoffleveranser. Imidlertid er ikke alle like velvillig innstilt til slike initiativ fra industrien. Fiskernes organisasjoner er svært opptatt av å beholde uavhengige, frie fiskere og opprettholde den maktposisjonen fiskerne skaffet seg gjennom Råfiskloven. Finnmark fiskarlag uttrykker derfor bekymring for det de ser på som tendensen til økende industrikontroll med kystflåten, og kaller det et nytt forsøk fra industrien på å gjøre fiskeren til "husmann" (NRK Finnmark 14/8-98). WestFishs flåtekonsept er for tiden til vurdering hos fiskerimyndighetene, og det er grunn til å tro at man i fremtiden vil se flere lignende løsninger for å sikre råstoff til andre landanlegg. I tillegg er fiskebåter av en viss størrelse så dyre i anskaffelse at det ofte er vanskelig for en lokal aktør å skaffe tilveie nødvendig kapital, og da vil det være av betydning å få inn kapitalsterke medhjelpere.

Det er som nevnt (jfr. reaksjonene på Lindkvists (1994b) forslag om større båter) ikke gitt at en satsing på større båter vil gi økte lokale leveranser. Store båter er mer mobile enn mindre båter, og løser på den måten avstandsproblemet. De senere årene har det vært en klar tendens til at den mest mobile delen av flåten leverer andre steder enn i Finnmark. Det er verdt å merke at båtkonseptet til WestFish-konsernet er større enn det mine informanter anså for å være en "bærekraftig fiskebåt". Båtstørrelse fremstår dermed som et tveegget sverd, der en større båt på den ene side er sikrere for mannskapet og mindre væravhengig, mens den på den annen side vil kunne gå andre steder med fangsten. En aktør i skoleverket i Kjøllefjord formulerte det slik:

"...æ trur det e en viss fare med dæm store båtan førr at dæm vil gå langt, være længer ute og gå dit dæm får best pris førr fesken. Dermed får vi skattepengan førr arbeideran, men ikke mer fesk ført i land. Det e bedre å ha båtan i et slags strekk - dæm kan gå ut et vesst støkke, men må komm hjæm førr å levere."

6.3 Konflikten mellom kyst- og havfiske

Fiskeflåten kan deles opp på mange måter, avhengig av redskapstype, driftsform, muligheter for foredling ombord og båtstørrelse. Det vanligste skillet settes mellom havfiskefartøyer og kystfiskefartøyer. Havfiskeflåten som fisker torsk og torskeartet fisk består for det meste av båter på mer enn 28 meter som fisker med trål, og som fisker på bankene utenfor 12-milsgrensen. Kystflåten defineres dermed som alle andre fartøyer. De viktigste redskapstypene for kystflåten er garn, line og juksa, men også trål og snurrevad. Ser vi på fangstdata over tid, har omkring en tredjedel av den totale fangsten siden 1980 blitt tatt av havfiskeflåten, mens kystflåten har tatt de resterende to tredjedelene. Det er imidlertid en klar og utvetydig trend i retning av at havfiskeflåtens andel øker på bekostning av den minst mekaniserte delen av kystflåten. Fra 1977 til 1997 har havflåten økt sin andel av torskefangsten fra 30 til 50 prosent av ilandbrakt kvantum, og fra 30 til 55 prosent av ilandbrakt verdi (Fiskaren 24/6-98).

Kystflåten og havfiskeflåten opererer innenfor det samme forvaltningsregimet i det norske fiskerisystemet. De to flåtedelene er i liten grad komplementære til hverandre, men konkurrerer om det samme ressursgrunnlaget. I tillegg griper deler av den pelagiske havfiskeflåten inn i næringskjedene kystflåten baserer seg på (jfr. fig. 4.1). I denne konkurransen har havfiskeflåten vist seg mest konkurransedyktig. Imidlertid er havfiske mindre bioøkonomisk lønnsomt enn kystfiske (Brox m.fl 1989). Fremfor å vente til fisken trekker inn til kysten på sine naturlige vandringer, oppsøkes fisken i oppvekstområdene. Mens kystflåten fisker større, gytemoden fisk, fisker havfiskeflåten i stort monn på yngre årsklasser eller fisk som er på vei mot land. Konsekvensen blir at ressursene fiskes opp utenfor kystflåtens rekkevidde, og at fisket forskyves fra kystnære farvann til fjerne havfiskefelter (Lindkvist 1994a). Denne utviklingen tok til omkring 1980, og mønsteret kom særlig godt frem i årene rundt torskekrisen på slutten av 1980-tallet.

Det er altså en interessekonflikt mellom havfiske og kystfiske. For å sikre den lite mobile kystflåten en tilstrekkelig andel av fangsten av torsk og torskeartet fisk ved lave kvotetildelinger, vedtok Norges Fiskarlag å gå inn for den såkalte "trålstigen" i 1989. Trålstigen er en fordelingsnøkkel som sikrer kystflåten en prosentvis større andel av fangsten ved lave kvoter enn ved større kvoter. Den havgående flåten kan forflytte seg og fiske andre steder ved bestandskollaps, en mulighet kystflåten naturlig nok ikke har. Claire Armstrong (1998) hevder en bioøkonomisk optimal trålstige vil ha motsatt form av dagens stige. Fremfor å høste de største gevinstene ved store kvoter, bør trålerflåten tildeles størst prosentvis andel av kvoten ved lave kvoter, mens kystflåten bør få prosentvis mer ved store kvoter. Dette er bl.a. for å korrigere for kannibalisme internt i bestandene. Armstrong konkluderer at optimal trålandel, inklusive utenlandsk fangst, vil være 44 prosent, mot nærmere 70 prosent i dag. Hun presiserer imidlertid at det optimale er en kombinasjon av både trålfangst og konvensjonell fangst, fordi ulike redskaper fisker på forskjellige bestander eller ulike deler av samme bestand. Det er med andre ord et både-og, ikke et enten-eller.

Forskjellene mellom hav- og kystflåte er også av organisatorisk art. Mens en kystfiskebåt gjerne er et enmanns- eller familieforetak, er en havfiskebåt på en helt annen måte å regne som en "bedrift". Ett av mange utslag dette gir er forskjeller i hvordan inntektene fra fisket fordeles. Generelt går inntektene fra havfiske til å betale finans- og driftskostnader, mens inntektene fra kystfiske i langt større grad går direkte til dekning av lønn. På denne måten havner en del av inntektene fra havfisket i finansieringsinstitusjoner i byene, mens inntektene fra kystfisket i langt større grad pløyes tilbake i lokalsamfunnet. Havfiskeflåten fremstår dermed som en "byflåte". De betydelige finans- og driftskostnadene knyttet til havfiske gjør også denne delen av flåten langt mer "kostbar" ressursmessig. Beregninger viser at mens en ferskfisktråler trenger 210 tonn råstoff pr. årsverk for å oppnå lønnsomhet, trenger en 40 fots sjark bare 42 tonn. Det betyr at sjarken kan sysselsette fem ganger så mange personer pr. fangstenhet som en ferskfisktråler pr. råstoffenhet (Olsen 1990 i Album & Aasjord 1996).

Selv om kystflåten i denne diskusjonen fremstår som både mer bioøkonomisk lønnsom og mindre ressurskrevende enn havfiskeflåten, er det viktig å være oppmerksom på kystflåtens begrensninger. Fremfor alt er kystflåten svært væravhengig, fangstkapasiteten er begrenset og fisket den driver er svært sesongbetont. Store deler av den eksisterende fiskeindustrien i Norge er bygd opp rundt større og mer stabile leveranser, og en trålskipper uttaler at "uten den øvrige flåten ville fiskeri-Norge til stadighet ligge værfast" (Fiskaren 1/7-98). Den lokale fiskeindustrien i Kjøllefjord får dekket størstedelen av sitt råstoffbehov av havfiskeflåten, og en ensidig prioritering av kystflåten kan derfor være uheldig for industrien i Kjøllefjord.

Som nevnt omfattes kyst- og havfiskeflåten av det samme forvaltningsregimet. I tillegg er både kyst- og havflåten samlet innenfor den samme interesseorganisasjonen, Norges Fiskarlag. En mer bærekraftig forvaltning av fiskeressursene kan bety endringer i både samlet fangstmengde og fordelingen mellom flåtegruppene, og på den måten utfordre etablerte interesser og eksisterende praksis i forvaltningen. Det er derfor grunn til å spørre om fiskernes egne organisasjoner og myndighetene ønsker å ta belastningene knyttet til de endringene en mer bærekraftig forvaltning vil føre med seg. På denne måten er de eksisterende strukturene i fiskerinæringen med på å sementere dagens fordeling mellom kyst- og havfiskeflåten.

6.4 Kan endret beskatningsmønster gi økt bærekraft?

Jeg har allerede nevnt (jfr. kap. 6.3) at en viktig forskjell mellom kyst- og havfiskeflåten er hvilke årsklasser i fiskebestandene som beskattes hardest. Havfiskeflåten benytter jevnt over mindre selektiv redskap enn kystflåten, og tar helst yngre fisk. Dette skyldes to beslektede forhold. De to flåtetypene benytter ofte forskjellig fangstteknologi og fisker til dels på forskjellige fangstfelt. Kystflåten driver i fiskens gyteområder nær kysten, mens havfiskeflåten fisker i oppvekstområdene i Barentshavet. Vil et endret beskatningsmønster kunne bidra til en bærekraftig og lønnsom fiskerinæring også for steder som Kjøllefjord?

Stein Ivar Steinshamn har gjennomført langsiktige bestandssimuleringer for torsk med utgangspunkt i redusert beskatning av yngre årsklasser (1994:8-9). Dersom havfiskeflåtens beskatning av aldersgruppen 3-6 år halveres, vil man over en tidsperiode på 13 år kunne øke gytebestanden med nesten 17 prosent, den totale biomassen med nesten 12 prosent og totalkvoten med 6 prosent. Gjennomsnittlig totalkvote for hele perioden vil imidlertid være lavere enn ved dagens beskatningsmønster. Opprettholder man mønsteret med redusert beskatning av ungfisk ytterligere en 13-årsperiode, vil tendensen bli enda tydeligere. Netto lønnsomhet og årlig fangst vil stige med fire-fem prosent, men denne gevinsten vil først komme et stykke inn i fremtiden. Så er spørsmålet om markedene i løpet av den mellomliggende perioden finner seg andre leverandører, eller om de vil godta løfter om store leveranser om 10 år? I tillegg påpeker Steinshamn at hans beregninger bare forteller hva som vil skje ved endringer i selektiviteten, og ikke noe om hvilke redskaper som kan love slik selektivitet.

Steinshamn gjør også beregninger for økt beskatning av eldre fisk, og finner at fangstmengden i gjennomsnitt vil bli akkurat den samme som ved redusert beskatning av ungfisk, men at lønnsomheten vil bli bedre. I et langsiktig perspektiv vil en kombinasjon av økt beskatning av eldre fisk og redusert beskatning av ungfisk gi størst gevinster. Av denne gevinsten vil ¾ skyldes økt beskatning av eldre årsklasser. Steinshamn konkluderer i likhet med Armstrong at man bør dreie beskatningen mot å fiske mindre ungfisk i det nordøstlige Barentshavet og mer eldre fisk i kystnære områder.

Biologiske konsekvenser faller ikke alltid sammen med økonomiske konsekvenser. Ulike fartøytyper med ulik fangstteknologi vil være forskjellige, både med hensyn til kostnadseffektivitet i fangsten og sammensetningen av kostnadene. Innsatsfaktorene lar seg grovt sett dele i kapital og arbeidskraft, mens fisken som kjent er gratis. Steinshamn sammenligner typiske kystfiskebåter med ferskfisktrålere og fabrikktrålere. Ferskfisktrålere leverer hoveddelen av råstoffet til fiskeindustrien i Finnmark, og mens denne fartøygruppen har lavere variable kostnader pr. volumenhet enn kystflåten, har fabrikktrålerne høyere kostnader. Kombinerer vi parametre for fangst, arbeidsinnsats og kostnader blir imidlertid resultatet at den økonomiske forskjellen mellom kyst- og havfiskeflåte er ubetydelig. Steinshamn kan derfor ikke konkludere med at den ene fartøygruppen driver foretaksøkonomisk mer effektivt fiske enn den andre.

Ser vi rent ressursøkonomisk på det og holder foretaksøkonomiske hensyn utenfor, synes det altså rimelig klart at kystflåten driver mest bærekraftig fiske på torsk og torskeartet fisk, og følgelig vil være mest bærekraftig for det ressursgrunnlaget Kjøllefjord er avhengig av. Imidlertid egner råstoffet fra den havgående delen av flåten seg best for den typen industriell foredling som drives i bedrifter som Aarsæther Kjøllefjord, fordi det er mer ensartet i størrelse og vekt enn kysttorsk. Tall viser at hele 85 prosent av fangsten levert av russiske trålere i Finnmark våren 1996 var under 2,6 kg, mens hver fjerde fisk var under 1,1 kg (Album & Aasjord 1996). Tilsvarende tall for norske trålleveranser var 60 prosent under 2,6 kg, og nesten ingen under 1,1 kg. Torsk mellom 1,1 og 2,6 kg regnes som ideelt tilpasset eksisterende maskiner i fiskeindustrien, og betales relativt bedre enn større fisk. Denne sammenhengen gir lavere enhetskostnader for industrien og mer effektiv utnyttelse av maskinene (Hanssen 1998). Problemet er at torsk i denne størrelsen bare er 3-4 år gammel (jfr. figur i Steinshamn 1994), og dermed knapt kjønnsmoden. Selv om størrelsen på gytebestanden bare er en av flere faktorer som påvirker bestandsrekruttering, trenger man ikke mye biologikunnskap for å kunne tenke seg hvilke konsekvenser en høy beskatning av ungfisk har på bestandsutviklingen. Kystråstoffet er vanligvis av bedre kvalitet enn trålråstoff fra Barentshavet, og burde derfor ha muligheter til å kunne brukes i saltfisk-, klippfisk- og ferskfiskmarkedet. Dessverre er mange fiskeindustribedrifter så spesialisert at de ofte ikke har andre anvendelsesmuligheter for råstoffet enn frossen filet (Hanssen 1998:79).

En endring i beskatningsmønsteret på torsk mot økt fangst av eldre fisk vil komme fiskeflåten i Kjøllefjord til gode. Økte fangstandeler vil bli tilgjengelig for kystflåten, men om kystflåten klarer å nyttiggjøre seg økte andeler avhenger bl.a. av værforhold og generell tilgjengelighet. Imidlertid kan økte fangster for kystflåten bety problemer i forholdet til fiskeindustrien. For det første er fiskebruket i Kjøllefjord innrettet mot filetproduksjon, og dermed mindre tilpasset den større fisken kystflåten vil levere. For det andre kan økte lokale leveranser presse prisene nedover, slik at den økonomiske gevinsten for fiskerne blir mindre. Et endret beskatningsmønster vil også stille krav til omstillingsevne i den lokale fiskeindustrien. Endret fangstsammensetning vil gi nye muligheter for den lokale fiskeindustrien, muligheter fiskeindustrien må utnytte for å være økonomisk levedyktig. I kapittel 7 vil jeg diskutere fiskeindustriens tilpasninger, og hvordan et endret beskatningsmønster vil virke inn på industrien.

6.5 Fleksible driftsformer og bærekraft

I diskusjonen om en bærekraftig fiskerinæring trekkes fleksibilitet både i fangst- og industriledd frem som en viktig faktor for å oppnå bærekraft. Det er imidlertid en viss motsetning mellom begrepene fleksibilitet og bærekraft, ettersom fleksibilitet signaliserer behov for deregulering i økonomien, mens bærekraft på sin side krever strengere reguleringer (Eikeland 1997:70-71). Likevel har altså fleksibilitet blitt et honnørord i debatten om utviklingen i fiskerinæringen, ved at fleksibel styring kan bidra til å styrke den økonomiske utviklingen i næringen.

Sveinung Eikeland (1995) har gjennomført en studie om forholdet mellom fleksibilitet og bærekraft der han ser på økologiske konsekvenser av fleksibelt fiske. Diskusjonen forutsetter at næringslivet både må være økonomisk konkurransedyktig og økologisk bærekraftig, og at fleksibilitet er et egnet virkemiddel for å oppnå større konkurransedyktighet i næringslivet. Imidlertid gir reguleringssystemene små muligheter for fleksible tilpasninger, og stivheten i reguleringssystemene fører til at fiskerne høster lengre av en gitt bestand enn de ville gjort under friere reguleringer (Jentoft 1994). Endringer i regelverket og innføringen av fartøykvoter i torskefiskeriene i 1990 reduserte mulighetene for fleksibilitet og omstilling ytterligere. Utfordringen for ethvert reguleringsregime som vil fremme bærekraftige driftsmønstre, er å stimulere fiske på arter som er i vekst og at innsatsen skjer på et riktig tidspunkt (Wilson 1990). Wilson hevder beskatning av mange fiskeslag vil gjøre fiskeriene mer bærekraftige. Eikeland er ikke umiddelbart enig, og mener valg av fangstteknologi er av betydning for hvor bærekraftig det fleksible fisket er. I tillegg gjør fiskeflåtens mobile karakter det vanskelig å opprettholde lokale sosiale normer for hvordan ressursutnyttelse skal skje (Jentoft 1994).

Eikeland skiller mellom numerisk og funksjonell fleksibilitet (Eikeland 1995). Begrepene kan sies å vise til deltakings- og bestandsfleksibilitet. Deltakingsfleksibilitet vil si at fiskerne møter utfordringene ved å søke inntekter andre steder enn i fiskerinæringen, mens bestandsfleksibilitet vil si å spre beskatningen på flere arter. Det er svært ulike aktører som er knyttet til de to formene for fleksibilitet. Mens deltakingsfleksibilitet er en strategi for kyst- og fjordfiskere som beskatter noen få arter og er lite mobile, egner bestandsfleksibilitet seg bedre for den mobile havfiskeflåten, som beskatter mange fiskeslag. De siste årene har vilkårene for deltakingsfleksibilitet blitt vanskeligere. Kriteriene for å få delta i fisket er innskjerpet. Mens kravet til minsteinntekt fra fiske ble økt, reduserte man samtidig beløpet fiskeren kunne tjene i andre næringer med ¹/₄ (op.cit:32). Ved å myke opp disse bestemmelsene kan man få en variert flåtestruktur og mange småbedrifter, men også ensidige produksjonsprosesser og markedsrelasjoner. Dersom myndighetene åpner for større grad av bestandsfleksibilitet for den mobile havfiskeflåten, vil slike endringer kunne føre til mer allsidig produksjon og utnyttelse av flere markedssegmenter. Samtidig kan bestandsfleksibilitet også føre til at fiskerisamfunnene blir avhengige av noen få, havgående fartøyer (op.cit:35).

Økt fleksibilitet vil altså kunne føre til økt bærekraft, men utfallet avhenger av hvilken type fleksibilitet som innføres (op.cit:40). Mens bestandsfleksibilitet vil komme havfiskeflåten til gode, spørs det om konsekvensene vil være økt bærekraft. Ved å kunne gå over store avstander, oppbevare fangsten ombord og ved å kunne utnytte et vidt spekter av fiskeslag hever den mobile delen av flåten seg over "allmenningens tragedie" (jfr. kap. 3.2.2). Mindre mobile småskalafiskere har et numerisk fleksibelt driftsmønster som gir større muligheter for at fleksible reguleringer kan være bærekraftige. Likevel vil et fleksibelt fiske alene hverken forebygge overfiske og økologisk sammenbrudd eller gi økonomiske endringer (Eikeland 1997:88).

Konsekvensene av mer fleksibelt fiske er mangeartede for Kjøllefjord. Den lokale fiskeflåten består hovedsakelig av små fiskebåter (jfr. kap. 6.1). Derfor vil økt deltakingsfleksibilitet ha større betydning for Kjøllefjord enn økt bestandsfleksibilitet. Eikeland (1995:35) hevder det er en vekselvirkning mellom bestandsfleksibilitet og kapitalisering av fiskeflåten, ved at flerbestandsfiske genererer valg av aktive, kapitalintensive redskaper. For å hevde seg i en slik utvikling trenger man fri og risikovillig kapital, noe som er mangelvare i Kjøllefjord. Deltakingsfleksibilitet kan på sin side gjøre det mulig for flere å delta i fisket, slik at det blir flere (små) båter på stedet. Friere deltakelse kan også styrke de totale inntektsmulighetene for den mindre flåten uten å true det lokale ressursgrunnlaget. Dersom man kan gjøre andre ting i perioder med dårlig fiske, og heller fiske mer i gode perioder uten at det får konsekvenser for adgangen til å fiske, vil presset bli mindre på de lokale fiskebestandene småskalafisket beskatter. Men samtidig som en stor del av fiskeflåten hører hjemme i det tradisjonelle fiskerisystemet (jfr. kap. 4.1), er fiskeindustrien i Kjøllefjord del av det moderne fiskerisystemet. Dermed kan reguleringer som tjener det tradisjonelle fiskerisystemet være til ulempe for det moderne systemet, og vice versa.

6.6 Er noen fiskeredskaper mer økologisk ansvarlige enn andre?

Miljøverngrupperinger har koblet bærekraftig utvikling i fiskeriene mot småskalafiske, og tilsvarende stigmatisert og nesten kriminalisert industrielt fiske (Jónsson 1995, Greenpeace 1996). I Norge vakte fiskerikandidat Torstein Hansens angrep på fabrikktrålerflåten (Hansen 1997) for kvotejuks og underrapportering stor oppsikt, men påstandene ble tilbakevist både av offentlige myndigheter og redernes organisasjoner. Noe galt finnes kanskje, men en ensidig stigmatisering av industrielt fiske vil sannsynligvis være for enkelt. Industrielt fiske, og da i særdeleshet uregulert fjernfiske, kan likevel tillegges mye av skylden for mange bestanders anstrengte situasjon. Norske aktørers engasjement i fisket etter patagonsk tannfisk på den sørlige halvkule er bare ett eksempel. Det kan likevel være slik at en fremtidig ansvarlig ressursutnyttelse ikke ligger i å forby avansert teknologi, men heller å begrense og regulere teknologibruken. Det er ikke teknologien per se, men bruk og brukere av den som er problemets kjerne.

Hoveddelen av den lokale fiskeflåten i Kjøllefjord er som nevnt i kap. 6.1 små båter, og disse fisker hovedsakelig med line, garn og juksa. I tillegg kommer noen større kystbåter som fisker med snurrevad og de to WestFish-kontrollerte trålerne. Blant de mindre båtene varierer redskapsbruken til en viss grad etter sesongene og hvilke fiskeslag man er ute etter. Enkelte lokale båter fisker med line, og disse får jevnt over bedre kvalitet på fisken enn garnfiskere. Imidlertid sørger varierende agnpriser og økende kostnader til egnehjelp for å vanskeliggjøre lønnsom drift med line.

I kraft av sin "rotløse" karakter har havfiske og fjernfiske et betydelig større potensiale for å overbeskatte ressursene enn kystfiske. Ved å kunne flytte seg rundt etter hvor ressursene finnes og ha flere produksjonsalternativer for råstoffet, vil den mobile havfiskeflåten kunne høste fruktene av andres måtehold. Lindkvist (1996a) påpeker at dette har skjedd i tilfeller der havfiskeflåten har fisket ned en bestand og beklaget dette, for så å forflytte seg til andre bestander andre steder. I tillegg til å beskatte ressursene hardere, er fjernfiske også mer ressurskrevende pr. oppfisket enhet enn småskala/kystfiske. Blant annet er forbruket av fossilt brensel større for store fiskebåter. Beregninger fra Marintek i Trondheim viser at trålfiske er opptil 10 ganger mer energikrevende enn kystfiske pr. oppfisket enhet (TemaNord 1998:523). Mangel på lokale bindinger, stor mobilitet, lite selektiv redskap og høyere ressursforbruk pr. fangstenhet er derfor med på å redusere potensialet for bærekraft i havfiskeflåten.

Det er ikke uten videre enkelt å påstå at noen fangstredskaper er bedre eller mer bærekraftige enn andre. Ulike redskaper har ulike bruksområder, fanger ulike fiskeslag og er beregnet på ulike konsentrasjoner av fisk. Men der ulike redskaper benyttes til fangst av samme fiskeslag, ligger mulighetene åpne for å sammenligne. Bjordal & Løkkeborg (1996) sammenligner line-, garn- og trålfiske etter torsk og torskeartet fisk for å bestemme hvilke av redskapsgruppene som driver mest ansvarlig. De konkluderer at linefisket, tross enkelte svakheter, klart er å foretrekke utfra en bærekraftsvurdering.

Tabell 6.1: Aspekter ved ansvarlig fiske: en generell sammenligning av linefiske, garnfiske og trålfiske (etter Bjordal & Løkkeborg 1996:136)

¹Spøkelsesfiske viser til redskapers evne til å fiske etter at de er tapt for fiskeren. Garn har vist seg å kunne fiske i opptil 10 år etter at de ble tapt.

Tabell 6.1 viser at det er klart mer ansvarlig å fiske med line fremfor med garn og trål. Mens garn- og trålfiske er mer effektivt enn linefiske ved høy fisketetthet, er linefiske svært effektivt i farvann med lavere fisketetthet. Det taler til linefiskerens fordel at redskapen bedre skiller mellom fisk utfra størrelse enn f.eks. trål, slik figur 6.2 viser. Beregninger for 10-årsperioden 1978-1987 viser at mens nesten 20 prosent av torsk tatt i trål var under 45 cm, gjaldt dette bare 6 prosent av fisken tatt på line. Garn viste best seleksjonsrate, med bare én prosent fisk under 45 cm (Bjordal & Løkkeborg 1996:127-129). Linefiske scorer også godt på artsseleksjon, noe som bl.a. er med på å redusere utkastraten. Selv om det ikke finnes direkte sammenlignbare tall, regner Bjordal & Løkkeborg at utkastraten i trålfiske er to til fire ganger høyere enn i linefiske.

Figur 6.2: Relativ størrelsesfordeling - Grønlandskveite fisket med trål, line eller garn (etter Nedreaas m.fl 1993 i Bjordal & Løkkeborg 1996:129)

Forskjellige fangstmetoder gir råstoff av ulik kvalitet og med ulikt bruksområde. Stor fisk går gjerne til ferskfiskpakking og saltfisk-/klippfiskproduksjon, mens mindre fisk er bedre egnet til filetering og frysing. De senere årene har bl.a. Spania utviklet seg til å bli et viktig marked for norsk saltfisk, og særlig for saltfisk fra Finnmark. Mellom 40 og 50 prosent av fisken som eksporteres til Spania kommer fra Finnmark (Lindkvist 1998b). Både det spanske saltfiskmarkedet og norske klippfiskprodusenter ønsker hvitest mulig fisk, noe linefiske er i stand til å tilby. Fisk tatt på line er som regel levende når den trekkes opp av havet, og bløgges på båtripen slik at kvaliteten blir best mulig. Garnfisk har oftest stått lengre i bruket når den leveres, og fordi blodet da får tid til å trekke ut i kjøttet, blir fisken gråere og mindre ettertraktet (Bjordal & Løkkeborg 1996). Trålråstoff på sin side er mindre i størrelse, og går derfor vanligvis til filet- og fryseindustrien på land. På denne måten er linefiske i stand til å møte kvalitetskrav i en ekspansiv nisje som domineres av aktører med interesser i Finnmark. I tillegg kan tradisjonelt linefiske (stampline) gi ringvirkninger på land, ved at en båt kan sysselsette flere egnere. I det lokale fiskerisystemet kan dermed ungdom få arbeidsmuligheter slik at de kan komme inn i næringen. Autolinefiske gir ikke samme effekt, ettersom egnerrollen er tatt bort gjennom automatisering, men dette fisket sysselsetter likevel mange personer pr. fangstenhet i forhold til trålere (op.cit).

Som nevnt over er havfiske langt mer energikrevende pr. fangstenhet enn kystfiske. Av ulike havfiskemetoder er trålfiske den mest energikrevende. Mens alle havfiskebåter går til og fra feltet på høyt effektuttak, holder trålerne høyt turtall også under selve fisket, som tross alt utgjør fire femtedeler av den samlede tiden til havs. Selv om man korrigerer for lineflåtens agnbehov, er energiforbrukskoeffisienten for linefiske fortsatt sammenlignbar med garnfiske og omkring det halve av trålfiskets (Bjordal & Løkkeborg 1996:135). Det siste momentet i tabell 6.1 knytter seg til fangstredskapenes effekt på havbunnen. I den senere tid har trålfiske fått stor oppmerksomhet i norske medier for å ha ødelagt betydelige mengder kaldtvannskorallrev på norskekysten. Fra før driver bl.a. Greenpeace en aggressiv kampanje mot bomtråling etter flatfisk i Nordsjøen, som etter deres mening er en av de mest destruktive fiskemetoder som finnes. Garn- og linefiske på sin side påvirker ikke havbunnen i det hele tatt. I en tid der forbrukerne politiseres og får stadig større makt, og vel vitende om at bærekraft er et fortolkningsspørsmål, er det naturlig å anta at skånsomme fangstmetoder er å foretrekke.

6.7 Oppsummering

I dette kapittelet har jeg diskutert ulike forhold knyttet til en bærekraftig fiskeflåte. Fiskeflåten i Kjøllefjord domineres av små kystbåter, men det er usikkerhet lokalt om større båter vil være positivt for lokalsamfunnet. Mobilitet blir et tveegget sverd, der større og mer mobile båter har potensiale til å levere fangstene borte. Den høye trålandelen i fisket utenfor Finnmark kan ikke sies å være bærekraftig ut fra et ressursstandpunkt. En større kystfiskeandel vil være mer bioøkonomisk lønnsom. Ved å dreie beskatningsmønsteret over mot å fange mindre ungfisk og mer eldre fisk kan man oppnå betydelige gevinster, men først et stykke inn i fremtiden. For Kjøllefjord kan slike nye fangstmønstre bety økte fangstandeler til kystflåten. Imidlertid er den lokale flåten mange steder for liten til å levere tilstrekkelige råstoffmengder til den lokale industrien. En omlegging med økt andel kystfiske kan derfor gi fiskeindustrien problemer. Økt fleksibilitet har i mange sammenhenger blitt trukket frem som en vesentlig faktor for å oppnå bærekraft, men Eikeland (1997) påpeker at mer fleksible løsninger alene hverken kan forebygge overfiske eller økologisk sammenbrudd.

Det er vanskelig å hevde betingelsesløst at en flåtegruppe er mer bærekraftig enn andre. Til det er bildet altfor sammensatt. Ulike fangstmetoder har sine fordeler og ulemper, avhengig av hvor og hva man fisker. Av ulike fangstmetoder trekkes linefiske frem som mer bærekraftig enn andre redskaper i tilfeller der fisken står spredt eller middels konsentrert. Sett fra fiskeriavhengige lokalsamfunn langs Finnmarkskysten er det likevel grunn til å ønske et initiativ for å dreie flåtestrukturen mot et større innslag av mellomstore kystbåter som kan operere sikkert under de fleste værforhold, som kan benytte mange typer redskaper og fiske etter mange forskjellige fiskeslag (jfr. diskusjonen om en "bærekraftig fiskebåt" i kap. 6.2). En mindre sårbar og mer stabil hjemmeflåte har muligheten til å ta tilbake noe av de tapte fangstandelene i forhold til den havgående trålerflåten. En mer stabil flåte med lokal forankring vil ideelt sett kunne øke selvforsyningsgraden for den lokale fiskeindustrien og i tillegg gi gode ringvirkninger i lokalsamfunnet. Problemet er imidlertid at det kan være for liten kulturell støtte for investeringer i noe større båter, kombinert med mangel på tilgjengelig risikokapital i mange fiskeriavhengige lokalsamfunn som f.eks. Kjøllefjord.

Både endringer i beskatningsmønstre og åpning for mer fleksible driftsformer avhenger av at det fattes politiske beslutninger som tilgodeser fiskeriavhengige lokalsamfunn. Om de fiskeriavhengige lokalsamfunnene kan utnytte endringene til sin fordel, avhenger av de lokale kontingensfaktorene. Jeg bl.a. diskutere lokale kontingensfaktorer i kap. 8. Før det vil jeg i neste kapittel diskutere hva som kjennetegner en bærekraftig fiskeindustri. Skal man satse på stordrift eller småskala, og hvilke produksjonsstrategier kan bidra til å fremme bærekraft i fiskeindustrien? Hvilke konsekvenser vil dette i sin tur få for fiskeriavhengige lokalsamfunn som Kjøllefjord?

[Forrige] [Innhold] [Neste]