Kapittel 5

Utformingen av en faglig studie kan deles i tre faser: valg av studiefelt/problemstilling, teoretisk innfallsvinkel og valg av metode og forskningsopplegg. Den siste delen, metode, styres av de to foregående, og avgjør hvilke opplysninger forskeren henter inn og på hvilken måte de samles inn. Valget av metode har også betydning for hvordan opplysningene kan brukes i analysen. Metode er i utgangspunktet bare et redskap som inngår i forskerens verktøykasse for å løse problemer og komme frem til ny kunnskap (Holme & Solvang 1996), og er ment å sikre at forskeren gjennomfører sin studie på en systematisk og vitenskapelig måte. Metode er imidlertid mer enn bare undersøkelsesteknikker, og kan sees på som læren om å samle inn, organisere, bearbeide, analysere og tolke informasjon så systematisk måte at andre kan etterprøve det man har gjort (Halvorsen 1993).

Formålet med dette arbeidet om "bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord" er todelt. For det første ønsker jeg å finne frem til hva som kjennetegner en bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn. For det andre vil jeg undersøke mulighetene for å oppnå en slik utvikling i Kjøllefjord. Jeg har lagt hovedvekt på kvalitative metoder for å oppnå helhetlig forståelse av stedsspesifikke forhold, prosesser og samhandlingsbetingelser mellom ulike aktører i Kjøllefjord. Jeg har også benyttet kvantitative metoder i arbeidet. I det følgende vil jeg redegjøre for de metoder jeg har benyttet for å belyse mine problemstillinger.

Dette arbeidet er basert på en realisme-inspirert epistemologi og metodologi. Jeg tar utgangspunkt i at generelle prosesser sammen med lokale forhold bestemmer mulighetene for å oppnå en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord. I følge en realistisk epistemologi kan konkrete utfall av møtet mellom lokale, stedsspesifikke forhold og generelle prosesser analyseres og forklares ved hjelp av begreper som nødvendig årsakskraft og kontingente faktorer (jfr. kap. 3.1). Fordi realismen hevder de kausale kreftene og mekanismene de virker gjennom eksisterer uavhengig av vår mulighet til å observere dem, må realisme-inspirert forskning også omfatte ikke-observerbare fenomener (Cloke m.fl 1991, Sayer 1992). Som nevnt i kap. 3.1.2 kan strukturer og mekanismer sies å eksistere på det abstrakte nivå, mens begivenheten kan observeres på det konkrete nivå. Derfor skiller realistisk metodologi mellom abstrakt og konkret forskning. Mens abstrakt forskning skal identifisere kausale strukturer, er hensikten med konkret forskning å analysere hvilke utfall de kausale strukturene gir i en bestemt kontekst. Ved hjelp av konkret forskning er det mulig å identifisere de kontingente forholdene som utløser de kausale kreftene vi fant gjennom abstrakt forskning.

Sayer skriver at: "The variety of possible objects of study in social science stretches beyond the scope of a single model of research" (1992:4). Realismens verdensbilde gir opphav til ulike forskningsdesign, avhengig av formål. Den konkrete fasen av forskningsprosessen kan enten være intensiv eller ekstensiv i formen. Mens ekstensiv forskning skal avdekke regulære mønstre, har intensiv forskning til formål å vise hvordan en prosess virker på steder. Ved å gå i dybden er det mulig å få frem de kausale relasjonene og de kontingente faktorene som ligger til grunn for utviklingen på et bestemt sted. Forholdet mellom intensiv og ekstensiv forskning er nært beslektet med skillet mellom kvalitative og kvantitative metoder. Intensiv forskning vil ofte benytte seg av kvalitative metoder, mens ekstensiv forskning bruker kvantitative metodeteknikker (Grønlund 1997). Forskjellen mellom intensiv og ekstensiv forskning er likevel ikke reduserbar til kun et spørsmål om dybde versus bredde, ettersom de ulike forskningsdesignene "ask different sorts of questions, use different techniques and methods, and define their objects and boundaries differently" (Sayer 1992:242).

To "like" begivenheter, f.eks. nedleggelse av fiskeindustribedrifter, behøver ikke ha samme forklaring. De samme mekanismene kan produsere ulike utfall, og tilsynelatende like begivenheter kan ha ulike årsaker. Kontingente relasjoner er avgjørende for å forstå om og hvordan den nødvendige årsakskraften utløses, og dermed produserer begivenheter. "Bærekraftig utvikling" er i utgangspunktet et abstrakt begrep, og savner en klar operasjonalisering. Jeg forsøker likevel å analysere dette abstrakte konseptet i en konkret kontekst: Kjøllefjord i Lebesby kommune. Når jeg skal årsaksforklare og forstå muligheter og begrensninger for å oppnå bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord må jeg benytte konkret, intensiv forskning.

I sin beskrivelse av realistisk forskningsmetode skiller altså Sayer mellom abstrakt og konkret forskning og mellom intensive og ekstensive forskningsstrategier. Sayer er imidlertid snar til å påpeke at det ikke her er snakk om dikotomier, men heller grove inndelinger med svært flytende grenser forskningsstrategiene i mellom (Sayer 1992:236). Forskeren må i best mulig grad kombinere de ulike forskningsformene, ettersom man først da vil nå frem til helhetlig kunnskap.

Med kvalitative metoder menes metoder som har til hensikt å beskrive kvaliteter ved et handlingsforløp (Eneroth 1984:47), med andre ord en metode for å beskrive egenskaper som ikke er kvantifiserbare. Hensikten er i første rekke å finne frem til egenskaper som gjør at man kvalitativt kan skille det undersøkte handlingsforløpet fra andre hendelser (ibid.). Slike egenskaper kan f.eks. være innhold, beskaffenhet eller betydning. Samtidig har kvalitativ metode til hensikt å gi en helhetlig forståelse av spesifikke forhold, ved å gå i dybden i stedet for i bredden. Kvalitative metoder kalles også induktive metoder, fordi forskeren trekker sine konklusjoner på bakgrunn av et fåtall observasjoner. Et forskningsarbeid vil aldri være rendyrket kvantitativt eller kvalitativt, men orientert mer mer eller mindre mot et av ytterpunktene (Wadel 1991).

Det finnes en rekke ulike kvalitative metoder. I enkelte sammenhenger (og i enkelte fag) blir kvalitative metoder forstått som synonymt med deltagende observasjon. Men avhengig av problemstilling og analysenivå har forskeren et vidt spekter av metoder til disposisjon. Eksempler på dette er ulike former for observasjon, kvalitative intervju og samtaler, semiotikk, analyse av skrevne kilder osv. De kvalitative metodene jeg har valgt å benytte for å belyse problemstillingen min er kvalitative intervjuer og dokumentanalyse. Arbeidet har form av et case-studium, som vil bli diskutert nærmere i kap. 5.2.3.

Hensikten med et kvalitativt intervju er å gi forskeren en dypere forståelse av informantens tankeverden, meninger og følelser gjennom å stille spørsmål (Eneroth 1984:102). Spesifikke situasjoner og handlingsforløp analyseres med utgangspunkt i informantens egen forståelse. Målet med intervjuet er å få frem et nyansert bilde av situasjonen informanten beskriver. Derfor er det bl.a. viktig med en direkte dialog og god kontakt mellom informant og intervjuer, slik at alle relevante opplysninger kommer frem. Fordi forskeren er interessert i informantenes forståelse, er det viktig at informanten selv i størst mulig grad får styre samtalen (Holme & Solvang 1996).

Det er vanlig at forskeren bruker en spørreguide under et kvalitativt intervju. En slik spørreguide er langt mindre rigid enn et spørreskjema, og baserer seg på forskerens forforståelse om hvilke forhold det er viktig å få klarlagt (ibid.). Bruken av spørreguide bidrar til en viss strukturering av samtalen mellom forsker og respondent, men helst skal den bare tjene som hjelp og huskeliste for forskeren i en friere samtale. Samtidig som forskeren sikrer at alle momentene i spørreguiden blir belyst, er det viktig å være fleksibel under intervjuet. Informanten kan trekke frem opplysninger i tillegg til eller i stedet for det forskeren har i sin intervjuguide, og da er det viktig at forskeren er i stand til å forholde seg til dette. Opplysningene som innhentes under et intervju skal være relevante i forhold til tema og problemstilling. En godt gjennomarbeidet spørreguide gjør det enklere å sikre at man får de opplysningene man er interessert i.

Til mine intervjuer hadde jeg en ganske enkel spørreguide i stikkordsform (vedlegg 1), som i liten grad nevnte begrepet "bærekraftig næringsutvikling". Begrepet "bærekraftig" er et såvidt uklart konsept at spørsmål omkring dette kanskje ville forvirre informantene mer enn det ville opplyse meg. Derfor konsentrerte jeg heller mine spørsmål omkring de ulike operasjonelle kriteriene for bærekraft som jeg trakk opp i kap. 2.2. Intervjuene kan karakteriseres som "halvstrukturerte", ettersom de ble gjennomført løselig etter en spørreguide.

Intervjuene ble i hovedsak spilt inn på bånd og transkribert i etterkant, men enkelte intervju er basert på notater underveis. Dette skyldes både forhold som tekniske vanskeligheter og at enkelte respondenter var skeptiske til å snakke til en båndopptaker. I enkelte sammenhenger var det også gjerne uhensiktsmessig å dra frem en båndopptaker for å registrere mer uformelle samtaler. Fordi vi hadde bærbar datamaskin med på feltarbeidet var det mulig å skrive ut intervjuene mens vi fortsatt var i feltområdet. Intervjuene ble av effektivitetshensyn nedskrevet på bokmål. Under skrivingen av oppgaven har sitatene blitt tilbakeført til Finnmarksdialekt.

Ved siden av kvalitative intervjuer har jeg også gjennomført en viss grad av dokumentanalyse for å belyse problemstillingen min. Sammen med en rekke rapporter og forskningsarbeider har kommuneplan og strategisk næringsplan for Lebesby, fylkeskommunal kystplan og ulike Stortingsmeldinger blitt gjennomgått og vurdert. I tillegg har aviser, tidsskrifter og andre nyhetstjenester blitt benyttet. De skriftlige kildene har i hovedsak gått inn som bakgrunnsmateriale for analysen, men har i enkelte teoretiske diskusjoner fått en sentral plass.

Ved dokumentanalyse skaffer man til veie data gjennom analyse av foreliggende kildemateriale. En kilde er et dokument som er forfattet med en bestemt hensikt og innenfor en gitt kontekst. Det betyr at kilden gjenspeiler ikke bare den forståelse og kunnskap som var rådende i opphavssituasjonen, men også den hensikt kilden var ment å tjene. Når man analyserer skriftlige kilder er det derfor viktig å ha klart for seg hva slags dokumenter man har med å gjøre. Holme & Solvang (1996) skiller for det første mellom kognitive (berettende) og normative (vurderende) kilder. Kognitive og normative utsagn kan imidlertid være tett sammenvevd, og forekomme side om side i samme setning. Likeledes kan en tilsynelatende kognitiv fremstilling være et forsøk på å hevde normative synspunkter. Videre skilles også mellom fortidsrettede og fremtidsrettede kilder. Ved å sette de to dimensjonene sammen kommer man frem til fire hovedformer for kilder (figur 5.1).

	Fortidsrettet	fremtidsrettet
KOGNITIV	Berettende	Forutsigende
Normativ	Vurderende	Programmatisk

Andre skiller som trekkes opp er mellom personlige og institusjonelle og mellom konfidensielle og offentlige kilder. Hvilket bruk kilden er tiltenkt, vil ha betydning for hvordan forfatterne formulerer seg. En offentlig, institusjonell kilde vil være formel og preget av en "institusjonell" sjargong, mens en personlig, konfidensiell kilde på en helt annen måte vil snakke "rett fra levra". En siste, men viktig nyansering når det gjelder kildebruk er forholdet nedskriveren har til innholdet det fortelles om. Holme & Solvang (op.cit) skiller her mellom første- og andrehåndskilder. Mens forfatteren av en førstehåndskilde selv har deltatt i, opplevd, tenkt eller undersøkt det kilden forteller, refererer andrehåndskilder til en førstehåndskilde, med de muligheter det gir for tolkninger og prioriteringer.

Dokumenter har ulik validitet avhengig av hvem som har skrevet dem og i hvilken hensikt de er forfattet. Offentlige dokumenter tillegges gjerne større validitet enn avisinnlegg, men det er viktig å huske at begge deler er innlegg i en pågående diskurs, slik at ordbruken kan være overdreven. Forskningsrapporter og ulike former for statistikk regnes å ha høy validitet (Jakobsen 1996).

Dette arbeidet baserer seg på et case-studium i Kjøllefjord i Lebesby kommune. Kvalitativt orienterte case-studier, eller eksempelstudier, vil gi bedre innsikt i prosesser og lokale strategier enn mer generelle kvantitative undersøkelser, som i stor grad baserer seg på en-faktor-forklaringer. Ved å bruke case-studium kan forskeren trekke ut essensen av komplekse sammenhenger, noe som gir en mer helhetlig forståelse av spesifikke lokale betingelser og den betydning de har for aktørenes handlinger (Jakobsen 1996).

Hvordan forskeren velger sine eksempler er et strategisk valg, og vil ha betydning for hvordan resultatene kan brukes. Utvelgelsen av eksempler gjøres ikke med sikte på å generalisere, men for analytiske formål. Om forskeren velger eksempler som er unike eller "idealtyper" avhenger av problemstilling og hypoteser. Jeg valgte å gjøre et case-studium i Kjøllefjord fordi stedet, etter min mening, er et godt eksempel på et "fiskeriavhengig lokalsamfunn". Det er få alternative næringsveier til fiske og fiskeindustri, den lokale fiskeindustribedriften er eid utenfra, stedet er lite og det lokale, fiskeribaserte produksjonssystemet har lenge vært under press. Det er selvsagt også av betydning at Lebesby kommune har vært involvert i prosjektet dette arbeidet er en del av. En innvending mot arbeidet kan være at jeg muligens burde hatt flere eksempler, slik at jeg kunne sammenligne resultater. Imidlertid gjør jeg få forsøk på å hevde at dette arbeidet har spesifikk gyldighet utover Kjøllefjord. Dersom jeg hadde påberopt meg allmenn gyldighet for de konklusjoner jeg her kommer frem til, måtte jeg naturlig nok utvidet antallet eksempler. Samtidig er det ikke ukomplisert å generalisere på bakgrunn av case-studier. Likevel vil et case-studium av et så typisk fiskerisamfunn som Kjøllefjord selvfølgelig også ha likhetstrekk med og relevans for andre, tilsvarende fiskerisamfunn. Dette arbeidet fokuserer imidlertid ikke på sammenligninger.

Fordi en case-basert studie skal trekke ut essensen av en kompleksitet, bør forskeren benytte et fleksibelt forskningsdesign. For det første må forskeren kombinere ulike metoder. For det andre bør ikke forskeren låse seg fast i et rigid undersøkelsesopplegg, men gi rom for å tilpasse opplegget til de resultater man finner underveis. Siktemålet vil være å gi en intensiv beskrivelse av et sosialt system og å utvikle en helhetsforståelse (Halvorsen 1993).

Kvantitative metoder er, som begrepet tilsier, metoder som har til hensikt å beskrive antall eller utbredelse av fenomener, uttrykt i tall eller andre mengdetermer. Kvantitativt orienterte studier konsentrerer seg om målbare forhold, og hensikten er å kunne generalisere på bakgrunn av en serie observasjoner. Kvantitativ metode er ekstensiv (jfr. kap. 5.1), og prioriterer bredde fremfor dybde. Kvantitativ metode forbindes ofte med hypotetisk-deduktiv metode, ved at den tar sikte på å vurdere holdbarheten av bestemte teorier gjennom hypotesetesting og statistiske metoder (Halvorsen 1993). Kritikere av den hypotetisk-deduktive metoden beskylder denne for å være rigid og gi lite rom for en fleksibel tilnærming til teori og empiri (Jakobsen 1996). Et annet ankepunkt mot kvantitative metoder er at de i seg selv ikke kan påvise kausale sammenhenger, bare ulike former for samvariasjon.

Det finnes en rekke ulike statistiske analyseformer, men bruksområdet for de forskjellige metodene avhenger av variablenes målenivå. Målenivå er egenskaper ved variablene som bestemmer i hvor stor grad forskeren meningsfylt kan rangere de ulike verdiene. Man skiller mellom nominal-, ordinal-, intervall- og forholdstallsnivå. Mens verdiene undersøkelsesenhetene har på en variabel på nominalnivå bare kan klassifiseres i gjensidig utelukkende kategorier (f.eks. nasjonalitet), kan verdiene på en variabel på forholdstallsnivå også si noe om rangering, avstand og forholdet til andre enheters verdier på samme variabel (f.eks. ilandført mengde fisk i en kommune). Målenivået bestemmer hvilke regneoperasjoner, korrelasjonsanalyser og statistiske mål som kan gjøres i den senere analysen.

En mindre del av undersøkelsen i Kjøllefjord består av et strukturert spørreskjema med faste svaralternativ. Denne kvantitative metoden ble anvendt overfor skoleelever i 8. og 9. klasse ved Kjøllefjord skole og 1. klasse ved den videregående skolen i bygden (se vedlegg 2 og 3). Spørreundersøkelsen ble gjort i samarbeid med Helene Øvrelid, som også gjennomførte undersøkelsen ved Mehamn skole for sitt hovedfagsarbeid (Øvrelid 1998). Undersøkelsen hadde som mål bl.a. å kartlegge ungdommenes fremtidige yrkesvalg og hvor de ønsket å bosette seg i fremtiden, samt hvordan de så for seg utviklingen i Kjøllefjord.

Til sammen 28 ungdommer i tre klasser på den lokale skolen svarte på spørreskjemaet. Utvalget kan synes lite, men er likevel svært representativt for ungdommen i bygda. Bare noen få elever var borte fra skolen da undersøkelsen ble gjennomført. Størrelsen på utvalget begrenser likevel mulighetene for å kunne generalisere utfra resultatene, fordi feilmarginene ved et såvidt lite utvalg vil bli store. Imidlertid har det liten hensikt å bruke andre statistiske mål enn modus (hyppigst forekommende verdi) og modalprosent (andel enheter med verdi tilsvarende modus), ettersom de fleste variablene i undersøkelsen er på nominalnivå.

En innvending som kan gjøres mot undersøkelsen er at skoleelever på ungdomstrinnet ikke alltid har like gjennomtenkte forestillinger om egen fremtid og egne yrkesvalg. Når vi likevel gjorde undersøkelsen blant denne aldersgruppen, skyldes det at ungdommene etter å ha fullført første år på videregående ved filialskolen i Kjøllefjord må ut av bygden for å få videre utdanning. Dermed finnes det få hjemmeboende ungdommer i alderen 16-18 år i bygden, som kunne hatt et mer "modent" syn på fremtiden. Videre må ungdommene ganske tidlig velge om de ønsker å ta videregående utdanning (yrkesskole, gymnas, fiskarfagskole etc.) og flytte hjemmefra, slik at spørsmålene rundt dette temaet er relevant for aldersgruppen.

I dette arbeidet har jeg benyttet en del sekundærstatistikk, dvs. data som er samlet inn av andre til andre formål. Når jeg har benyttet sekundærstatistikk skyldes det både at det er et vidt tilfang av tilgjengelig statistikk for fiskerinæringen, og av ressurshensyn.

Statistikk for fiskerinæringen er fragmentert og beheftet med usikkerhet. Hovedkilden til fangststatistikk er "Fiskeridirektoratets Sluttseddelregister", som baserer seg på oppgjørsdokumenter som fylles ut når fisken landes. Sluttseddelregisteret danner grunnlaget for Statistisk Sentralbyrås Fiskeristatistikk. Sluttseddelen skal i tillegg til mengde og verdi av fangsten også bl.a. opplyse om fangstområde, redskap og bruksområde for fangsten. Men når vi vet at så mye som ¼ av fangsten kan bli kastet overbord på fiskefeltet, betyr det at sluttseddelregisteret ikke gir en fullgod oversikt over ressursuttaket. Også statistikken over hva leveransene er tenkt benyttet til, er usikker. Den forteller bare hva råstoffet er tenkt brukt til og ikke faktisk bruksområde. Et annet problem som knytter seg til fangststatistikk er mangfoldet av måleenheter, både med hensyn til fangsten og båtene som deltar. Båter klassifiseres på flere ulike måter, basert enten på lengde, tonnasje, redskap eller konsesjoner. Når måleintervaller og aggregeringsnivå varierer sterkt, krever det at forskeren holder tungen rett i munnen når data skal sammenlignes.

Kystnæringssenteret i Honningsvåg og Institutt for geografi (UiB/NHH) har i fellesskap utviklet Fiskeridatabasen. Hensikten med basen har vært å samle tilgjengelig fiskeristatistikk på ulike aggregeringsnivå og fra ulike kilder (Fiskeridirektoratet, SSB og FAO) til bruk i ulike analyser av fiskerinæringen. Fiskeridatabasen inneholder omfattende statistikk på kommune- og fylkesnivå, men de ulike delene av basen er foreløpig ikke fullt utviklet og heller ikke integrert med hverandre. Opplysninger fra Fiskeridatabasen har blitt analysert ved hjelp av statistikkprogrammet NSDstat. Jeg har benyttet data fra Fiskeridatabasen som grunnlagsmateriale i kapittel 4 og i de deskriptive delene av kapittel 6.

I denne oppgaven er hensikten å finne frem til operasjonaliserte kriterier for bærekraftig næringsutvikling, og å undersøke om en bærekraftig næringsutvikling lar seg gjennomføre i fiskeriavhengige lokalsamfunn. Å gi en samlet beskrivelse og vurdering av bærekraftsituasjonen i norsk fiskerinæring er utenfor denne oppgavens fokus. Å skaffe til veie den aktuelle statistikken fra ulike institusjoner, ulike registre og ulike aggregeringsnivåer for å gi en utfyllende gjennomgang av fiskerinæringen og bærekraftsituasjonen i næringen slik den fremstår i dag, ville både tids- og kostnadsmessig blitt svært krevende. Jeg har derfor valgt å begrense bruken av statistikk til å illustrere ulike poenger i en større diskusjon.

I kapittelet om territorielle produksjonssystemer (kap. 3.3.2) diskuterte jeg hvordan teorien skiller mellom aktører med og uten innflytelse i produksjonssystemet. Mens hovedaktører er personer og institusjoner med stor innflytelse i det lokale produksjonssystemet, er sideaktørene uten avgjørende innflytelse og makt i produksjonssystemet. Selv om bærekraftig utvikling i bunn og grunn avhenger av enkeltmenneskers valg, konsentrerer jeg meg om hovedaktørene i lokalsamfunnet. Det er hovedaktørene som har de største mulighetene for å skape endring, dermed vil deres holdninger og meninger være spesielt interessante i denne forbindelse. Til sammen har jeg intervjuet 14 aktører i Kjøllefjord fra skoleverket, kommuneadministrasjonen, offentlig fiskeriforvaltning, politiske organer, næringsliv, fiskeindustri og fangstledd. I tillegg har jeg også intervjuet en representant for WestFish-konsernet i Ålesund, som blir å regne som en ekstern hovedaktør.

Kjøllefjord er et lite, oversiktlig samfunn med knappe 1200 innbyggere. Det kan derfor være vanskelig å trekke klare grenser mellom hvem som er å regne som hovedaktører og hvem som bare er sideaktører. De fleste informantene mine er hovedaktører med basis i fiskerinæringen. Enkelte informanter, særlig i skoleverket, kommer i en mellomposisjon, men er likefullt å regne som hovedaktører fordi de forsvarer fiskerisystemets ideologiske grunnlag (Lindkvist 1994b). I tillegg til informantene som har blitt intervjuet, brukte jeg de fleste muligheter til å snakke med kjøllefjordingene om løst og fast med tilknytning til fiskerinæringen. På denne måten økte min bakgrunnsforståelse for Kjøllefjord-samfunnet.

Det første møtet med studieområdet og med en del informanter fikk jeg høsten 1996, da jeg reiste på et "forberedende feltarbeid" sammen med veileder og en medstudent. I løpet av oppholdet i Kjøllefjord hadde vi møte med representanter for kommuneadministrasjon og formannskap, og besøkte fiskebrukene i Kjøllefjord og Dyfjord. Turen ble benyttet til å presentere og diskutere tema og problemstillinger for de ulike oppgavene knyttet til prosjektet "Fiskeindustriens lokale betydning i et globalt perspektiv" og til å skaffe seg bedre kunnskap om den lokale konteksten. Vi besøkte også Honningsvåg og flere fiskebruk i Nordkapp kommune i løpet av det første Finnmarksoppholdet. Selve feltarbeidet i Kjøllefjord ble gjennomført i løpet av en periode i april 1997. I ettertid har feltarbeidsnotatene blitt supplert med en rekke telefonsamtaler med sentrale personer.

Som nevnt er en av styrkene ved kvalitativ metode at den er fleksibel og gir rom for at forskeren kan endre både teori og hypotese underveis i arbeidet. Kvalitativt orienterte forskere har derfor sjelden et fast opplegg når de går i gang med en studie. Et feltarbeid kan betraktes som en "runddans" mellom teori, metode og data (Wadel 1991), der nye opplysninger får forskeren til å ta i bruk nye teorier, begreper eller metoder, som i sin tur frembringer nye opplysninger osv. Selv gjorde jeg flere kursendringer under feltarbeidet i Kjøllefjord som har fått betydning for det senere arbeidet. Blant annet ble spørreundersøkelsen blant skoleungdommen i bygden laget underveis fordi jeg følte behovet for breddekunnskap og "harde data" i tilknytning til rekrutteringsproblematikken i Kjøllefjord.

Det var ikke vanskelig å få kontakt med lokalbefolkningen i Kjøllefjord. Tettstedet Kjøllefjord består først og fremst av hovedveien, Strandveien, og to-tre husrekker bakover. Vi ble raskt identifisert som nye i bygda, og folk var nysgjerrige på hvem vi var og hva vi gjorde i Kjøllefjord. "E dokker hær førr å arbeie eller førr å ro feske?" var det sentrale spørsmålet. Vi ble tatt vel i mot hos de ulike informantene, og ble også invitert til å delta i vinterens store sosiale begivenhet i Kjøllefjord: Nordkynstafetten, med påfølgende fest på samfunnshuset. En av hovedaktørene tok oss også med på skitur på den værharde Nordkynhalvøyen. Vi oppsøkte også lokale samlingssteder som kaféen på det lokale hotellet, de to pubene i Kjøllefjord og Fiskernes velferd for å samle kunnskap som kunne supplere de kvalitative intervjuene.

Vi var to studenter sammen på feltarbeid, og gjorde flere intervjuer i fellesskap. Vi mente dette ville være hensiktsmessig for informantene, som da bare behøvde å sette av én bolk til studentene. I tillegg kunne vi diskutere de inntrykk og opplysninger vi satt igjen med når kvelden kom. Det kan selvsagt være negativt at to studenter med noe ulike problemstillinger gjør feltintervjuer i fellesskap. Vi kan bli mindre selvstendige enn vi ville vært på egenhånd, og den som stilte sine spørsmål sist under intervjuet kunne føle at "det var om å gjøre å bli ferdig, så mye tid som vi har brukt", og derfor ikke få så god informasjon som ellers. Jeg opplevde likevel små problemer knyttet til det å være to studenter sammen på feltarbeid.

Reliabilitet og validitet forbindes gjerne med kvantitative metoder. Mens reliabilitet viser til dataenes pålitelighet, viser validitet til dataenes gyldighet i forhold til problemstillingen som skal belyses. Selv om reliabilitets- og validitetsbegrepet assosieres med kvantitative metoder, er det høyst legitimt å diskutere pålitelighets- og gyldighetsproblematikk også i forhold til kvalitative metoder. Pålitelighets- og gyldighetsspørsmålet kan da sees på som en form for kvalitetssikring av forskningsprosessen. Forskeren sikrer at informasjon er samlet inn på en pålitelig måte, og at opplysningene har gyldighet i forhold til problemstillingen eller de teoretiske begrepene som skal belyses.

Når en forsker gjennomfører kvalitative intervjuer er det vanskelig å unngå å stille informantene ledende spørsmål. Forskeren må derfor være bevisst hvordan spørsmålene kan tolkes av informantene. Under strukturerte intervjuer ønsker intervjueren å få kunnskap om informantens meninger om og forståelse av bestemte forhold, og vil derfor styre samtalen inn mot disse temaene. Forskeren må passe seg for ikke å "legge svarene i munnen" på informantene, men finne en balansegang der informantens meninger kommer frem samtidig som forskeren får dekket sine spørsmål. Samtidig er det viktig å la informanten styre samtalen og å la ham/henne "spore av" og snakke om forhold som ligger utenfor problemstillingens fokus. Ofte bidrar "avsporingene" til å gi et mer utfyllende bilde av informantens oppfatning av bestemte forhold.

Det ligger et reliabilitetsproblem knyttet til å konsentrere kvalitative intervjuer om hovedaktører i lokalsamfunnet. Selv om forskeren kan forutsette at disse personene har et høyt kunnskapsnivå om forholdene som undersøkes, kan de samme personene være flinke retorikere som kan "sminke" virkeligheten til å korrespondere med den fremstillingen de gir (Holme & Solvang 1996:99). En slik selektiv virkelighetsforståelse kan være en del av den maktutøvelsen som definerer informantens status som hovedaktør i det lokale produksjonssystemet (jfr. kap. 2.2.1, 3.3.2 og 3.4.2). Dersom forskeren er klar over dette forholdet kan hovedaktørene være verdifulle informanter, både fordi de har god kunnskap om lokale forhold og fordi hovedaktørenes virkelighetsoppfatning kan være interessant i seg selv. Forskeren kan også eliminere noe av effekten ved å inkludere sideaktører i undersøkelsen.

Når man gjennomfører kvalitative intervjuer vil man før eller senere komme til et punkt der videre intervjuer ikke gir nye opplysninger. Etter to uker begynte jeg å få de samme svarene fra nye informanter, og mine kvalitative intervjuer hadde nådd et "metningspunkt" (Holter 1996). I ettertid har jeg fulgt opp med telefonsamtaler med enkelte sentrale aktører. I etterpåklokskapens lys spørs det om jeg ikke burde blitt lengre første gang og kanskje reist til Kjøllefjord en gang til i løpet av hovedfagsarbeidet.

I kapittel 10 trekker jeg opp noen fremtidsskisser for Kjøllefjord, eller en slags scenarier i noe uutviklet form. De er ikke er like gjennomarbeidet som mer fullstendige scenarier bør være. Scenarier defineres av Kahn & Wiener (1967) som "A hypothetical sequence of events constructed for the purpose of focusing attention on causal processes and descision points". Hensikten med scenarier er å avdekke muligheter, og å vise ulike meningsfylte varianter av handlingsrommet som ligger åpent for beslutningstakere. Derfor opptrer ikke scenarier alene.

Å skrive scenarier er vanskelig, blant annet fordi det ikke finnes systematiserte regler for sjangeren (Selstad 1991). Likevel er det mulig å identifisere noen kjennetegn ved gode scenarier. For det første bør scenariene ha et felles, nåtidig startpunkt og bygge på en del felles forutsetninger. Disse forutsetningene må gjøre eksplisitte, slik at leseren kjenner grunnlaget scenariene bygger på. Dernest må slutningene som presenteres være faglig begrunnet, gjerne av en forutgående diskusjon. Sist, men ikke minst, bør scenariene være sannsynlige. Da kan scenariene blir mer enn bare gjetninger om fremtiden, og oppfylle sin egentlige oppgave, som er å øke forestillingsevnen blant beslutningstakere om hva som er mulige fremtider (ibid.).

Det er vanlig å skrive minst tre forskjellige scenarier, der scenario 1 fungerer som et referansealternativ, dvs. en videreføring av dagens utviklingstrender. De andre scenariene som skisseres vil i økende grad bryte med referansealternativet, først når det gjelder utviklingsmålsetning og senere også med hensyn til midlene som benyttes (Selstad 1991). Jeg har fulgt denne fremgangsmåten i kapittel 10.

I dette kapittelet har jeg redegjort for og diskutert metodologi og metoder som benyttes i oppgaven. I de følgende kapitlene (kap. 6 og 7) vil jeg drøfte begrepene "bærekraftig fiskeflåte" og "bærekraftig fiskeindustri" i forhold til fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark, og særlig Kjøllefjord. Kapittel 8 drøfter forhold knyttet til lokal forankring og livskraftige lokalsamfunn. Hvilke forhold er med på å styrke mulighetene for en bærekraftig næringsutvikling med lokal forankring, og hvilke forhold motvirker en slik utvikling? Det siste analysekapittelet tar opp det som av mange av mine informanter ble sett på som den største utfordringen for fiskeriavhengige lokalsamfunn, nemlig ungdomsutfordringen. Vil det i fremtiden være tilstrekkelig rekruttering til fiskerinæringen til at små lokalsamfunn kan gjøre seg forhåpninger om å spille en rolle? Avslutningsvis vil jeg i kapittel 10 trekke opp de tre fremtidsskissene, før jeg avslutter med noen konkluderende betraktninger i kapittel 11.