3. VITENSKAPSTEORETISK TILNÆRMING

De ulike teoriene i dette kapittelet er valgt ut med hensyn til problemstillingen som skal belyses i oppgaven, og danner et rammeverk for den senere analysen. Først vil jeg redegjøre for sentrale komponenter i en realistisk vitenskapsfilosofi og diskutere hvordan realismen kan benyttes som tilnærmingsmåte i en oppgave om bærekraft og fiskeriavhengige lokalsamfunn. Delkapittelet om ressursforvaltning (kap. 3.2) gir et teoretisk grunnlag for å forstå utnyttelse av fornybare ressurser og hvilke problemstillinger dette i sin tur gir opphav til. Deretter vil delkapittelet om regional utvikling (kap. 3.3) redegjøre for teorier som tar opp forholdet mellom eksterne og lokale forhold og deres betydning for lokal næringsutvikling. Til sist i kapittelet vil romlige tankeskjema og livsformteori (kap. 3.4) gi grunnlag for diskusjonen av betydningen av forhold knyttet til lokal kultur for å oppnå bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord.

3.1 Realisme som perspektiv

Forholdet mellom aktør og struktur er et klassisk problem i samfunnsvitenskapen. I hvilken grad er menneskelig handling å oppfatte som determinert av strukturelle forhold, og i hvilken grad et resultat av det handlende menneskes frie vilje?

3.1.1 REALISME SOM VITENSKAPSFILOSOFI

De siste tiårene har mange samfunnsgeografer beskjeftiget seg med realismen og dens filosofi, teori og metode. Sett i en større vitenskapsteoretisk sammenheng ble realismen utviklet som et forsøk på å bygge bro mellom marxistisk og humanistisk orientert forskning. Mens marxismen ble kritisert for å være strukturdeterministisk i sin poengtering av systemer og strukturer som fokus for analyse, ble humanismen kritisert for å være voluntaristisk og for opptatt av enkeltindividers intensjoner og meninger som årsak til samfunnsendringer. Mellom disse to ytterpunktene skulle realismen fungere som en mellomliggende teori (Dale 1993). Som filosofisk retning er ikke realismen noe nytt; den kan føre sine røtter tilbake til Platons og Sokrates’ tid og deres erkjennelse av at det finnes en virkelig verden uavhengig av menneskets sanser og forestillinger (Cloke m.fl 1991). Denne tradisjonelle forståelsen av realisme lå blant annet til grunn for virkelighetsforståelsen i den logiske positivismen.

Den tidlige forståelsen av realisme, som positivismen bygget på, har bl.a. den britiske filosofen og "nyrealisten" Roy Bhaskar omtalt som naiv realisme (Cloke m.fl 1991:133). I sin moderne utgave er realismen å betrakte som en kunnskapsteori (epistemologi), og har som grunnleggende aksiom at det eksisterer en virkelig (reell) verden, uavhengig av vår kjennskap til den, og at noen av de mest signifikante delene av denne ikke er umiddelbart observerbare (op.cit:133). I tillegg til empirisk observerbare begivenheter består verden av mekanismer og strukturer. Skal forskeren få kunnskap om samfunnet må han eller hun derfor analysere og forstå de ikke-observerbare strukturene og mekanismene som ligger bak begivenhetene.

Den moderne realismen vokste frem som en reaksjon mot positivismen, og dens ensidige fokus på enkeltstående, empirisk observerbare begivenheter. Positivismen postulerer et årsak-virkning-forhold mellom ulike begivenheter (fordi A, så B), og søker etter empiriske regelmessigheter for å formulere lovmessigheter. Realismen på sin side trekker opp en klar distinksjon mellom to sentrale forhold i vitenskapen; identifisering av kausale sammenhenger og identifisering av empiriske regelmessigheter. Mens positivismens talsmenn lette etter orden og mønstre i empiriske regelmessigheter, skriver Sayer (1992:110) "what causes an event to happen has nothing to do with the number of times it has been observed to occur and nothing to do with whether we happen to be able to predict it" (min utheving). Skal regelmessigheter tilfredsstille de krav positivismen satte til vitenskapelige lover, må både mekanismene som genererer regelmessighetene og forholdene de opptrer under være konstante, noe som bare kan skje i et lukket system. Samfunnet er i stadig endring, og består utelukkende av åpne systemer, der de ytre betingelsene mekanismene virker under varierer. Kausalitet har derfor ingenting med regelmessighet å gjøre, men avhenger av de involverte objektene eller relasjonenes kausale krefter:

"Realism replaces the regularity model with one in which objects and social relations have causal powers which may or may not produce regularities, and which can be explained independently of them." (Sayer 1992:2-3)

Årsak blir dermed å betrakte som en integrert del av studieobjektet og av interaksjonen mellom studieobjektet og omgivelsene.

Det er viktig å være oppmerksom på at realismen som sådan er en filosofi og ikke en substansteori. Skal realismen anvendes på et konkret forskningsproblem, må den derfor kobles med relevant substansteori som kan forklare de aktuelle begivenhetene, mekanismene og strukturene. Realisme kan sammenfattes som "...a philosophy of science based on the use of abstraction to identify the (necessary) causal powers and liabilities of specific structures which are realised under specific (contingent) conditions" (Johnston m.fl 1994:499). Briten Andrew Sayer har vært blant realismens sentrale teoretikere, særlig gjennom sin bok "Method in Social Science: A Realist Approach" (1992). Sayer har bearbeidet realismens filosofiske grunnlag til å kunne anvendes på samfunnsvitenskapelige problemstillinger generelt, og kanskje særlig i forhold til geografifaget.

3.1.2 SENTRALE BEGREPER I EN REALISTISK FORKLARINGSPROSESS

Realismen ser på verden som bestående av mer enn observerbare hendelser. Noen av de viktigste fenomenene er ikke umiddelbart observerbare. Realismens verdensanskuelse er lagdelt, og bestående av begivenheter, mekanismer og strukturer knyttet sammen i et komplekst og åpent system. Strukturer og mekanismer sies å eksistere på det abstrakte nivå, mens begivenhetene som genereres av strukturene gjennom ulike mekanismer kan observeres på det konkrete nivå. Sayer definerer strukturer som "...sets of internally related objects or practices" (Sayer 1992:92). Med interne relasjoner menes relasjoner mellom objekter eller fenomener, hvor deres eksistens er gjensidig avhengig, som f.eks. ektemann-hustru. Uten den ene posisjonen gir ikke den andre mening, slik som relasjonen ektemann-hustru ligger implisitt i vår forståelse av begrepet "ektemann". De interne relasjonene som utgjør strukturene har karakteristiske måter å opptre på; de har nødvendig årsakskraft. Denne nødvendige årsakskraften realiseres gjennom mekanismer, som er ulike måter årsakskraften kan komme til uttrykk på, eller "particular ways-of-acting" (Sayer 1992:105). Mekanismene kan altså sees på som egenskaper ved strukturene som realiserer begivenheter, eksempelvis kan marked betraktes som en mekanisme knyttet til en kapitalistisk markedsøkonomi (Sayer 1995). En struktur kan ha flere mekanismer, og på den måten gi opphav til flere ulike hendelser. Andre, som både Giddens (1984) og Gregory (1985) definerer mekanismer som "systems of social practice". Mekanismene kan også sees på som kontinuerlig pågående prosesser. Med utgangspunkt i dette kan man spørre hvilke strukturer som legger føringer for utviklingen i Kjøllefjord, og hvilke mekanismer eller prosesser genererer empirisk observerbare begivenheter?

Strukturer er altså sett av interne relasjoner som har tilbøyeligheter (liabilities) til å forårsake bestemte begivenheter; de har nødvendig årsakskraft (Dale 1993). Hvorvidt de kausale kreftene faktisk realiseres eller ikke er imidlertid avhengig av spesifikke, lokale forhold. De lokale forholdene er tilfeldigvis tilstede, men når de først er tilstede antar de årsaksskapende innflytelse. De kan sies å være kontingente. Empirisk observerbare begivenheter er et resultat av at de kausale kreftene de indre, nødvendige relasjonene er i besittelse av, blir aktivisert i gitte tids- og stedsspesifikke, eller kontingente, sammenhenger (Asheim 1992). Cloke m.fl skriver:

"...certain causal powers are argued to exist necessarily by dint of the characteristics and form of the objects that possess them, but it is contingent whether these causal powers are released or activated." (Cloke m.fl 1991:147)

Sayer skiller også mellom en gitt begivenhet, som skjer med nødvendighet "by virtue of the objects involved", og de forhold som utløser begivenheten. Forekomsten av forholdene som utløser den nødvendige årsakskraften, og dermed begivenheten, er kontingente (Sayer 1992: 107-8). Eksempelvis kan sentraliseringsprosesser være et mulig utfall som følger med nødvendighet av strukturer som kan karakteriseres som "kapitalistiske markedsøkonomier". Måten sentraliseringsprosessene gir seg utslag i Kjøllefjord er påvirket av en rekke kontingente forhold, som f.eks. lokale politiske reguleringer eller tilstedeværelsen av kompetente, lokale, handlingsdyktige aktører.

Realismen ser på strukturer som varige og styrende for individuell adferd, men tar likevel avstand fra strukturdeterminisme. Strukturene kan ofte være vanskelige å endre eller sette til side, men er refleksive og kan dermed endres gradvis gjennom sosial praksis. Ettersom strukturene hele tiden konfronteres med handlende aktørers konkrete verden, vil noen samfunnsfenomener i hovedsak være produkter av menneskelig fortolkning av sine omgivelser. Andre fenomener blir produsert og reprodusert gjennom dypere årsaksstrukturer aktørene ikke er bevisst, og må forstås og forklares med utgangspunkt i strukturene. Fordi individene ikke har kontroll over alle kontingente forhold som kan virke inn, er det ikke alltid intensjonelle handlinger får forventet resultat.

3.1.3 NØDVENDIGE RELASJONER, KONTINGENTE FAKTORER OG LOKAL HANDLINGSEVNE

Realismen skiller mellom nødvendige og kontingente relasjoner for å få frem forskjellen mellom empirisk observerbare hendelser og de faktorer som gjør hendelsene mulig. Dette skillet baserer seg på det ontologiske skillet mellom innhold og form (Karlsen 1987). Som nevnt over kjennetegnes kontingente relasjoner ved å ha potensiale til å sette kausale prosesser igang ved å være tilstede. Sayer benytter krutt som sitt eksempel, ettersom krutt har potensiale til å eksplodere, men ikke gjør det til enhver tid og på ethvert sted. Det trengs en gnist eller en detonasjon for at potensialet, og dermed årsaksstrukturen, skal realiseres. Om virkningen av årsaksstrukturen realiseres er avhengig av at kontingente betingelser oppfylles der og da, og er dermed tids- og romspesifikk. Dersom noen har sølt vann på kruttet, kan det tenkes at det ikke eksploderer. Dette vil si at de begivenheter vi kan observere er kontekstuelle, ved at det forekommer en "samlokalisering" i tid og rom mellom nødvendig årsakskraft og kontingente betingelser. Når kontingente betingelser på denne måten tillegges betydning for om en begivenhet skjer eller ikke, betyr det at romlige forhold må trekkes inn i forståelsen av begivenheten. Sosiale prosesser foregår ikke på et knappenålshode, og "space makes a difference" (Massey 1995) for om nødvendig årsakskraft realiseres. Sayer selv sier:

"Even though concrete studies may not be interested in spatial form per se, it must be taken into account if the contingencies of the concrete and the differences they make to outcomes are to be understood." (Sayer 1992: 150)

Realismens betoning av kontingente faktorer legger grunnlaget for forståelse av begivenheter i de fiskeriavhengige lokalsamfunnene i Finnmark, og likeledes grunnlaget for å forstå lokalsamfunnets muligheter til å påvirke sin egen utvikling i retning av økt bærekraft. Forestillingen om kontingente faktorer fjerner realismen fra strukturdeterminisme ved at strukturenes betydning modereres av kontingente eller lokale forhold. Romlige faktorer og prosesser er kontingente relasjoner. Når kausale krefter utløses avhenger de faktiske begivenhetene i sin tur av de faktiske forholdene de forekommer under. Dermed vil spesielle egenskaper knyttet til "Finnmark" eller "Kjøllefjord" kunne påvirke utfallet av de kausale kreftene. Forholdet mellom mekanismer og deres effekter er derfor ikke fiksert, men kontingent. Det er på denne bakgrunn vi legger forholdene til rette når vi aktiviserer en mekanisme for på den måten å sørge for at resultatet blir slik vi ønsker (Sayer 1992:107).

3.1.4 REALISME OG NY REGIONALGEOGRAFI

I geografifaget har det de senere årene vært en renessanse i interessen for det lokale og det unike ved steder, og kalles med en samlebetegnelse "ny regionalgeografi". "Ny regionalgeografi" brukes om studier som problematiserer betydningen av stedet og hvordan stedsspesifikke egenskaper bidrar til å forme utviklingen på stedet. Eksisterende virksomhet vil påvirke mulighetene for nye etableringer, og den lokale kulturen vil være av betydning for om nyetableringer lykkes eller ikke. Lokale forhold vil dermed både kunne fremme og motvirke mulighetene for å oppnå en bærekraftig næringsutvikling. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at steder ikke har kausale egenskaper, men er relasjonelle fenomener bestående av både lokale og overlokale aktører og relasjonene mellom disse (Grønlund 1997:30).

Den britiske geografen Doreen Massey har hatt stor betydning for utviklingen av ny regionalgeografi gjennom sine arbeider om geografisk eller romlig arbeidsdeling i Storbritannia. Begrepet "romlig arbeidsdeling" konseptualiserer forbindelsen mellom strukturelle prosesser og geografiske effekter av disse, og er måten kapitalen aktivt bruker geografiske forskjeller (Grønlund 1997:33). Massey har kritisert den tradisjonelle lokaliseringsteorien innen geografien for å være preget av ahistoriske og ikke-romlige analyser (Massey 1995). Lokaliseringsteori i sin klassiske form var opptatt av å formulere abstrakte modeller om enkeltforetaks lokaliseringsbestemmelser isolert og løsrevet fra konteksten de forekommer i. Massey hevdet det ikke gav noen mening å studere romlige fenomener uten å vise til de underliggende strukturene som frembringer de romlige mønstrene. Dette kravet betyr at det i studier av regioner er viktig å knytte romlige fenomener opp mot sosiale, økonomiske og politiske prosesser. Fokus har derfor skiftet fra enkeltforetaks lokaliseringsbeslutninger til foretakene som deler av et større system og analyser av territorielle miljøer. Kritikken mot tradisjonell lokaliseringsteori har mye til felles med Sayers kritikk av positivistiske forklaringsmodeller (jfr. kap. 3.1.1), ved at det ikke er forholdet i seg selv som er interessant, men snarere mekanismene og prosessene som ligger til grunn.

Nye investeringer på et sted eller nedlegging eller flytting av eksisterende produksjon vil endre stedets plass i den romlige arbeidsdelingen. Slike endringer i den romlige arbeidsdelingen vil selvsagt ha betydning for stedenes plass i den fremtidige arbeidsdelingen. De eksisterende strukturene vil prege alle nye former for investeringer og tilpasninger. Steder er dermed å forstå som en sedimentasjon av historiske endringer og hendelser:

"At any point in time the geographical pattern of economic activity which is associated with the new spatial structures is overlaid on and combined with the patterns produced in the previous periods. And each new combination of successive layers produces, or may produce, a new form and a new distribution of inequality, which in turn is the geographical basis for the next round of investment." (Massey 1995:119)

Sedimentasjonen av historiske endringer og hendelser har bl.a. av Warde (1985) blitt kalt "den geologiske metafor". Massey selv er lite glad for en slik metafor, fordi hun mener referansen til geologi ikke fanger opp hvordan de ulike lagene kan påvirke hverandre (Massey 1995:321).

Utvikling på et sted er ikke determinert kun ut fra strukturelle forhold, men lokalsamfunnet kan selv påvirke hvilke konsekvenser den geografiske arbeidsdelingen får for lokalsamfunnet. Hvordan aktører i lokalsamfunnet selv påvirker utfallet vil være et kontingent forhold som modifiserer strukturelle prosesser og begivenheter. "Sedimentasjonen" av økonomiske, politiske, kulturelle og sosiale særtrekk, f.eks. i form av romlige tankeskjema eller dominerende livsformer, vil ha betydning for stedets videre utviklingsmuligheter. Når stedsspesifikke, kontingente forhold på denne måten kan påvirke utfallet av generelle prosesser, vil evnen til å tilpasse seg strukturelle endringer nødvendigvis variere mellom ulike steder. Den økte interessen for det lokale betyr imidlertid ikke en tilbakevending til tradisjonell, idiografisk regionalgeografi av den franske skole (Isaksen 1994). Johnston (1991:67) poengterer at "we do not need regional geography, but we need regions in geography".

I dette arbeidet er jeg interessert i å undersøke mulighetene for en bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark, eksemplifisert ved Kjøllefjord. De ulike lokalsamfunnene kjennetegnes ved unike egenskaper, som er produkter av tidligere investeringer, historiske hendelser osv. Det enkelte stedets forhistorie former kontingente strukturer og prosesser som vil påvirke hvilke utfall prosessene og mekanismene får på forskjellige steder. I tillegg til generelle trekk ved samfunnene i Finnmark, vil derfor stedsspesifikke forhold være av betydning for om et sted som Kjøllefjord kan nyttiggjøre seg mer generelle prosesser. Har lokale aktører evne til å delta i den globale økonomiske diskursen; det vil si: "…are they capable of holding down the global" (Amin & Thrift 1994)?

3.1.5 REALISME SOM TILNÆRMINGSMÅTE I UNDERSØKELSEN

Fiskeriavhengige lokalsamfunn inngår i relasjoner med verden omkring seg, og dype, utenom-lokale strukturer skaper mekanismer som i sin tur kan føre til begivenheter lokalt, enten ved at noe skjer eller ved at noe ikke skjer. For å analysere mulighetene for å oppnå en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord må jeg derfor klargjøre hvilke strukturer og mekanismer som legger premissene for de lokale begivenhetene, og deretter hvilke manøvreringsmuligheter lokalsamfunnet har innenfor det handlingsrommet strukturene og mekanismene avgrenser. Samtidig er lokalsamfunnets historiske utvikling av betydning, ettersom tidligere investeringer er med på å forme stedet og bestemme hvordan nye investeringer påvirker lokalsamfunnet. Massey skriver:

"Each new layer, each new round of investment, brings with it potentially new bases of social organisation, new ‘structural capacities’ and a new overall position within the broader geographical division of labour. (...) The actual implications will depend, not just on the nature of the new round of investment, but also on the existing character of the areas affected." (Massey 1995:114)

Hva kan styrke de lokale utviklingsfaktorene som utgjør kontingensfaktorene? Mange forslag til utviklingsstrategier har strandet på manglende oppmerksomhet eller forståelse for lokale forhold, både når det gjelder føringer som strukturer og mekanismer legger på den lokale utviklingen og når det gjelder lokale kontingensfaktorer.

Et fiskeriavhengig lokalsamfunn som Kjøllefjord er altså knyttet til resten av verden gjennom et utall relasjoner på mange ulike plan, og forhold på den globale arena kan få stor betydning for lokalsamfunnet (jfr. kap. 1.2). Kjøllefjord er på alle måter et samfunn i periferien, både geografisk og kulturelt, og påvirkningsretningen går stort sett fra sentrale strøk mot periferien. I globale fiskeribaserte økonomier finnes eksempler på dypereliggende strukturer som får betydning. Mekanismer knyttet til disse strukturene, som f.eks. effektivisering av drift og introduksjon av et forvaltningsregime basert på omsettbare kvoter kan føre til regional konsentrasjon i fiskerinæringen. Andre begivenheter som skyldes prosesser igangsatt av f.eks. teknologidominerte strukturer i fangst- og industrileddet kan være økninger i fangstkvantum, større konkurranse fra andre deler av verden og en utvikling mot stadig større enheter i fiskerinæringen som i andre næringer.

En utvikling mot regional konsentrasjon, større konkurranse, økt fangst og stadig større enheter kan være negativ både for fiskeriavhengige lokalsamfunn som Kjøllefjord og for ressursgrunnlaget, og dermed vanskeliggjøre en bærekraftig utvikling. En måte å modifisere konsekvensene på kan være å iverksette politiske reguleringer i form av f.eks. kvotebestemmelser, konsesjonsbestemmelser og lignende for å "beskytte" lokalsamfunnene. Slike reguleringer vil komme inn som kontingente forhold som endrer eller modifiserer begivenhetene. Politiske reguleringer er imidlertid i ferd med å avløses av markedets egne mekanismer for å regulere fiskerinæringen. En annen måte å modifisere konsekvensene av globaliseringsprosesser og konsentrasjonsprosesser er å mobilisere lokale ressurser for å fremme lokal næringsutvikling. Lokalt eierskap fremstilles gjerne som en hensiktsmessig måte å ta opp kampen mot økende sentralisering på. Et sted med velutviklet kultur for lokalt entreprenørskap vil ha bedre muligheter for å få igang næringsvirksomhet enn steder uten en slik kultur. Det er imidlertid viktig å huske at regionalt eller lokalt basert kapital ikke nødvendigvis er lojal; dersom den er rimelig fremgangsrik ville det være direkte uklokt (Massey 1995:99). Dersom et lokalsamfunn er i stand til å mobilisere sine kontingensfaktorer kan imidlertid resultatet gå i retning av mer bærekraft.

Som nevnt kan strukturene endres gradvis gjennom sosial praksis. En omlegging av forbruksmønstre i mer bærekraftig retning kan være et eksempel på slik endret sosial praksis. Selv om begrepet bærekraftig utvikling i følge Brundtlandkommisjonen først og fremst gir mening i en global sammenheng, og derfor bare kan løses gjennom internasjonalt samarbeid (Løvik 1996:16), er det likevel meningsfylt å begrunne lokal handling i prinsippet om bærekraftig utvikling. Dype, ikke-bærekraftige strukturer er produkter av nasjonale, lokale og individuelle handlinger, og endret sosial praksis må foregå på alle nivåer skal man kunne realisere målet om en bærekraftig utvikling. Slagordet "Tenk globalt - handle lokalt" poengterer at endret praksis starter med individuelle handlinger, og understreker behovet for handling på alle nivåer.

3.2 Ressursforvaltning

En bærekraftig ressursforvaltning tar sikte på å kombinere økonomiske og økologiske mål for ressursutnyttelsen. I dette delkapittelet vil jeg belyse hvordan økonomiske og økologiske interessert kan stå i motstrid til hverandre. Kapittelet er ment å danne en bakgrunnsforståelse for problemstillinger knyttet til bærekraftig utnyttelse av fornybare ressurser, og ulike måter disse motsetningene har vært forsøkt løst på innen fiskerinæringen.

Kjøllefjord baserer det meste av sin eksistens på fiskeressursene i havet utenfor. Her ligger også mye av usikkerheten for Kjøllefjord. Fisken i havet er ingens eiendom. Havet har vært sett på som en allmenning, og fisken som en fellesressurs tilgjengelig for alle som ønsker å legge utpå. Det faktum at fiskeressursene betraktes som allmenne får konsekvenser for forvaltningen av disse ressursene. Det ingen eier har heller ingen ansvar for å ta vare på. Heri ligger inntaket til en fremtredende teori om fiskerinæringens økonomiske og sosiale dynamikk, "The Common Property Theory", på norsk kalt allmenningsteori.

I kapittel 3.1.1 ble det påpekt hvordan en realistisk vitenskapsfilosofi må kobles med substansteori for å forklare begivenheter, mekanismer og prosesser. Allmenningsteori er en slik substansteori, og er ment å forklare hvorfor overbeskatning synes å følge med nødvendighet i en allmenning.

3.2.1 "ALLMENNINGENS TRAGEDIE"

Den amerikanske zoologen Garret Hardin var den første som benyttet metaforen "The Tragedy of the Commons" i en artikkel som ble publisert i tidsskriftet Science i 1968. Denne artikkelen tok for seg overbefolkningsproblemet, og Hardin benyttet kveg på fellesbeite for å illustrere sitt poeng. Kort fortalt hevder artikkelen at den enkelte kvegholder vil kunne øke sine inntekter ved å sette flere dyr på fellesbeitet. Flere dyr vil bety økt avkastning i form av kjøtt og melk. Dette vil være økonomisk rasjonelt for den enkelte, ettersom han eller hun kan stikke profitten i egen lomme, mens kostnadene i form av økt beitepress fordeles på alle med tilgang på fellesbeitet. Imidlertid vil den endelige konsekvensen bli overbeiting og felles ruin dersom mange nok benytter seg av denne strategien. Det som for den enkelte kan synes rasjonelt, blir i sum en kollektiv ulykke. Hardin sier det slik:

"Each man is locked into a system that compels him to increase his herd without limit - in a world that is limited. Ruin is the destination toward which all men rush, each pursuing his own best interest in a society that believes in freedom of the commons. Freedom in a commons brings ruin to all." (Hardin 1968 i Jentoft 1987:371)

Hardins eksempel har vist seg enkelt å overføre til andre fornybare fellesressurser, og parallellene til fiske er lett å se. Fisken i havet er felleseie, og fiskeren kan ikke regne med å oppnå noen langsiktig gevinst ved å redusere fangstinnsatsen alene:

"Når denne gevinsten skal høstes, vil den allerede være tatt opp av andre fiskere. Det er derfor liten vits i å vente. I stedet gjelder det å sette bruk jo før jo heller" (Jentoft 1987:370).

Nå var ikke Hardins tanker nye. I 1954 påpekte økonomen Scott Gordon problemene knyttet til at ingen har et spesielt ansvar for å forvalte det alle eier. Samtidig hadde fiskeribiologen Schaefer utviklet en modell for forholdet mellom bestandsstørrelse og beskatningsinnsats basert på en såkalt sigmoidal vekstmodell (Stenseth 1991:54). Denne viste at det økonomiske utbyttet av en fornybar naturressurs først ville øke med større høsteinnsats, men at utbyttet ville nå et toppunkt og synke dersom man økte høsteinnsatsen utover et gitt nivå. Man ville ganske enkelt høste en så stor andel av bestanden at denne ikke ville klare å reprodusere seg selv over tid. Ved å inkludere økonomi i Schaefers økologiske modell fikk Gordon en modell som viste dynamikken mellom fangstinnsats og fangstinntekter. Denne modellen kalles Schaefer-Gordon-kurven.

Figur 3.1: Variasjon i fangstinntekter og -kostnader etter innsatsnivå.

Schaefer-Gordon-modellen viser til grunnrente, som er et viktig begrep i diskusjonen av forvaltning av fornybare naturressurser. Grunnrente betegner den del av inntekten til en fisker som kan tilskrives at naturen reproduserer seg selv. Det er med andre ord slik at når en fisker har betalt arbeids- og kapitalutgifter, vil han, forutsatt at ressursene forvaltes riktig, sitte igjen med en inntekt utover den som skapes ved eget arbeid. Brox (1984) viser til grunnrente når han skal forklare fiskerienes attraktivitet i forhold til andre typer arbeid i Nord-Norge. Gjennom høstingen av grunnrente kan fiskeren oppnå langt større økonomisk utbytte enn han kunne fått som f.eks. industriarbeider. Samfunnsøkonomisk sett vil det være fornuftig å sikre størst mulig grunnrente i fiskeriene, ettersom dette er arbeidsfri inntekt, men for den enkelte fisker vil det være lønnsomt å øke innsatsen på bekostning av grunnrenten til det nivå som samlet gir størst inntekter.

Figur 3.1 viser utbytte- og kostnadsutvikling for hele allmenningen, mens utviklingen for enkeltaktører er litt annerledes. Figuren viser at det samlede fangstutbyttet i begynnelsen øker i takt med innsatsen, men vil etterhvert nå sitt maksimale nivå ved E_MSY. Her oppnås det største mulige stabile fangstutbyttet, "maximum sustainable yield". Den maksimale grunnrenten, E_O, ble imidlertid passert før man kom så langt. Etter E_o stiger fangstutgiftene fortere enn -utbyttet, og dersom man øker fangstinnsatsen videre, vil fangstene nå toppen ved E_MSY og deretter gå ned. Problemet er at ved fritt fiske vil det være logisk å øke innsatsen så lenge inntektene er større enn kostnadene, og utbytte- og kostnadskurven møtes først ved E_B ("break even"). Ikke bare vil utgiftene stige fra C til B, men utbyttet vil vise en fallende tendens fra A til B, fordi man gjennom økt innsats har fisket ned ressursgrunnlaget. Ved E_B vil utbyttet fra en overfisket bestand gå med til å betale utgiftene forbundet med den ekstra fangstinnsatsen. Når enkelte fiskere er villige til å øke innsatsen til E_B, skyldes det at hver eneste fisk som trekkes opp av havet vil representere økt inntekt, men inntektsøkningen vil bli stadig mer marginal. Fiskerne selv kan for det første oppnå kortsiktig profitt mens kostnadene fordeles på hele yrkesgruppen. For det andre kan underskuddet som økt fangstinnsats i området fra E_B til E_S medfører bli dekket inn av ulike former for subsidier. Mens man inntil E_B kunne snakke om positiv grunnrente, vil man på E_S forbruke grunnrente og fiske ned bestandene.

Hovedpoenget i Schaefer-Gordon-kurven er at grunnrenten i fiskeriene går tapt som følge av konkurranse mellom fiskere under forhold som kan karakteriseres som allmenning. Ved fritt fiske vil fangstaktiviteten øke, enten som følge av økt innsats fra etablerte fiskere eller ved rekruttering av nye fiskere, så lenge inntektene er større enn utgiftene. Overlatt til seg selv vil fiskerne overbeskatte ressursene (Holm 1996:129), og denne dynamikken er sterkere jo mer lønnsomt fisket er (Hannesson 1990:5). Det bør derfor være i alles interesse å finne måter å begrense innsatsen slik at ressursutnyttelsen blir både bærekraftig og mest mulig effektiv.

Det er verdt å merke seg at fiske uansett vil innebære at den naturlige balansen i en fiskebestand forstyrres (Hannesson 1990). I en uutnyttet fiskebestand vil det være balanse mellom naturlig tilvekst og frafall. Så snart fiske på en bestand tar til, vil bestandsstørrelsen gå ned, men samtidig vil mer føde bli tilgjengelig for den gjenværende fisken, slik at den vokser raskere enn før og dermed utligner nedgangen. I forhold til enkle enbestandsmodeller er bærekraft-spørsmålet forholdsvis ukomplisert, men trekker man inn ikke bare flere fiskeslag, men også miljømessige variasjoner, blir bildet langt mer komplekst. I en slik stokastisk flerbestandskontekst vil bærekraft si å la fangst og bestander variere på en måte som sikrer at langtidslevedyktigheten til de ulike bestandene ikke trues.

3.2.2 EN STRUKTURELL TILNÆRMING TIL FORVALTNING AV FELLESRESSURSER

I utgangspunktet kan allmenningens tragedie fremstå som et sammenfall av uheldige omstendigheter; et "fangens dilemma" der aktørenes forsøk på å maksimere egennytte fører til kollektiv ulykke. En annen måte å forstå tendensen til overutnyttelse av allmenningsressursene på, er som betinget av dypereliggende prosesser. Handlinger som i utgangspunktet ser ut til å være kontingente, kan i realiteten skyldes dype strukturer. Et eksempel på en slik dyp struktur er den kapitalistiske markedsøkonomien, som fører til et press på aktørene om å konkurrere med andre kapitalistiske aktører om å oppnå størst mulig inntekt av en fellesressurs. Dersom man kobler mekanismene bak allmenningens tragedie til dype strukturer som kapitalistisk markedsøkonomi, kan man slutte seg til Naustdalslid (1992), som undrer om avskaffelsen av kapitalismen som system er en nødvendig forutsetning for å oppnå bærekraftig næringsutvikling (jfr. kap. 2.1.3).

Allmenningsteorien hevder altså at konkurransen om ressursene i en allmenning med stor grad av nødvendighet vil føre til kollektiv elendighet. Analysen av allmenningens tragedie gjør fraværet av privat eiendomsrett til den viktigste forklaringsvariabelen, og "the race for fish" fremstår dermed som strukturelt betinget av ønsket om å oppnå høyest mulig profitt og mangelen på klare eierskapsforhold over ressursene. Løsningen som presenteres er å privatisere allmenningen, utfra forestillingen om at innføring av privat eiendomsrett vil motivere til bedre forvaltning av fornybare naturressurser. I forhold til en mobil ressurs som fisk dreier det seg ikke om eiendomsrett til fisken, men snarere om å eie rettigheter til å fiske. På tross av mangelen på klare eierskapsrelasjoner finnes det en rekke empiriske eksempler på vellykket forvaltning av allmenninger. Slik vellykket forvaltning skyldes at det eksisterer lokale, sosialt betingede, forvaltningssystemer som regulerer ressursuttaket. De lokale forvaltningssystemene er kontingente, og modifiserer de konkrete utfallene av den nødvendige årsakskraften.

Allmenningsteorien tar utgangspunkt i at ressursutnytterne ønsker å maksimere det økonomiske utbyttet av aktiviteten, og ignorerer i stor grad forestillingene om samfunn og sosiale fellesskap. Denne økonomiske rasjonaliteten har lagt til grunn for de fleste reguleringer som har blitt gjort gjeldende i fiskerinæringen. Sayer (1995:158) påpeker det ironiske i at mens individuell adferd ikke nødvendigvis er motivert av egennytte, kan implementering av reguleringer basert på økonomisk rasjonalitet føre til en svekkelse av ansvarsfølelsen og fremmer egennyttemaksimering. Dermed kan forestillingen om økonomisk rasjonelle fiskere bli selvoppfyllende.

Ikke alle er enige i at det er mangelen på eiendomsrett som er problemets kjerne i allmenningen. Den kapitalistiske verdensøkonomien driver frem stadige nyvinninger på teknologifronten. I fiskerinæringen har man fått bygd opp en moderne, mobil havfiskeflåte som kan flytte seg fra allmenning til allmenning, og dermed hever seg over allmenningens tragedie (Lindkvist 1996). Akkurat som markeder er en mekanisme, kan også teknologiutvikling betraktes som en mekanisme som realiserer den nødvendige årsakskraften i den kapitalistiske verdensøkonomien. Når fangstteknologien fornyes må også styringsmekanismene for allmenningen fornyes. I fiskeriene har dette ikke skjedd, og man har fått en tragedie som like mye kan tilskrives teknologiens fremmarsj som et sammenbrudd i allmenningsforvaltningen.

Hvilken nytte kan man så ha av allmenningsteori i en analyse av muligheter for bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord? Allmenningsteorien inneholder ingen falsifiserbare påstander om sosiale forhold, men bygger på en falsifiserbar påstand om effekten av beskatning på fiskebestander. På bakgrunn av dette argumenterer Brox (1990a) for å bruke allmenningsteori som et analytisk redskap fremfor som virkelighetsbeskrivelse. Da må man basere sin vurdering av teorien på om den bidrar til å belyse viktige ulikheter eller variasjoner i fiskeritilpasninger, ikke hvorvidt den stemmer med virkeligheten eller ikke (ibid.). I forhold til min problemstilling er allmenningsteorien nyttig, fordi den viser potensialet for tragedie som ligger innvevd i utnyttelse av ressurser uten klart definerte eierforhold. Det tragiske potensialet kan i sin tur tilbakeføres til dype strukturer i det kapitalistiske systemet fiskerinæringen i Kjøllefjord og andre steder inngår i, som bl.a. gjør det mer lønnsomt å fiske ned en ressurs og sette pengene i banken enn å forvalte ressursene på en måte som er bærekraftig (jfr. kap. 2.1.3). Imidlertid bekymrer Brox seg for at teorien i sin poengtering av allmenningsressursenes tragiske potensial kan bidra til å tåkelegge mulighetene som tross alt ligger i en åpen allmenning (op.cit:232).

3.2.3 HVORDAN FORVALTE ALLMENNINGEN?

For å kunne opprettholde og helst maksimere grunnrenten i en bestand eller et økosystem, og derigjennom sikre en bærekraftig utvikling, må totaluttaket begrenses slik at bestandens evne til fornyelse beholdes. I et moderne, kapitalistisk fiske er ingen aktører så altruistiske at de begrenser egen innsats uten å vite at andre gjør det samme, noe som gjør det nødvendig at en overordnet myndighet (dvs. staten) tar kontroll over ressursforvaltningen, og trer inn for å "beskytte" fiskerne mot seg selv. Imidlertid manglet de institusjonelle redskapene for slik regulering inntil 1970-tallet. Det var først med innføringen av 200-mils eksklusive økonomiske soner (EEZ) at kyststatene fikk suverenitet over de viktigste fiskebankene. Før den tid lå de fleste av verdens fiskefelter i internasjonalt farvann, noe som forutsatte full enighet fra alle involverte parter dersom reguleringer skulle være noe verdt. Dermed lå havet åpent for gratispassasjerer og fribyttere som kunne høste fruktene av andres ansvarlighet. Prinsippet om 200-mils soner vant internasjonal aksept i 1977, og ble formalisert gjennom undertegnelsen av Havrettstraktaten i 1982. Med store deler av verdens fiskeressurser under nasjonal kontroll lå mulighetene for moderne ressursforvaltning i fiskeriene åpne (Holm 1996:130). Det nye havrettsregimet førte til stor optimisme i kyststatene, en optimisme som dessverre ble brukt til å legitimere en kraftig vekst i investeringene i fangstleddet, med en ny runde med økt overkapasitet i fiskeflåten som resultat.

Hvordan skal man så fordele knappe ressurser? Det finnes to hovedformer for regulering, regulering av input og output. Med input-regulering menes at man begrenser innsatsen i form av båter, redskaper, mannskap, fiskedager osv. Samtidig har man forsøkt å redusere overkapasiteten i fangstleddet ved hjelp av kondemneringsstøtte og ulike "buy back"-programmer. Hovedpoenget med å begrense fangstinnsatsen er å oppnå en så effektiv struktur som mulig i fangstleddet. Den vanligste måten å gjøre dette på har vært å begrense eller stenge rekrutteringen ved f.eks. å innføre konsesjonsordninger. For Norges vedkommende regnes innføringen av konsesjoner på 70-tallet som den egentlige starten på reguleringer av fiskeriene, hvis man ser bort fra enkelte geografisk avgrensede fiskerier som Lofotfisket (Sanden Nilsen 1994:17). I enkelte tilfeller har slike forvaltningsregimer vist seg å øke det økonomiske utbyttet i fisket, men effekten har primært vært i form av ressurskonservering. I tillegg kan konsesjonsordninger bidra til å skape en privilegert "konsesjonsadel", gjerne konsentrert til bestemte geografiske områder, slik tilfellet er for ringnotflåten på Vestlandet. Imidlertid har de økonomiske resultatene i de fleste tilfeller vært så dårlige at fiskeriøkonomene har sett seg om etter nye løsninger, som i tillegg til ressursene også tar vare på økonomien til fiskerne. I tillegg har fiskerne en velutviklet evne til å møte begrensninger på enkelte områder med økninger på andre, slik at vinningen går opp i spinningen.

Output-reguleringer er ordninger som begrenser hvor mye man kan ta ut av fisket, dvs. begrensninger på mengden eller typen fisk som kan fanges i form av ulike kvoteordninger. Å kun fastsette en totalkvote for hele flåten har liten hensikt, ettersom det bare vil være et incentiv til å investere i mest mulig effektiv fangstteknologi for å kunne ta fisken raskere enn naboen. Ved å tildele aktørene andeler av den totale, tillatte fangsten (Total Allowable Catch, TAC) kan man begrense "the race for fish". Får aktørene garantier for å benytte hele sesongen til å ta sin andel, kan de selv finne den beste måten å legge opp sitt ressursuttak på. Kvotereguleringer er likevel ikke problemfrie. Når man er underlagt begrensninger på fangstmengden er det naturlig at man forsøker å maksimere verdien på denne. Fiskerne kan fristes til bare å ta vare på den mest verdifulle fisken, men resten spyles over bord. Problemene med utkast og slik "high-grading" av fangsten er betydelige i moderne fiskerier, til tross for trusler om alvorlige sanksjoner mot båter som tas for dette. Undersøkelser viser at minst 25 prosent, og i enkelte fiskerier helt opp i 80 prosent av fangsten dumpes på denne måten. Tyske undersøkelser viser at for hvert kilo fisk som fiskes med bomtrål kastes mellom 7 og 14 kilo (Fiskaren 5/9-97). Overfor miljøbevisste forbrukere fremstår denne ressurssløsingen som en "...PR-mæssig bombe under fiskeriet" (TemaNord 1998:523).

Kvoter kan administreres som fartøykvoter (IVQ), individuelle mannskvoter (IQ) eller, som siste skudd på stammen, individuelle omsettbare kvoter (ITQ). Blant fiskeriøkonomer i den vestlige verden står ITQ-prinsippet sterkt, og en av de mest markerte talsmenn for en slik løsning i Norge er professor Rögnvaldur Hannesson ved Norges Handelshøyskole. Tanken bak er at individuelle kvoter, som nevnt over, gir incentiver til å effektivisere ressursuttaket. Gjør man i tillegg kvotene omsettbare vil det være enda et incentiv til rasjonalisering av flåte og fangstinnsats, ved at man skaper et marked for kvoter der markedskreftene tenkes å virke til å optimalisere flåtestrukturen. På den måten vil ressursene som går til å opprettholde overkapasiteten i fiskerinæringen kunne settes til samfunnsøkonomisk bedre nytte (Hannesson 1993:52). ITQ-prinsippet er kontroversielt, og beskyldes av kritikerne for å konsentrere seg om å løse problemer i markedsleddet på bekostning av mange av de andre problemene som angår fiskeriene. Økonomiske løsninger gis forrang, mens sosiale og geografiske hensyn skyves i bakgrunnen. Å gjøre andeler av allmenningen til privat, omsettbar eiendom er ikke enkelt, og kritikerne frykter kvotekonsentrasjon hos de sterkeste aktørene i næringen i de beste fiskeridistriktene i landet.

"Rene" ITQ-løsninger har blitt innført på New Zealand og på Island, og det strides om hvilke erfaringer man kan gjøre seg om denne forvaltningsformen. Begge steder er i teorien egnet for et ITQ-system. Landene er geografisk isolerte, de har begrenset geografisk omfang og har et begrenset innenlands marked for fiskeprodukter (Copes 1994:25,39). Jo mer oversiktlige forholdene er og jo mindre utnyttet ressursene er, jo bedre. Overførbare kvoter er et redskap for økonomisk forvaltning i fiskeriene, men er ikke en løsning på problemer knyttet til overfiske og ressursbevaring. I fiskerier der beskatningsnivået er høyt, vil ikke et ITQ-system kunne erstatte eksisterende reguleringer, men kan innføres som del av en større pakke som også tar nødvendige hensyn til bevaring av ressursene (Symes & Crean 1995:183). Det er derfor viktig at forvaltningsregimer er gjennomtenkte og skreddersydde, slik at de passer i den konteksten de er tenkt iverksatt i.

Rapporten "Fiskeriets nye markedsvirkelighed" trekker implementeringen av ITQ-systemet frem som årsak til at Island utnevnes til "nordisk mester" i fiskeriforvaltning (TemaNord 1998:523:91). På Island skal ITQ-systemet ha redusert overkapasiteten i fangstleddet og åpnet for et tett samarbeid mellom fangstsektor og forvaltning. Samtidig har imidlertid ITQ-systemet ført til en viss grad av spekulasjon i kvoter og til at "inngangsbilletten" til fiskerinæringen har blitt svært kostbar. Pálsson & Helgason (1996) konkluderer en studie av fordelingen av kvoter på Island med at ulikhetene har økt etter innføringen av ITQ-systemet i 1984, og at konsentrasjonsmekanismene til en viss grad er innebygget i ITQ-systemet. De hevder også at ITQ-systemet er lite populært blant den islandske befolkningen, som ser på det som en form for føydalisme.

De fleste forvaltningssystemer kombinerer ulike input- og output-reguleringer. I Norge ble en restriktiv kvoteordning basert på fartøykvote-prinsippet etablert relativt raskt i havfiskeflåten etter innføringen av det nye havrettsregimet. For kystfiskeflåtens del gikk denne utviklingen mye langsommere, og først i 1989 ble det innført en totalkvote for kystflåten. Mens fangstkapasiteten i kystflåten (båter under 28 meter) tidligere var regnet som så liten at båtene kunne fiske fritt, åpnet man for å stenge fangsten når totalkvoten var tatt opp. Året etter, på høyden av torskekrisen, ble fartøykvoter innført også for kystflåten. Bjørn Hersoug hevder at stadig utvidelse av fartøykvotesystemet har brakt Norge tett opp mot ITQ-prinsippet (Hersoug 1991). Så lenge kvotene er knyttet opp mot båter, og båtene kan selges med kvote innen hjemfylket, får kvotene en formidabel egenverdi. Mens fiskebåter uten kvote har begrenset salgsverdi, er det et gyllent marked for båter med kvoter. På bakgrunn av dette får man ikke bare et todelt marked for fiskebåter, men også en interessekonflikt mellom fiskere med og uten kvoter.

Reguleringer i fisket har, både nasjonalt og internasjonalt, vært en prosess preget av prøving og feiling. Murphy’s lov (det som kan gå galt, går galt osv.) synes å gjelde med ugjendrivelig kraft i forhold til ulike reguleringsforsøk, som må balansere sosiale, geografiske og bestandsmessige hensyn opp mot fiskernes interesser. Uten legitimitet blant fiskerne er ethvert forsøk på regulering dømt til å mislykkes. Copes sier det slik:

"The self-interests of fishers, in combination with their notorious ingenuity at circumventing the rules, is likely to put pressure on any fishery regime in which the private benefits of fishers conflicts with the social objectives of management." (Copes 1995:22)

Kampen om fiskerettighetene er svært viktig for fiskeriavhengige lokalsamfunn som Kjøllefjord. En måte å sikre fortsatt geografisk spredning i fangstrettighetene, og dermed den bærekraften som støtter regionale tilpasninger, er å "fryse" rettighetsfordelingen slik den er i dag. "Uomsettelige mannskvoter" er Ottar Brox’ forslag for å sikre periferien fiskerettigheter også i fremtiden (Brox 1989). Ved å dele den samlede norske fangsten på antallet fiskere, vil man få en geografisk spredning på fiskerettighetene. Hvordan dette i praksis skal gjennomføres er en annen sak, som Brox sier heller lite om. En annen måte å sikre kvoteandeler for de mest fiskeriavhengige områdene er å regionalisere ressursene. Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Namdalen foreslo dette i 1991 som en måte å redusere skjevhetene i den regionale fordelingen av fangsten (Sandersen 1993). Et slikt forslag kan bety større kvoteandeler for fiskere og fiskeindustri i Kjøllefjord. Forslaget er imidlertid kontroversielt, fordi det truer de etablerte strukturene og de sterke fiskerimiljøene. Det er grunn til å tro at en innføring av omsettbare kvoter (ITQ) i Norge ville ha sterk sentraliserende effekt, og være til skade for bærekraften i fiskeriavhengige lokalsamfunn. Dersom stadig større andeler av kvotene samles i sentrale fiskerimiljøene, vil mindre, fiskeriavhengige miljøene spilles ut over sidelinjen. Et fiskerisamfunn som Kjøllefjord uten fiskere og fiskerettigheter, hva er vel det?

3.3 Regional utvikling

I kapittel 3.1.4 drøftet jeg realismens plass i den nye regionalgeografien, og la der vekt på hvordan lokale forhold influerte på lokal utvikling. I dette kapittelet vil jeg behandle noen teorier for regional utvikling. Jeg vil særlig diskutere teorier med relevans for studier av lokale utviklingsmuligheter for fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark. Som nevnt forutsetter teorien om bærekraftig næringsutvikling at lokale økonomiske og kulturelle interesser i slike samfunn sikres en sentral plass i utviklingen.

Det er et paradoks at det i fiskerisektoren ikke synes å være sammenheng mellom ressurstilgang og økonomisk utvikling. De regionene som har mest ressurser utenfor strandlinjen er gjerne de som har minst dynamikk i økonomien (Saxi 1988). Mens det i Finnmark og i resten av Nord-Norge har vært rikelig tilgang på naturressurser, har de fiskeridominerte områdene på Nordvestlandet lenge måtte søke andre steder etter ressurser, noe som har ført til oppbygging av en fangstkultur basert på havfiske og bruk av større båter. Det kan synes som om rikelig ressurstilgang ikke i tilstrekkelig grad utfordrer kreativitet og entreprenørskap blant de lokale aktørene i næringen. Analogien til palmekledde Sydhavsøyer og Marshall Sahlins’ "Original Affluent Society" (1974) er klar. Ressursene må være "passe vanskelige" å få tak i for å gi det riktige incitamentet til entreprenørskap (Brox 1989). Dessuten må kulturen for entreprenørskap være tilstede lokalt. Uten tilstrekkelig dynamikk i økonomien og kultur for nyskaping vil det være vanskelig å oppnå en bærekraftig utvikling.

3.3.1 STRATEGIER FOR REGIONAL NÆRINGSUTVIKLING

I årenes løp har det blitt utviklet en rekke strategier for regional utvikling. Disse strategiene kan deles opp i to hovedgrupper, strategier for eksogen og endogen utvikling (Crevoisier & Maillat 1991). Eksogen utvikling er utvikling i en region som har sitt opphav utenfor regionen, og er derfor i stort monn strukturelt betinget. Endogen utvikling er på sin side basert på lokalt entreprenørskap og nyskapingsevne, og kan derfor sees på som kontingente faktorer som modifiserer eksterne prosesser. De fleste av strategiene som presenteres under har vært forsøkt i Kjøllefjord med vekslende hell.

Strategier som fremmer eksogen utvikling kalles også "top-down"-strategier. Eksempler på eksogene utviklingsstrategier er ulike former for akkvisisjonsstrategier som tar sikte på å trekke til seg eksterne virksomheter. Ved å legge forholdene til rette lokalt ønsker man å gjøre stedet eller kommunen attraktiv for potensielle virksomheter. Etableringsbeslutningene tas utenfor regionen, som bare fungerer som en "beholder" med de nødvendige ressursene for den økonomiske virksomheten. En rekke norske kommuner forsøkte å friste til investeringer ved å tilrettelegge industriområder, bygge utleiebygg etc. Fra statlig hold ble SIVA (Selskapet for industrivekstanlegg) opprettet for å bygge og leie ut industribygg til ny industri. Hensikten var å få til en spredning av vekstimpulser fra sentrale til mer perifere strøk, en "trickle-down"-effekt som skulle redusere de regionale forskjellene.

Figuren under viser en grov gruppering av de dominerende strategiene i regional næringsutvikling etter 2. verdenskrig. I tillegg til å vise eksogene og endogene utviklingsstrategier, skiller figuren mellom satsing over alt og konsentrert satsing. Konsentrert satsing er som regel initiert utenfra av overlokale (regionale eller nasjonale) myndigheter. Romertallene på de ulike strategiene refererer til i hvilken historisk rekkefølge de forekom.

Figur 3.2: Hovedtyper av strategier i distriktspolitikk og lokalt tiltaksarbeid (etter Isaksen 1995:24)

Vekstsenterstrategien avløste de rene akkvisisjonsstrategiene, og koblet industriakkvisisjon mot teorien om industrielle distrikter (bl.a. Schumpeter 1934). Tanken var å konsentrere næringsutviklingen til vekstkraftige steder, for at innovasjoner og utvikling skulle spre seg videre derfra til perifere strøk. Når vekstsenterteorien ikke kom til å virke positivt for periferien var det bl.a. fordi de vekstkraftige stedene inkorporerte periferien i en geografisk arbeidsdeling som tjente sentrale strøk. I Norge ble vekstsenterteorien mest retorikk og planer, og kolliderte i tid med at lokalsamfunn ble satt på dagsordenen (Isaksen 1995). Strategien møtte derfor politisk motstand fra periferien. Det ble bl.a. hevdet at stedene som ikke ble definert som vekstsentre sto på storsamfunnets dødsliste (Brox & Handegård 1974).

Da krisetegnene i økonomiene i den vestlige verden ble stadig klarere utover på 70-tallet, førte dette til problemer for de eksogene utviklingsstrategiene. Det var rett og slett ikke tilstrekkelig vekst å omfordele! Dermed måtte man tenke nytt og utvikle nye strategier for å fremme regional utvikling innenfra. I tillegg var virksomhetene man hadde klart å trekke til seg gjennom omfordelingsstrategiene ofte fjernstyrte filialbedrifter, som gjorde lokalsamfunnet prisgitt beslutninger tatt sentralt i konsernet og ga små lokale ringvirkninger. Når veksten ikke lenger kunne komme utenfra måtte man finne måter å mobilisere lokal kunnskap og lokale ressurser på, for på den måten å oppnå endogen vekst. Mobiliseringen av lokalt initiativ og lokale ressurser skulle bidra til å gjøre lokalsamfunnene mer selvstendige og mindre avhengige av eksterne aktører. Slike "bottom-up"-strategier har bl.a. ført til økt oppmerksomhet rundt betydningen av entreprenører og entreprenørskap for regional utvikling. Samtidig har endogene vekststrategier blitt beskyldt for å overvurdere de lokale mulighetene for å skape endringer, og for at det legges for lite vekt på lokalsamfunnets plass i den globale arbeidsdelingen (Grønlund 1997). Øvrelid (1998) hevder teorien om territorielle produksjonssystemer kan sees på som en "bottom-up"-strategi.

Mange forskere hevder at strategiene for lokal ressursmobilisering ga små resultater og gikk på tvers av internasjonale utviklingstrekk (Isaksen 1995:51). Fra å ville bygge opp et mest mulig selvstendig og robust næringsliv, ble det nå lagt større vekt på kunnskaps- og forretningsmessige nettverk. For å møte utfordringene representert ved globalisering og fremvekst av fleksible, nisjerettede produksjonsformer har man på 90-tallet derfor satset på å utvikle kompetanse lokalt til bruk i små og mellomstore bedrifter. Eirik Vatne (1990) var blant dem som trakk frem viktigheten av å koble bedrifter i distriktene til dynamiske produksjonsnettverk. Dersom mindre bedrifter blir underleverandører til større foretak, stilles utfordrende krav til distriktsbedriftene og de blir del av et informasjonsnettverk. I tillegg ansees det som viktig å koble nettverkene tettere opp mot internasjonale markeder.

En bærekraftig næringsutvikling skal gi muligheter til lokal ressursmobilisering og fremme en selvforsterkende utvikling basert på lokale evner. Samtidig er det flere av problemstillingene knyttet til bærekraftig utvikling av en slik art at de krever handling på høyere nivå, for å unngå problemer av typen "allmenningens tragedie". Dermed kan bærekraftig næringsutvikling sees på som en kombinasjon av "top-down"- og "bottom-up"-strategier for å knytte sammen generelle prosesser og lokale kontingensfaktorer. Spørsmålet er imidlertid hvilke strategier for regional næringsutvikling som gjøres gjeldende for Kjøllefjord. Har et fiskeriavhengig lokalsamfunn som Kjøllefjord tilstrekkelige ressurser til å kunne skape en egenbasert utvikling, eller er stedet avhengig av "hjelp" utenfra?

3.3.2 TERRITORIELLE PRODUKSJONSSYSTEMER

Endringsprosesser både i samfunnet generelt og i teoriene rundt regional utvikling har ført til økt fokus på lokale, kontingente egenskaper og deres betydning for regional utvikling. Lokale faktorer som f.eks. foretaksmiljø og produksjonskultur er resultater av tidligere utviklingsrunder lokalsamfunnet har gjennomlevd (jfr. kap. 3.1.4), og er lokale ressurser som kan bidra til en lokal, bærekraftig næringsutvikling. Samtidig er eksterne prosesser med på å bestemme handlingsrommet for lokalsamfunnet. Teorien om territorielle produksjonssystemer fokuserer på relasjonene mellom lokale og eksterne organisasjonsformer, og knytter på den måten sammen eksogene og endogene utviklingsstrategier (Crevoisier & Maillat 1991).

Konseptet "territorielle produksjonssystemer" har blitt benyttet av mange forfattere under mange ulike betegnelser for å forklare forholdet mellom et lokalt miljø og en industriell organisasjon (Crevoisier & Maillat 1991). Et territorielt produksjonssystem består av det produksjonsapparatet næringslivet innenfor et geografisk avgrenset område benytter, samt den tekniske kultur og kompetanse som knytter seg til produksjonsapparatet. All produksjon har en territoriell basis og inngår i større eller mindre grad i et lokalt miljø, der det lokale miljøet binder produksjonssystemet sammen. Det lokale miljøet er et sett av territorielle relasjoner som knytter produksjonssystemet, ulike sosiale og økonomiske aktører og den tekniske kulturen på et sted sammen, og gir på den måten opphav til dynamiske, kollektive læreprosesser (Camagni 1991:130). De horisontale relasjonene mellom bedrifter og mellom bedrifter og andre lokale aktører er avgjørende for hvordan det lokale produksjonssystemet fungerer. Samtidig er produksjonsbedriften del av et større fellesskap av lignende bedrifter, en industriell organisasjon. Denne kan enten være formell, gjennom konserntilknytning, eller mer uformell gjennom samarbeid innen en bransje, og fremstår som vertikale nettverk. På denne måten knytter teorien om territorielle produksjonssystemer det globale til det lokale, og gir muligheter til å analysere både interne og eksterne produksjonsforhold innenfor et geografisk område.

Figur 3.3: Territorielt produksjonssystem (Crevoisier & Maillat 1991: 15).

Det lokale eller territorielle produksjonssystemet er bygd opp av elementer med en bestemt romlig avgrensning. Slike elementer kan være erkjennelse, teknisk kultur, ulike former for know-how, arbeidsmarked, markedsrelasjoner, teknologi og produksjonskapital. Det er imidlertid ikke forekomsten av disse ulike elementene som får det territorielle produksjonssystemet til å fungere mekanisk, men det Crevoisier & Maillat (1991) kaller protagonister. Protagonister kan være personer, bedrifter, lokale myndigheter eller andre hovedaktører (Lindkvist 1994b) som har direkte innflytelse på næringsutviklingen i det lokale produksjonssystemet. Gjennom sin stilling i det lokale produksjonssystemet har hovedaktørene store muligheter til å påvirke valgene av de gjeldende verdiene i lokalsamfunnet, og dermed også de romlige tankeskjemaene (jfr. kap. 3.4.2) aktørene på stedet arbeider etter (Lindkvist 1997).

Poengteringen av nettverk har en sentral plass i teorien om territorielle produksjonssystemer. Et nettverk kan bestå av både vertikale og horisontale koblinger i et lokalt produksjonssystem. De vertikale koblingene strekker seg ut av lokalsamfunnet, og kan overføre kommunikasjon og impulser fra verden utenfor til det lokale miljøet. Fremmedeide bedrifter kan bidra til å skape vertikale nettverk som tilfører kompetanse, teknologi og markedskunnskap fra eksterne kilder til fiskeriavhengige lokalsamfunn (Øvrelid 1998). Horisontale nettverk er nettverk mellom aktører på lokalt nivå. Felles skjebne kan gi opphav til felles løsninger basert på samarbeid og tillit. Det er imidlertid vanskelig å utvikle effektive horisontale nettverk dersom samfunnet domineres av én bedrift som i tillegg har sin eiermessige basis utenfor lokalsamfunnet.

Teorien om territorielle produksjonssystemer skiller altså mellom ulike aktører etter hvilken betydning de har for opprettholdelse og utvikling av det territorielle produksjonssystemet. Som hovedaktører eller protagonister regnes personer eller institusjoner som har stor innflytelse på utviklingen i det territorielle produksjonssystemet. Tilsvarende benyttes betegnelsen sideaktører om personer med mindre innflytelse, og som befinner seg i komplementære roller i forhold til hovedaktørene (Lindkvist 1997). Sideaktørene har ikke avgjørende makt og innflytelse i det lokale produksjonssystemet. Dette betyr imidlertid ikke at sideaktører i et fiskerisystem er uten innflytelse i de endringsprosessene som foregår. Sideaktørene er viktige for å få gjennomført hovedaktørenes planer og strategier, og interessekonflikter mellom hoved- og sideaktører vil kunne få konsekvenser for utviklingen i det territorielle produksjonssystemet. Ved interessekonflikter kan sideaktørene velge "exit", "voice" eller "loyalty" (Hirschman 1970) i tilknytningen til produksjonssystemet. De kan velge å trekke seg ut av det lokale produksjonssystemet (exit), enten ved å finne arbeid i andre næringer eller ved å flytte fra stedet, de kan artikulere sine meninger (voice) i håp om å bli hørt eller slutte lojalt (loyalty) opp under hovedaktørene. I de fiskeribaserte produksjonssystemene i Nord-Norge synes mange å velge ulike former for "exit", noe som er med på å bidra til å undergrave produksjonssystemet, vanskeliggjøre rekruttering til fiskerinæringen og svekke bosettingsgrunnlaget i landsdelen.

Enkelte hovedaktører i et lokalsamfunn kan representere eksterne foretak. En bedriftsleder i en filialbedrift i et større konsern er ett eksempel på en slik hovedaktør. En filialbedrift vil ha et ansvar overfor morselskapet om å oppfylle eksternt bestemte målsetninger, og disse behøver ikke samsvare med lokale målsetninger. Bedriftslederen, som gjerne er rekruttert gjennom morselskapets egen organisasjon, vil ofte stå i et sterkere lojalitetsforhold til morselskapet enn til lokalsamfunnet bedriften er lokalisert i. Hans eller hennes karrieremuligheter ligger innenfor den industrielle organisasjonen filialbedriften inngår i, ikke i det lokale miljøet. Samtidig er tilknytning til en større industriell organisasjon ikke udelt negativ. En eksternt eid bedrift kan fungere som en kanal for kunnskap og innovasjoner. Mens både kompetanse og kapital kan være mangelvare i små lokalsamfunn, kan en større industriell organisasjon råde over de nødvendige ressursene for å utvikle og spre innovasjoner (Øvrelid 1998). Et samarbeid med eksterne institusjoner, foretak eller forskningssentra er av stor betydning for lokal konkurransedyktighet og innovasjonsevne. Eksterne aktører har kunnskap om produktutvikling og markedsforhold og kan i tillegg tilføre kunnskap om organisasjonsformer og teknologibruk (Camagni 1991).

Man kan diskutere hvordan et territorielt produksjonssystem er utformet i et lite lokalsamfunn som Kjøllefjord. I følge Crevoisier & Maillat (1991) er en forutsetning for et territorielt produksjonssystem at det finnes en industrialisert økonomi der produksjonssystemet er med å forme lokalsamfunnet. Dessuten må lokale aktører knyttes sammen gjennom interne relasjoner, mens eksterne relasjoner knytter de samme aktørene til eksterne produksjonssystemer. Det lokale produksjonssystemet i Kjøllefjord baserer seg på industriell bearbeiding av fisk, og konkurranse og samarbeid aktørene i mellom skaper interne relasjoner. På denne måten knyttes lokale aktører til hverandre. Samtidig knyttes de lokale aktørene til vertikale industrielle organisasjoner gjennom eksterne næringsnettverk. Som nevnt i kap. 1.4 har jeg valgt å inkludere Dyfjord i det territorielle produksjonssystemet i Kjøllefjord.

Teorien om territorielle produksjonssystemer er aktuell i en analyse av mulighetene for en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord fordi teorien behandler forholdet mellom aktørers handlinger, strukturer i det lokale miljøet og utviklingen i den større industrielle organisasjonen foretakene på stedet inngår i. På den måten kan eksterne prosesser knyttes til lokale, kontingente forhold. Hvis lokalsamfunnet skal delta med kontingente prosesser, krever det at hovedaktører og det lokale produksjonssystemet er effektivt, handlekraftig og samstemt om utviklingstiltakene som lanseres.

3.3.3 ENTREPRENØRSKAP

Omstilling og nyskapingsevne er sentrale begreper i debatten om næringsutvikling, og kan være en forutsetning for å sikre bærekraften i lokalsamfunn og i lokale produksjonssystemer. Forekomsten av lokalt entreprenørskap og nyskapingsevne er lokale kontingensfaktorer som kan bestemme om et lokalsamfunn kan utnytte eksterne prosesser til egen fordel. Derfor har entreprenørenes positive betydning for den regionale utviklingen vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet, bl.a. fra representanter for den nye regionalgeografien (jfr. kap. 3.1.4).

Hafstad (1986) definerer entreprenørskap som "å ta initiativ og organisere ressurser (kompetanse, kapital, arbeidskraft osv.)". Entreprenørskap er likeledes evne til, og kultur for, å iverksette ny virksomhet eller endre tilpasninger. Det er mulig å skille ut to ulike teoretiske innfallsvinkler til entreprenørskap (Bukve 1994). Joseph Schumpeter (1934) vektlegger entreprenørenes personlige egenskaper. En entreprenør er i Schumpeters øyne en risikovillig person som er bærer av innovasjoner og nyskapingskraft. Personlige egenskaper er avgjørende for om entreprenøren lykkes eller ikke. Den andre teoretiske innfallsvinkelen, bl.a. representert ved Spilling (1987), fremhever de kulturelle forutsetningene for entreprenørskap. Her sees entreprenørskap og lokal næringsutvikling på som et sosialt og kulturelt fenomen knyttet til etablerte materielle og sosiale strukturer på stedet eller i regionen. Studier fra norske og svenske kommuner viser at eksisterende foretaksstruktur er den viktigste faktoren som påvirker graden av nyetableringer (Johannisson & Spilling 1986). Spilling kobler entreprenørskap til nettverk. En viktig forutsetning for at entreprenørskap skal lykkes er forekomsten av et lokalt nettverk og lokal aksept for nyetableringer og nyvinninger. Samtidig innebærer entreprenørskap å koble ressurser på nye måter, noe som forutsetter utradisjonell tenkning. Personer utenfra, ubundet av lokale konvensjoner og tradisjoner, har lettere for å tenke i slike baner. På grunnlag av dette hevder Fredrik Barth (1972) at entreprenøren bør være en "outsider" som ikke er bundet av lokale tradisjoner og holdninger. Det er likevel ikke tilstrekkelig å tenke utradisjonelt for å være en god entreprenør. Man må i tillegg kjenne til og forstå barrierer som kan eksistere lokalt. En vellykket entreprenør må derfor finne skjæringspunktet mellom "insider"- og "outsider"-status for å lykkes.

Ivar Jónsson (1995) hevder det er villedende å tenke seg entreprenører som enkeltpersoner med spesielle egenskaper. Selv om det gjerne er enkeltpersoner som fremstår som entreprenører, ser Jónsson entreprenørskap like mye som et produkt av oppsamlet kunnskap og teknologisk innsikt i samfunnet som omgir entreprenøren, som det er en konsekvens av hans/hennes personlige innsikt. Med kollektive entreprenørskap menes en prosess der en gruppe samarbeidende entreprenører i et lokalt produksjonssystem definerer og utnytter de muligheter kultur, politisk praksis, sosiale forhold og ekspertisen på stedet representerer (ibid.). Deltakere i et kollektivt entreprenørskap kan f.eks. være lokale og sentrale myndigheter, næringsorganisasjoner og ulike bedrifter. Økt internasjonal handel, økte fremmedinvesteringer og globalisering både skaper muligheter og poengterer behovet for kollektive entreprenørskap i små produksjonssystemer (ibid.).

Perifere regioner preges av å være eksportører av råvarer og arbeidskraft, men den lokale veksten uteblir. God ressurstilgang i periferien har imidlertid en tendens til å trekke til seg eksterne entreprenører (Saxi 1988). Dette kan resultere i akkumulasjon av kapital sentralt, mens arbeidskraft og ressurser utnyttes i periferien, noe som i stor grad er tilfelle i fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark. Også Saxi er opptatt av kollektive entreprenørskap, og betrakter entrepriser som "bevisst etablering av nye institusjoner" (Saxi 1988:16). Saxis utvidede forståelse av entreprenørskap inkluderer mer enn rent foretaksmessige entrepriser; eksempelvis betrakter han både Råfiskloven og dannelsen av Norges Fiskarlag som kollektive entrepriser, der kollektiv handling gir opphav til nye institusjoner i fiskerinæringen. Mens de organisatoriske innovasjonene i fiskerinæringen i stor grad har sitt utspring i Finnmark, har de teknologiske innovasjonene i næringen kommet sørfra (op.cit:18).

Beslektet med entreprenørskapsbegrepet er intraprenørskap, eller internt entreprenørskap. Dette begrepet betegner nytenkning og nye former for ressursutnyttelse som foregår internt i et foretak, og regnes å ha sitt største potensiale i større bedrifter. Ved å stimulere til intraprenørskap kan et foretak beholde kompetanserike personer samtidig som foretakets konkurranseevne styrkes og omstillingsevnen utvikles (Johnstad 1986). I Finnmark er mange av fiskeindustribedriftene eid av aktører utenfor lokalsamfunnet, og del av et tradisjonelt fordistisk bedriftshierarki, der utviklings- og administrasjonsfunksjoner er sentralisert til konsernets hovedkontor. Det er grunn til å tro at denne regionale fordelingen av arbeidsoppgaver gir begrensede muligheter for slikt intraprenørskap.

Lokalt entreprenørskap, og dermed det lokale produksjonssystemets evne til egengenerert utvikling, avhenger altså av at lokale, sosio-kulturelle nøkkelfaktorer som risikovillig kapital, kultur for nyskaping og kvalifisert arbeidskraft er tilstede. Basert på studier fra Storbritannia hevder Massey (1995) at tradisjonelle industriområder mangler nettopp disse nøkkelfaktorene. Gjennom den geografiske arbeidsdelingen har disse områdene blitt dominert av produksjonsaktiviteter, noe som har bidratt til at man ikke har fått utviklet "those white-collar and technical strata from which ‘entrepreneurs’ typically emerge" (op.cit:290). Fiskeriavhengige lokalsamfunn lar seg kanskje ikke umiddelbart sammenligne med engelske industriområder, men gjennom fremmedeie-relasjoner har man heller ikke på slike steder fått bygd opp nøkkelfaktorene som er nødvendige for å få til entreprenørskap. Øvrelid (1998) har funnet at fremmedeie i fiskeindustrien på Nordkynhalvøyen har ført til at lokalbefolkningen ikke selv ønsker å ta risikoen forbundet med entreprenørskap, men overlater til den eksternt eide bedriften å ta initiativ til nyskaping

En bærekraftig næringsutvikling bør, som nevnt i kap. 3.1.1, bidra til utviklingen av lokale kunnskaper og gjøre bruk av lokale ressurser, slik at man i neste omgang kan oppnå en selvstendig utvikling. Lokalt entreprenørskap vil være et kontingent forhold som har betydning for hvilke lokale utfall eksterne prosesser får. Samtidig kan man også snu på det, og betrakte de eksterne rammebetingelsene som kontingente, fordi de utløser den nødvendige årsakskraften (entreprenørskapet) i de lokale relasjonene (Grønlund 1997:63). Jeg vil benytte teoriene omkring entreprenørskap til å belyse om forholdene ligger til rette for at et fiskeriavhengig lokalsamfunn som Kjøllefjord skal klare å oppnå en slik (bærekraftig) egengenerert, selvstendig utvikling.

3.4 Lokale livsformer, romlige tankeskjema og aktørenes handlinger

Når man studerer regionale endringer i produksjonsprosesser eller konsekvenser for fiskeriavhengige lokalsamfunn av store, mer omgripende prosesser er det lett at strukturelle forhold (slik disse forstås i realismen) får det meste av oppmerksomheten og at atferden til menneskene som befolker regionen eller stedet blir tatt for gitt. Fremstillingen kan dermed bli både statisk og deterministisk. Men samme hvordan man snur og vender på det, er det menneskene som lever av ressursene naturen gir, og som iverksetter handlinger. Derfor må altså kontingente, lokale forhold tillegges betydning. Disse handlingene kan være svar på endringer i naturressursene, eller de kan være handlinger motivert av andre årsaker, uavhengig av ressursgrunnlaget.

3.4.1 LIVSFORMTEORI

Handlingsdyktige lokale aktører fremstår som viktige for å oppnå en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord (jfr. kap. 3.1.5, 3.3.3). Samtidig kan det diskuteres i hvilken grad aktørene handler utelukkende utfra egen fri vilje. Lokale strukturer som økonomi, politikk og ideologi er med på å forme aktørene og legger føringer på handlingsvalgene som foretas. Livsformteori kan sees på som en strukturell handlingsteori som belyser hvordan lokale strukturer og kontingensfaktorer påvirker aktørene på et sted.

Livsformteorien, slik den presenteres i dette delkapittelet, har blitt utviklet av den danske etnologen Thomas Højrup (Højrup 1989). Livsformteori behandler hvordan egenskaper ved det sosiale miljøet på bestemte steder skapes og opprettholdes, og hvordan spesielle egenskaper i et område påvirker individuelle handlinger (Isaksen 1993). Højrup hevder det selv i vårt konforme samfunn er store forskjeller i måten vi lever på, og presenterer livsformbegrepet som en alternativ måte å knytte sammen sosiale strukturer og menneskelig handling på. Livsformbegrepet viser at det ikke finnes en objektiv forståelse av hva som utgjør "det gode liv", men at dette varierer med sted, person eller kontekst (Bærenholdt 1994). Felles for både livsformer og romlige tankeskjema er at de er praksisteorier som omhandler lokaliserte, kontekstuelle meningssystemer som legger klare føringer på aktørenes handlinger.

Højrup hevder at mennesker som lever under like forhold utvikler en bestemt livsform, dvs. en felles referanseramme for handling og dagligliv. Han ser på livsformene som idealer for hvordan livet på et sted skal forløpe for at det skal regnes som "et godt liv". I følge Højrup har livsformene en materiell og en ideologisk side. Mens den materielle siden av livsformbegrepet knytter seg til ulike former for sosial praksis, refererer den ideologiske siden til det idéunivers og verdensbilde man blir sosialisert inn i gjennom oppveksten. En livsform er en helhet, der helheten er summen av alle gjøremål i dagliglivet, og der enkeltkomponentene (praksisformene) først får mening når de settes i sammenheng med den helheten de inngår i og betinges av. Højrup selv definerer livsform som:

"....den form de [praksisformene] har, det helhedssystem de tilsammen udgør og det meningsunivers, de dermed muliggør." (Højrup 1983:189)

Livsformbegrepet tar utgangspunkt i strukturmarxistisk tenkning, og skiller mellom to produksjonsmåter: enkel vareproduksjon og kapitalistisk produksjon. Eiendomsretten til produksjonsmidler og det ferdige produkt er ulikt fordelt i de to produksjonsformene, noe som gir opphav til forskjellige forhold til arbeid. Højrup hevder arbeidet har egenverdi innenfor den enkle vareproduksjonen; det oppleves som meningsfullt i seg selv, og det er ikke noen kvalitativ forskjell mellom arbeid og fritid i enkel vareproduksjon. I den kapitalistiske produksjonsform fremstilles arbeid kun som et redskap for å oppnå andre mål, i første rekke fritid. Højrup (op.cit) trekker opp tre grunnleggende livsformer: Selvstendighetslivsformen, som er en rural livsform, lønnsarbeiderlivsformen og den karrierebundne livsform. De to sistnevnte regnes som urbane livsformer.

Selvstendighetslivsformen springer ut av en før-kapitalistisk samfunnsorganisering basert på enkel vareproduksjon. I denne livsformen står arbeid og uavhengighet sentralt; arbeidet oppleves som meningsfylt i seg selv. Skillet mellom arbeid og fritid er lite, poenget er å være sin egen herre. Højrup hevder bærere av selvstendighetslivsformen gjerne begrenser størrelsen på virksomheten sin for å beholde denne friheten. Selvstendighetslivsformen knyttes til jordbruk, fiske og ulike former for selvstendig næringsdrift.

Lønnsarbeiderlivsformen er et resultat av det kapitalistiske produksjonssystemet. I motsetning til selvstendighetslivsformen skilles det her skarpt mellom arbeid og fritid; fordi arbeideren hverken eier produksjonsmidlene eller det ferdige produktet men bare selger sin arbeidskraft, tillegges arbeidet instrumentell verdi. Arbeid er et middel for å oppnå det egentlige målet, som er fritid. Arbeidet i lønnsarbeiderlivsformen fremstilles som monotont og rutinisert og arbeidskraften er lett å bytte ut. Lønnsarbeiderlivsformen dominerer i tradisjonelle industriområder.

Den karrierebundne livsform knyttes også til kapitalistisk vareproduksjon. Denne livsformen assosieres med personer som forsåvidt er ansatte, men der suksess og avansement i arbeidslivet er et overordnet mål. Også fritidsaktiviteter innordnes under det egentlige målet, karrieren. Arbeidskraften i karrierelivsformen er høyt kvalifisert og vanskeligere å erstatte, og knyttes til arbeid innen administrasjon, produktutvikling og markedsføring. Den karrierebundne livsform er til en viss grad konsentrert om storbyområder eller steder der hovedkontorer eller FoU-avdelinger er lokalisert (Grawert 1996).

De ulike livsformene viser hvordan sosiale, politiske og økonomiske strukturer påvirker individuelle handlinger. Som nevnt er sosialisering og oppvekstmiljø avgjørende for hvilken livsform man er bærer av. Dermed skifter man ikke uten videre livsform fordi om man skifter jobb. En sjarkfisker fra Kjøllefjord vil fortsatt være bærer av en "sjarkfiskerlivsform" selv om han f.eks. skulle bli nødt til å gå på land og omskolere seg grunnet sykdom. Dersom samfunnsstrukturene endrer seg, vil dette få betydning for livsformenes eksistensvilkår. Når betingelsene for en livsform endres eller trues vil representantene for livsformen svare ved å gjennomføre tilpasninger og å kjempe for sine eksistensvilkår, en prosess Højrup kaller neokulturasjon. Endringer i lokalsamfunn som skyldes utenomlokale strukturelle forhold kan true livsformens eksistensvilkår og bærernes selvforståelse. Lokale aktører vil da forsøke å finne nye vilkår eller en ny tilpasning som kan sikre livsformens videre eksistens (Jensen 1993).

Højrups livsformteori har blitt kritisert for å være normativ, rigid og inkonsistent (bl.a. Bærenholdt 1991). Likevel bidrar Højrups livsformsteori til å konseptualisere hvordan mennesker handler innenfor bestemte strukturer eller kontekstuelle meningssystemer. Hvilke livsformer som finnes og eventuelt dominerer på et sted vil være et produkt av historiske hendelser. I tillegg vil stedets plassering innenfor en geografisk og funksjonell arbeidsdeling være av betydning. Livsformbegrepets appell ligger i at det kan benyttes som analytisk begrep når betydningen av lokal kultur og selvforståelse diskuteres, og det kan bidra til å forklare hvorfor folk velger å bo der de bor eller hvorfor de velger å flytte. I Norge har Højrups fokus på marginale samfunn og arbeidet med kombinasjonslivsformer der fiske inngår gitt teoriene hans appell (Andersen 1996).

Bærenholdt (1994) hevder at steder som domineres av selvstendighetslivsformen i vanskelige tider klarer å opprettholde folketallet bedre enn andre steder. Der hvor lønnsarbeiderlivsformen dominerer, finner folk det lettere å flytte til nye jobber andre steder dersom noe skulle skje. På den annen side kan lønnsarbeiderdominerte samfunn bedre takle endrede globale (utenomlokale) forhold. Dette avhenger imidlertid av lokale hovedaktørers evner og muligheter til handling. Isaksen (1993) hevder samfunn som domineres av lønnsarbeiderlivsformen kjennetegnes ved få lokale foretaksnettverk og at miljøet er lite stimulerende for entreprenørskap. Dette fordi lønnsarbeiderne er sosialisert inn i en virkelighet der andre sørger for å ta viktige beslutninger for dem.

Jeg vil benytte livsformteori i dette arbeidet for å belyse de strukturelle føringene lokal kultur og lokale forhold legger på aktørenes handlinger. Hvilke livsformer dominerer, og hvilken betydning har livsformene for lokalsamfunnets muligheter til å realisere en bærekraftig næringsutvikling? I Kjøllefjord er fiskeindustri og offentlig sektor de to viktigste arbeidsplassene. Sjarkfiskerlivsformen er truet og selvstendighetslivsformen er lite utviklet i andre yrker. Er det slik i Kjøllefjord at fremmedeie og lønnsarbeid bidratt til å bygge opp en kultur som gjør lokalsamfunnet mindre motstandsdyktig i vanskelige situasjoner og gjør det vanskelig å utvikle et bærekraftig næringsliv, eller henger det igjen spor av en eldre selvstendighetslivsform og representerer meningsstrukturer som gjør at lokalbefolkningen samler seg mot felles problemer og "står han av"?

3.4.2 ROMLIGE TANKESKJEMA

Mens livsformteorien kan sees på som en strukturell tilnærming til adferd og samhandling, representerer teorien om romlige tankeskjema en mer aktørorientert tilnærming. Teorien om romlige tankeskjema legger vekt på aktørenes persepsjoner og tolkninger av hendelser i omgivelsene. Over tid vil det dannes felles referanserammer som bidrar til å systematisere begivenhetene i hverdagen, men disse fremstår som mer dynamiske og refleksive enn strukturbegrepet i livsformteorien.

Personer som bor på et gitt sted vil over tid utvikle et felles begrepsapparat som organiserer måten de forholder seg på til sine omgivelser og til impulser fra verden utenfor rammene av stedet. Gjennom opplevelser og inntrykk dannes en felles forståelsesramme som forklarer hvilke krefter eller faktorer som utløser bestemte begivenheter og hvilke lokale og eksterne forhold endringsprosessene knytter seg til. Gold (1980) kaller denne felles forståelsesrammen "spatial schematas", som er å forstå som kognitive kart som fungerer som styringsredskaper for de handlende aktørene. Disse styringsredskapene inneholder detaljerte og utvalgte beskrivelser av omgivelsene og et sett av "trafikkregler" for hvordan aktørene skal "navigere" i dagliglivet. De kognitive kartene gir også instrukser for hvordan mennesker på et bestemt sted skal forholde seg til mer generelle samfunnsmessige prosesser. Lindkvist kaller i sin doktoravhandling (1994b) de kognitive kartene for "romlige tankeskjema", en betegnelse jeg vil benytte i det følgende. Parallellene til kulturbegrepet, som av Fløysand (1996) defineres som "kontekstuelle, intersubjektive meningssystemer" er åpenbare, men "romlige tankeskjema" gjør den romlige dimensjonen ved slike meningssystemer eksplisitt.

Lokalt fortolkede fakta, lokale kodesystemer og vurderinger av tilstander både lokalt og i forhold til en større verden gir anvisninger om hvordan man kan mestre forholdet til den omkringliggende verden. Romlige tankeskjema er dermed navigasjonsinstrumenter individene bruker når de skal observere og når de skal handle, og som forteller dem hvordan de skal handle. Det er forsåvidt liten forskjell på det Sayer (1992) kaller begrepsmessige systemer og romlige tankeskjemaer slik de forstås her, ettersom begge er eksempler på systematisering av den kunnskapen vi har om verden.

Romlige tankeskjema er påvirket av det geografiske rommet de er utviklet i, og organiserer kunnskapen om de romlige omgivelsene. Kunnskapen om omgivelsene består av kunnskaper om stedet (locational knowledge), som i sin tur består av kunnskap om den grunnleggende strukturen ved geografiske steder, om elementene på stedet med deres innbyrdes relasjoner. I tillegg inneholder romlige tankeskjema vurderinger av forhold eller egenskaper ved steder og hvordan forhold andre steder kan vurderes. Romlige tankeskjema er ikke statiske, men dynamiske og refleksive. Endringsprosesser i de grunnleggende strukturene på stedet, eller i forholdet mellom stedet og den omkringliggende verden, bidrar til å skape nye betingelser for nye begivenheter. Skjemaene endres for å inkludere nytt materiale, men aktørene er selv svært selektive med hensyn til hva som inkluderes.

Lindkvist hevder romlige tankeskjema har stor betydning for måten mennesker på et bestemt sted forholder seg til endringer i samfunnet. Handlinger foregår i en romlig og kulturell kontekst der romlige tankeskjema gir betingelser for handling. Selv eksemplifiserer han dette gjennom studier av næringstilpasninger (1997) og aktørtilpasninger (1994b) i forhold til strukturelle endringer i det norske fiskerisystemet. Lindkvist (1994b:87) benytter i en studie av Nordkapp-regionen (Måsøy, Nordkapp, Lebesby og Gamvik kommuner) betegnelsene nedbyggings- og befestningsstrategier om måten aktørene tilpasser seg endringer i fiskerisystemet. Ved å benytte det samme skillet mellom hoved- og sideaktører, knytter Lindkvist sammen teoriene om territorielle produksjonssystemer og romlige tankeskjema. Avhengig av hvordan ulike aktører i forskjellige posisjoner i forhold til fiskerinæringen oppfatter næringens fremtid og sin egen plass i den, vil de velge ulike former for frakobling eller sterkere tilknytning til næringen. Hvilke strategier de enkelte aktørene velger vil være avgjørende for om de velger å bo i lokalsamfunnet og eventuelt jobbe i fiskerinæringen, eller om man ønsker å sikre seg mot usikkerheten og svingningene i næringen ved å flytte eller søke arbeid i andre sektorer. Befestningsstrategiene kan deles i to: et passivt vedlikehold av status quo og en mer offensiv ekspansjonsstrategi. Mens mange sideaktører har valgt nedbygging av tilknytningen til fiskeriene, finner Lindkvist at hovedaktørene i fiskerisystemet i Finnmark i stor grad følger beskyttelses- og befestningsstrategier (Lindkvist 1997:53,57). Imidlertid er mange hovedaktører mer opptatt av å beskytte status quo enn å handle offensivt og ekspansivt. Slik defensiv tilpasning gjør hovedaktørene og dermed de territorielle produksjonssystemene til passive tilskuere i utviklingen. Lindkvist hevder man må endre strategi i retning av mer aktiv deltakelse, gjerne ved å benytte suksesstrategier fra andre deler av landet. Imidlertid fordrer deltakelse konkurranseevne, entreprenørskap og ny kunnskap, og presenterer dermed et nytt sett av utfordringer for den nordligste landsdelen (Lindkvist 1996b).

I en av underproblemstillingene (kap. 1.3) spør jeg hvilke forhold som fremmer og hvilke som motvirker mulighetene for bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn. Hvilke romlige tankeskjema som dominerer blant aktørene i Kjøllefjord vil ha betydning for mulighetene for å realisere en bærekraftig næringsutvikling på stedet. Satser aktørene i Kjøllefjord på offensive ekspansjonsstrategier, er de mer opptatt av å beskytte status quo eller ønsker de å frikoble seg fra fiskerinæringen? Romlige tankeskjema som f.eks. er innadvendte, beskyttende og skeptiske til nyskaping og nyvinning, vil virke som hindringer for lokal utvikling. Et annet viktig spørsmål i et fiskeriavhengig lokalsamfunn er om det er ulikheter og målkonflikter mellom hovedaktører og sideaktører, og hvordan slike konflikter håndteres.

3.5 Oppsummering

I dette kapittelet har jeg satt problemstillingen min inn i en epistemologisk og en teoretisk ramme. Jeg legger en realistisk epistemologi til grunn for måten jeg angriper empirien. Delkapittelet om ressursforvaltning har skissert noen sentrale problemstillinger knyttet til forvaltning av fornybare ressurser som er allemannseie, slik fiskeressursene er. Videre har jeg diskutert ulike teorier for regional utvikling, med særlig vekt på lokale faktorer. Avslutningsvis har jeg presentert ulike teorier som behandler de meningssystemer aktører handler innenfor. I neste kapittel vil jeg drøfte de strukturelt pregede endringsprosessene i fiskerinæringen som kan påvirke lokalsamfunn som Kjøllefjord.

[Forrige] [Innhold] [Neste]