4. ENDRINGSPROSESSER I FISKERINÆRINGEN SOM HAR BETYDNING FOR KJØLLEFJORD

I dette kapittelet vil jeg gi beskrive noen sentrale endringsprosesser i rammebetingelsene fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark opererer under. Jeg vil først redegjøre for globaliserings- og moderniseringsprosesser i næring, og hvordan et tradisjonelt og et moderne fiskerisystem står mot hverandre. Deretter vil jeg skissere strukturelle endringer i det norske fiskerisystemet som har betydning for forståelsen av dagens situasjon for fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark. Hvilke konsekvenser har de ulike endringsprosessene for mulighetene til å oppnå bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord?

4.1 Modernisering, globalisering og bærekraft

Fiskeriavhengige lokalsamfunn, både i Finnmark og i andre deler av landet, har gjennomgått dyptgripende og omfattende endringer i årene etter 2. verdenskrig. Globaliseringsprosesser har integrert selv de mest avsidesliggende samfunn i den moderne verdensøkonomien. Den stadig åpnere verdensøkonomien representerer både muligheter og problemer for en bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn som Kjøllefjord. På den ene siden har fiskeindustrien fått fordelen av store russiske råstoffleveranser. På den andre siden har leveransene fra russiske båter vært et problem for den lokale kystflåten, ved at industrien heller har kjøpt hele trållaster fra russiske trålere enn mindre fangster fra den lokale kystflåten. Samtidig fører reduserte tekniske og institusjonelle handelshindringer til at den lokale fiskeindustrien møter økt konkurranse på ferdigvaremarkedene fra fisk fra alle verdenshjørner.

Det er ikke gitt at globalisering vil være negativt for små samfunn som Kjøllefjord. Basert på erfaringer fra Island skriver Jónsson (1997) at sterkere global orientering gir rom for større uavhengighet eller handlingsrom for lokale produksjonssystemer. Jónsson ser økende global orientering som en betingelse for økonomisk utvikling i fiskerinæringen, og kaller globalisering en interaktiv læreprosess der aktørene må "lære å globalisere" virksomheten. Et mindre globalt orientert produksjonssystem vil stå svakere i den nye markedsvirkeligheten og i større grad bli en passiv tilskuer prisgitt eksterne forhold. Globalisering har dermed både positive og negative konsekvenser for fiskeriavhengige lokalsamfunn.

På samme tid som globaliseringsprosesser har gjort verden mindre, har moderniseringsprosesser i samfunnet satt tradisjonelle tilpasninger i fiskerinæringen under press. Etter 2. verdenskrig skulle fiskerinæringen i Nord-Norge moderniseres gjennom en oppbygging av industriell fiskeforedling. Stabil, helårlig råstofftilgang skulle sikres gjennom økt trålfiske. Mens den tradisjonelle fiskeforedlingen baserte seg på nærhet til fiskefeltene og tilpasset seg ressursenes naturlige svingninger, hadde industrimodellen færre lokale og regionale tilknytningspunkter (Holm 1996). Teknologien og organisasjonsformene var importerte, og sikker kapitaltilgang var viktigere enn nærhet til ressursene. Industrimodellen var ikke bærekraftig for lokalsamfunnene, fordi den satte ressursene under press og bidro lite til lokal utvikling (jfr. kap. 1.2).

En konsekvens av moderniseringen i fiskerinæringen etter 2. verdenskrig har vært fremveksten av to parallelle, men ulike fiskerisystemer (Lindkvist 1996a, 1998b). I byer og bylignende fiskerikommuner med stor aktivitet og tradisjon for havfiske finnes det grunnlag for rederier og industrielle foretak som prioriterer havfiske og moderne fiskebåter. Mens Nordvestlandet utgjør tyngdepunktet i det moderne fiskerisystemet, er fortsatt fiskerisystemet i Nord-Norge utenfor de største sentrene, og særlig Finnmark, influert av den tradisjonelle typen basert på småskalateknologi. Det moderne fiskerisystemet griper inn i tilpasningene til det tradisjonelle fiskerisystemet som vist i fig. 4.1. For det første kan aktører i det moderne fiskerisystemet fiske opp ressursene før fisken kommer nær nok kysten til at aktører i det tradisjonelle systemet kan nå dem. For det andre griper det moderne fiskerisystemet inn i næringskjeder det tradisjonelle fiskerisystemet er avhengig av. Når de to systemene kolliderer, trues de tradisjonelle tilpasningene.

Figur 4.1: Koblinger mellom marine økosystemer og tradisjonelle og moderne fiskerisystemer (Lindkvist 1996a)

Moderne fiskerisamfunn fremstår som vinnere i kampen om ressursene, og Ålesundsregionen er den mest fremgangsrike av alle. Konsekvensene kommer klart frem i fangststatistikken, der Nord-Norges relative andel av både ilandført fangst og fangstverdi er nedadgående.

4.2 Strukturelle endringer i det norske fiskerisystemet

Strukturelle endringer i det norske fiskerisystemet har hatt betydning for både fangst- og foredlingsledd og for det institusjonelle rammeverket. På hele 1980- og 1990-tallet har det foregått en forskyvning av det geografiske tyngdepunktet i det norske fiskerisystemet. Økologiske og økonomiske kriser har rammet ensidige fiskerisamfunn, og drevet frem en prosess som har styrket de store fiskerisamfunnene med et allsidig næringsliv. Som nevnt har særlig Ålesundsområdet og Nordvestlandet kommet styrket ut av prosessen, som har både en nord-sør- og en sentrum-periferi-dimensjon. Det er for det første en klar tendens til at Sør-Norge har styrket sin plass i det norske fiskerisystemet på Nord-Norges bekostning. For det andre er det en enda klarere tendens til at det er de små, fiskeriavhengige lokalsamfunnene som rammes hardest av endringene, og lokalsamfunn i Nord-Norge hardere enn i Sør-Norge (Lindkvist 1993, 1996).

Nordvestlandets komparative suksess forklares bl.a. med bruken av store fiskebåter og implementeringen av moderne fiskeriteknologi (Lindkvist 1994a). Mens den nordnorske kystfiskeflåten hadde kort vei til rike fiskefelt manglet vestlendingene de samme komparative fordelene. På Nordvestlandet utviklet man derfor en kultur for havfiske og et dynamisk og moderne havfiskemiljø, bestående bl.a. av rederier og fiskeindustribedrifter, skipsverft, teknologileverandører og finansieringsinstitusjoner. Endringene i fangstteknologi har stort sett vært i form av økt mobilitet og evne til å redusere avstandsproblemene. Gjennom utvikling av stadig bedre løsninger for ombordproduksjon og lagring, har deler av flåten blitt i stand til å bevege seg over store avstander, levere det ferdige produktet i sentrum av markedet og justere produksjonen etter hva som gir best inntjening (Lindkvist 1993). Denne utviklingen har ført til en overføring av både fiskeressurser og filetarbeidsplasser fra Finnmark til Ålesundsområdet.

En stadig økende andel av den norske totalfangsten tas av trålerflåten, både i kvantum og verdi. Trålere er i stort monn hjemmehørende i sentrale, dynamiske fiskerimiljøer (jfr. fig. 4.1). I torskesektoren tar havfiskeflåten i dag rundt 50 prosent av den samlede fangsten, mot knappe 30 prosent for 20 år siden, og verdiandelen har økt fra 30 til 55 prosent i samme periode (Fiskaren 24/6-98). I pelagisk sektor har både fangstkvantum og -verdi lagt stabilt over 80 prosent de siste 20 årene. Figur 4.2 viser utviklingen i fangsten av torsk nord for 62° N, representert ved oppfisket kvantum fordelt på båtenes hjemfylke og hvor 1980 er satt til 100. I reelle tall har oppfisket kvantum torsk nord for 62° N økt med nesten 50 prosent i perioden, men svært lite av denne veksten har kommet Finnmark til gode. Mens oppfisket kvantum tatt av båter hjemmehørende i Finnmark er omtrent det samme i dag som i 1980, har oppfisket kvantum i Nordland og Troms økt med nesten 50 prosent. Møre og Romsdal fremstår som den store vinneren i oversikten.

Figur 4.2: Fangstindeks - torskefiske nord for 62^oN, 1980-1997, etter båtens hjemfylke (Kilde: St.meld.nr. 51 (1997-98))

Figur 4.2 viser at båter hjemmehørende i Møre og Romsdal har fordoblet sin fangst mellom 1980 og 1997. Det er en særlig klar økning fra 1985 til 1987 for Møre og Romsdals vedkommende. Denne økningen henger sammen med opphevingen av frysekonsesjonsloven, som tidligere hadde begrenset mulighetene for ombordproduksjon av fisk. I 1987 ble også antallet norske fabrikkskip fordoblet, og alle var hjemmehørende i Møre og Romsdal, noe som førte til en formidabel økning i torskefangstene for fylket. Da torskekrisen satte inn var nedgangen mer dramatisk for båter registrert i Møre og Romsdal enn for båtene fra Nord-Norge, men dette kan forklares bl.a. ved at fabrikktrålerne benyttet seg av teknologiens evne til å overvinne avstandsproblemet, og forflyttet seg til fiskefelt i andre deler av verden. På samme måte kan noe av den raske veksten etter torskekrisen forklares ved at fabrikktrålerne vendte tilbake til norske farvann. Ser vi på de ulike fylkenes andeler av samlet oppfisket kvantum i perioden, er også tendensen klar.

Tabell 4.1: Endring i prosentandel av torskefangst N for 62° N 1980 - 1997, etter båtens hjemfylke.

(Kilde: St.meld.nr. 51 (1997-98))

Som tabell 4.1 viser har Finnmarks andel av torskefisket blitt redusert med 5 prosent, mens Møre og Romsdals andel i det samme fisket har økt tilsvarende mye. Dersom vi tar utgangspunkt i fangstfordelingen slik den var i 1980, kan vi beregne at Finnmark i perioden 1980 til 1997 har "tapt" til sammen 224 000 tonn torskeråstoff i havområdene som ligger nærmest fylket, mens Møre og Romsdal i samme periode har hatt en "gevinst" på 200 000 tonn (jfr. figur 4.3). Tallmaterialet beregningene baserer seg på, forteller ikke om 1980 er et hensiktsmessig år å ha som utgangspunkt, men uavhengig av en slik innvending viser tallene hvordan det har vært en overføring av torskeråstoff fra perifere fiskerisamfunn i Finnmark mot sentrale tyngdepunkter i det norske fiskerisystemet i Møre og Romsdal. Med synkende fangstandel blir mulighetene til å få til en fiskeribasert, bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark stadig mindre.

Figur 4.3: Beregnet tap/gevinst i torskefangster N for 62° N, 1980-1997 (Kilde: St.meld.nr. 51 (1997-98))

4.3 Fremmedeie

Det har vært en tendens til at fiskeindustribedriftene i Finnmark blir færre og større. Også innslagene av fremmedeie har økt. Flere av eierne av bedriftene er lokalisert utenfor fylket. Tall fra 1996 viser at nær halvparten av alle bedrifter i Finnmark var eid av interessenter utenfor fylket. Blant større bedrifter (mer enn 10 ansatte) er andelen eksternt eide over 50 prosent (Lindkvist 1998b). Eierkonsentrasjoner utenfor fylket benyttet seg bl.a. av torskekrisen til å styrke sin posisjon i fylket (Tjelmeland 1996). Fremmedeie kan både være et problem og en fordel for bedriften og for lokalsamfunnet den er lokalisert i. De fleste industrikonsern praktiserer geografisk arbeidsdeling mellom produksjonsbedrifter og hovedkontor. Da kan man fort oppleve at den lokale bedriften blir en ren produksjonsfilial, mens alle andre funksjoner lokaliseres til hovedkontoret et annet sted i landet. På denne måten gir bedriften et begrenset sysselsettingstilbud lokalt, og begrensede lokale ringvirkninger (Øvrelid 1998). I tillegg ser man en tendens der eksternt eide bedrifter ansetter profesjonelle ledere, rekruttert utenfor lokalsamfunnet. Bedriftslederen står som representant for det Højrup (1989) kalte "den karrierebundne livsform", og for en slik leder vil stillingen ved bedriften være et skritt på veien i en karriere innenfor et større system, og lederens lojalitet vil være rettet mot morselskapet.

Eksternt eierskap er ikke utelukkende negativt for en bedrift eller for et lokalsamfunn. En eksternt eid foredlingsbedrift vil ha kontakter ut i den store verden, den vil ha et utbygd nettverk for salg og markedsføring av sine produkter og den vil kunne bringe inn nye ideer og frisk kapital til lokalsamfunnet. Risikovillig kapital er i høyeste grad mangelvare i deler av Nord-Norge, og en eksternt eid bedrift vil kunne tilføre nødvendig kapital for å opprettholde og forbedre det lokale produksjonsapparatet og nødvendig infrastruktur (Øvrelid 1998).

Eksterne eiere er gjerne det Hanssen (1998) kaller profesjonelle eiere eller investorer, der motivet for virksomheten er å oppnå høyest mulig avkastning på investert kapital. Videre er eksterne eiere helst opptatt av store prosjekter, og synes å ha større problemer med å mestre småskalaøkonomi. Tendensen er at det helst er de største enhetene som er eid utenfra. Av til sammen 21 fremmedeide bedrifter i Finnmark våren 1996 hadde bare tre under 10 ansatte (Lindkvist 1998b). Samtidig konkluderer Øvrelid (1998) at mindre, fremmedeide nisjebedrifter langt oftere enn større bedrifter integrerer sin virksomhet i lokalsamfunnet, og på den måten har større betydning for utviklingen av det lokale miljøet enn filialbedriftene. Imidlertid skaper store foredlingsbedrifter lokale arbeidsplasser og bidrar dermed til å opprettholde den fiskeribaserte sysselsettingen i fiskeriavhengige lokalsamfunn.

4.4 Oppsummering

Endringsprosessene i fiskerinæringen har bidratt til marginalisering av perifere, fiskeriavhengige lokalsamfunn. Likevel representerer globaliserings- og moderniseringsprosessene også muligheter for lokalsamfunn som Kjøllefjord. Transaksjonskostnadene med resten av verden har blitt redusert, og den teknologiske utviklingen gir muligheter til å drive fleksibel produksjon også i utkantstrøk. En slik utvikling fordrer imidlertid at det finnes lokale krefter som er i stand til å se mulighetene og som kan mobilisere lokale ressurser. Et annet spørsmål er om sentraliseringsprosessene og de strukturelle endringene i det norske fiskerisystemet som følger med globalisering og modernisering vil utdype den geografiske arbeidsdelingen ytterligere, slik at fiskeriavhengige lokalsamfunn fortsatt vil marginaliseres.

I det kommende metodekapittelet vil jeg først drøfte hvilke føringer en realistisk epistemologi legger på metodevalg, før jeg viser hvordan jeg har innhentet data og informasjon for å drøfte problemstillingen min.

[Forrige] [Innhold] [Neste]