2

Begrepet "bærekraftig utvikling" og forskjellige avledninger av ordet "bærekraftig" benyttes ofte og i de mest ulikeartede sammenhenger, og er blitt et forslitt og til dels innholdsløst honnørord. Begrepet "bærekraftig utvikling" synes å ha sitt utgangspunkt i tyske skrifter om skogforvaltning fra forrige århundre og refererte til uttak av skog i et forholdsvis langsiktig perspektiv (Stenseth 1991). På 60- og 70-tallet ble begrepet tatt i bruk av miljøbevegelsen, men det var først mot slutten av 80-tallet det ble en del av alminnelig politisk retorikk.

Rapporten World Conservation Strategy fra 1980, utarbeidet av International Union for the Conservation of Nature (IUCN), var en av de første moderne publikasjoner som tok betegnelsen bærekraftig utvikling i bruk. I denne rapporten er fokus i stor grad lagt på bevaring og beskyttelse av truede arter, og rapporten har da også fått mye kritikk for å ha et "smalt" perspektiv, dvs at den var opptatt av dyr og planter, men ikke av mennesker. Vel så viktig var kritikken som hevdet at rapporten hadde en "anti-fattig" grunnholdning. Atferden til verdens fattige ble sett på som den største trusselen mot artsmangfoldet i verden, uten at fattigdom som sådan ble problematisert i samme grad. Det ble antatt at artsmangfoldet best kunne bevares dersom verdens fattige ikke fikk muligheten til å ta seg opp på vårt materielle nivå. Verden var med andre ord best tjent med at de fattige forble fattige.

Allmenn anvendelse fikk begrepet "bærekraftig utvikling" (eng: Sustainable Development) etter å ha vært ett av hovedpoengene i sluttrapporten "Vår felles framtid" (VFF 1987) fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen). Bærekraftig utvikling inngår her i en betydelig bredere sosial kontekst enn ved tidligere anledninger, der fokus skifter fra miljøet som sådan til menneskelige behov og de konsekvenser de i sin tur har for miljøet. Bærekraft brukes som et sosialt, fysisk og økonomisk konsept, og sees i sammenheng med samfunnsmessig og individuell velferd. Formålet med en bærekraftig utvikling er å sørge for å opprettholde og videreutvikle denne velferden (Dixon & Fallon 1989).

Denne definisjonen innebærer en viktig forskjell fra den tidligere bruken av begrepet. Tidligere hadde begrepet referert til biologiske spørsmål knyttet til bevarings- og forvaltningsproblematikk i dyre- og planteriket. Nå ble også sosiale og økonomiske dimensjoner trukket inn for på den måten å skifte fokus fra natur og miljø over til menneskelige behov, til menneskene som uttrykker disse behovene og føringene som i sin tur legges på miljøet i nåtid og fremtid (Lafferty & Langhelle 1995:16-17). I forordet til rapporten gir Gro Harlem Brundtland begrunnelsen for hvorfor kommisjonen ikke konsentrerer seg om miljøproblemer alene:

Bærekraftig utvikling er altså en kombinasjon av økonomisk, økologisk og sosial utvikling. Odd Einar Olsen (1992:109) definerer bærekraftig næringsutvikling som å være en næringsutvikling som både bidrar til økonomisk og sosial utvikling uten at fremtidige generasjoners muligheter til å få sine behov dekket settes i fare. Med andre ord må den bærekraftige næringsutviklingen fremme produksjon som både er økonomisk lønnsom, økologisk forsvarlig og som fører til fordeling av velferd. Videre kan man kreve av en bærekraftig næringsutvikling at den bidrar til utvikling av lokal kunnskap og bruk av lokale ressurser, slik at lokale kunnskaper og ressurser i neste omgang kan være drivkraften i en selvstendig utvikling av næringsvirksomhet. Samtidig presiserer Brundtlandkommisjonen at økonomisk utvikling ikke er bærekraftig dersom den øker følsomheten overfor økonomiske eller økologiske kriser. En utviklingsstrategi som kombinerer vekst med redusert sårbarhet, er mer bærekraftig enn en strategi som ikke gjør det (VFF 1987:48-9). Forholdet mellom økonomiske, økologiske og sosio-kulturelle dimensjoner ved bærekraft kan illustreres ved hjelp av figur 2.1.

Som figuren over viser, overlapper de ulike aspektene ved en bærekraftig utvikling hverandre. En utvikling som oppfyller alle dimensjonenes krav til bærekraft, vil plassere seg innenfor det skyggelagte området.

I sin definisjon av bærekraftig utvikling trekker Brundtlandkommisjonen frem forholdet mellom generasjoner, der vår generasjon skal etterlate like mye av ressursene til neste generasjon som den fikk i arv. Det synes i utgangspunktet enkelt å avgjøre om en generasjons ressursforvaltning er bærekraftig eller ikke. Ved å anta at enhver generasjons levekår er avhengig av forholdet mellom hva den mottok i arv fra foregående generasjoner og hva den etterlater seg til kommende generasjoner, kan man si om en generasjon har forbrukt mer enn den gir videre. Det finnes ulike måter å forstå dette prinsippet på. Hvis man krever av enhver generasjon at den skal etterlate minst like mye til neste generasjon av ethvert kapitalgode som man mottok fra foregående generasjon, forutsetter dette at en bærekraftig utvikling må være oppnåelig uten kvantitativ vekst (Hansen m.fl 1995:77). Dette prinsippet omtales blant annet av Daly (1992) som sterk bærekraft (strong sustainability). Prinsippet om sterk bærekraft tar utgangspunkt i termodynamikkens første og andre lov, som sier at mengden energi eller materie i et system er konstant. På samme måte er ressursmengden på Jorden konstant, og vil på ett eller annet tidspunkt medføre at ytterligere vekst er umulig. Også Brundtlandkommisjonen erkjenner at det finnes endelige grenser for vekst (VFF 1987:43). Talsmenn for sterk bærekraft mener akkumulasjon av et menneskeskapt kapitalgode (kunnskap) ikke vil kunne kompensere for reduksjon av natur og miljøressurser, fordi menneskeskapt kapital ikke er et perfekt substitutt for naturressurser. Samtidig er substitusjon av menneskeskapt kapital for naturkapital som regel en irreversibel prosess. Sterk bærekraft holder menneskeskapt kapital og naturressurser adskilt, og krever at begge deler opprettholdes. Dette utsagnet kan høres pessimistisk ut, men baserer seg på det optimistiske syn at det vil være mulig å realisere akseptable levekår for verdens befolkning uten kvantitativ vekst. Daly selv hevder:

Sterk bærekraft tar utgangspunkt i økosentrisme, som setter naturen i sentrum og gir den egenverdi. Naturressurser og menneskeskapt kapital er komplementære i de fleste sammenhenger. Det er nemlig ikke mulig å bygge det samme huset med halvparten så mye tømmer og dobbelt så mange sager og snekkere (op.cit:252).

Det kan imidlertid være vanskelig å tro, med dagens samfunnsorganisering, at en bærekraftig utvikling kan komme fra en stasjonær prosess, basert kun på omfordeling og ingen vekst. En slik løsning vil kreve grunnleggende endringer i samfunnsorganisasjonen. Menneskelig aktivitet er ressurskrevende, og vil alltid medføre en viss grad av uttømming av naturressurser og forringelse av naturmiljøet. Skal en generasjon kunne oppfylle sine forpliktelser overfor kommende generasjoner om å etterlate like mye etter seg som man fikk i arv, må slike tap av naturressurser erstattes gjennom investeringer i menneskelig kapital (særlig kunnskap), bedre samfunnsorganisering og menneskeskapt realkapital i form av teknologi. Det er viktig at slik kompensasjon skjer i form av "bærekraftig teknologi", som ikke krever ytterligere forbruk av naturressurser for å kunne benyttes. Denne forståelsen av bærekraft er teknosentrisk, ved at den kjører frem teknologisk utvikling som en vei mot økt bærekraft. Naturressursene tillegges her instrumentell verdi, men i en langt mildere form enn det som kalles cornucopian technocentrism (cornucopia = overflødighetshorn), som avviser begrensninger på markeder eller forbruk og har kullsviertro på teknologiens evne til å løse ethvert problem (Løvik 1996). Diskusjonen tar ikke stilling til naturressursenes egenverdi, slik økosentrikerne gjør.

Prinsippet om at redusert beholdning av naturkapital skal kompenseres gjennom akkumulasjon av menneskelig og menneskeskapt kapital, slik at summen er den samme, kalles svak bærekraft (weak sustainability). Hverken sterk eller svak bærekraft er definisjoner av bærekraftbegrepet, men alternative måter å forstå og oppnå bærekraft på. Forkjempere av svak bærekraft har tro på mulighetene for at menneskelig og menneskeskapt kapital skal kunne erstatte naturkapital innenfor visse rammer, men er pessimistiske med hensyn til å oppnå akseptable levekår for verdens befolkning gjennom en stasjonær utviklingsbane. Skal verdens fattige og trengende få en større bit av kaken, er det ikke nok å fordele kaken annerledes; selve størrelsen på kaken må økes! Utfra slike overordnede krav kan man anta at Finnmark bør kunne få en større andel av ressursene utenfor kysten.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling presiserer styrket vekst som den viktigste strategiske forutsetningen for å oppnå en bærekraftig utvikling (VFF 1987:46). Mye av debatten rundt Brundtlandrapporten har derfor dreid seg rundt spørsmålet om fortsatt vekst er forenlig med forestillingen om bærekraft. Lar omfordeling seg gjennomføre uten økonomisk vekst, eller må kaken bli større, slik at de vanskeligst stilte kan få et større stykke uten at andre får mindre enn tidligere, og hvor stor kan kaken til slutt bli? Daly hevder at å øke størrelsen på kaken er en fristende, men for enkel løsning. Han mener vekstideologiens popularitet skyldes at den tilbyr en løsning uten at vi behøver å dele, men at alle ressurser har en øvre grense. Derfor er det stasjonære prosesser og ikke vekst som er det normale (Daly 1992:242). Baserer man seg på antagelsen om at "ressurskaken" ikke vil bli større, kan økt vekst for Finnmark bli vanskelig hvis ikke fylket prioriteres fremfor andre regioner. Denne problemstillingen er diskutert nærmere i kapittel 8.5 om regionalisering av ressursene

Dette standpunktet om stasjonære prosesser viser igjen tilbake til diskusjonen om sterk og svak bærekraft. Vekstdebatten kan sies å ha to ulike, men relaterte dimensjoner: (1) Naturens bæreevne og (2) forholdet mellom menneskelige behov og naturens bæreevne. Spørsmålet om naturens bæreevne kan med visse forbehold besvares empirisk. Ser man derimot på forholdet mellom menneskelige behov og naturens bæreevne, har dette forholdet både empiriske og normative aspekter. Sentralt her er spørsmålene om hvor mye vekst og hvordan vekstens goder skal fordeles i tid og rom (Lafferty & Langhelle 1995:27). Brundtlandrapporten gir følgende generelle retningslinjer for hvordan forholdet mellom vekst og fordeling må være:

Utfra disse standpunktene kan man trekke den slutning at noen må gå ned i levestandard for å gi andre muligheten til å gå opp. Dette er imidlertid ikke Brundtlandrapportens syn. Her foreskrives en fortsatt vekst i de tradisjonelle industrilandene på minst 3-4 prosent. Følgelig må utviklingslandene ha enda større vekst (5-6 prosent) dersom de skal korte inn på forspranget de tradisjonelle industrilandene har opparbeidet seg. Men er dette en bærekraftig strategi? Til dette spørsmål kan hevdes at vekstkomponenten er en nødvendig del av en bærekraftig utviklingsstrategi, slik at man ikke fristes til å foretrekke en mer kortsiktig, tradisjonell vekststrategi hvor bærekraft ikke inngår. Brundtlandkommisjonen legger seg altså på linje med prinsippet om svak bærekraft gjennom å poengtere kvantitativ vekst som nødvendig. Det sentrale i veksten Brundtlandrapporten foreskriver er innholdet; høye vekstrater kan være bærekraftige dersom man legger om råstoff- og energikrevende aktiviteter og utnytter råstoff og energi mer effektivt (VFF 1987:47). Bærekraftig utvikling forutsetter en kvalitativ forandring for å gjøre veksten mindre råstoff- og energikrevende og for å fremme en mer rettferdig fordeling. Samtidig er økonomisk utvikling ikke bærekraftig dersom den fører til økt sårbarhet overfor økonomiske kriser. Dette er viktige poenger for fiskeindustrien, der den største fremtidige utfordringen er å skape økte verdier fra mindre ressurser, og der økt videreforedling kan gi flere arbeidsplasser med mindre råstoff.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling så det som en global utfordring å få til en ny epoke med økonomisk vekst, en bærekraftig utvikling basert på en politikk som bevarer og øker ressursgrunnlaget (VFF 1987:13). Samtidig er verdenssamfunnet, slik det fremstår i dag, dominert av kapitalistisk markedsøkonomi. Er bærekraftig utvikling et troverdig og gjennomførbart prosjekt innenfor rammene av den kapitalistiske markedsøkonomien, eller er strukturer som f.eks. privat akkumulasjon og økonomisk vekst så grunnfestet i hele vår samfunnsorganisering at bærekraftig utvikling vanskelig kan bli mer enn en serie gode forsetter? Et av mange problemer knyttet til kapitalismen er at det f.eks. kan være mer privatøkonomisk lønnsomt å tømme en fornybar ressurs og sette fortjenesten i banken, enn å høste den samme ressursen bærekraftig. Dette gjelder særlig fornybare naturressurser med lang reproduksjonstid, som bl.a. urskog, ulike hvalarter og mange fiskeslag (Hannesson 1990, Hustvedt 1992). På denne måten er den kapitalistiske markedsøkonomien med på å sette grenser for hvilke tiltak som kan velges og realiseres.

Mange forsøk på kritikk av samfunnets orden har strandet på at man ikke kan presentere noe godt alternativ til status quo. Dersom alternativet man foreslår i sannhet er utopisk, eller forsøket på å løse et problem bare skaper nye vanskeligheter, kan det være grunn til å stille spørsmål ved den opprinnelige problemforståelsen. Dermed faller en del av bunnen ut av kritikken, fordi kritikk impliserer at det finnes bedre og mer ønskelige måter å løse et problem på. Sayer skriver:

Samtidig formes alternative bevegelser og motkulturer av den byråkratisk-tekniske hverdagsbevisstheten som dominerer i den kapitalistiske markedsøkonomien. Fordi motkulturene ikke klarer å frigjøre seg fra begrensningene i en slik hverdagsbevissthet, blir de ofte bare negativkopier av det eksisterende, og kan avvises som "useriøse kranglefanter" eller tilsvarende (Løvik 1996:20).

Brundtlandrapporten har blitt kritisert for overdreven utviklingsoptimisme, ved å hevde at utviklingsland skal kunne vokse seg ut av problemene sine. I Stortingsmelding nr. 58 (1996-97), "Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling", stilles spørsmål ved troen på styrket vekst. Slik Stortingsmeldingen ser det er det ikke de manges fattigdom, men de fås rikdom som er problemet:

I det moderne, kapitalistiske systemet lar ikke økonomisk vekst seg velge bort gjennom politisk styring. Privat akkumulasjon forsyner samfunnet med det nødvendige økonomiske fundament for at såvel samfunnet som staten skal kunne fungere. Uten akkumulasjon bryter økonomien sammen, og dermed grunnlaget for skatter, avgifter og andre offentlige inntekter (Naustdalslid 1992:4). Dette betyr at det økosentriske perspektivet på bærekraft (sterk bærekraft) bare kan realiseres dersom den økonomiske veksten blir stoppet. De vilkår sterk bærekraft setter for bærekraft impliserer dermed at man må endre hele samfunnsstrukturen for å oppnå en bærekraftig utvikling. Det fordrer, som nevnt over, at man har noe å endre den mot. Naustdalslid (op.cit) hevder det ikke er en urimelig påstand at kapitalismen må avskaffes som produksjonsmåte dersom vi skal redde miljøet, men har vanskelig for å se troverdige alternativer til kapitalisme.

Det egentlige meningsinnholdet i bærekraftbegrepet er som nevnt uklart. Om en næring driver bærekraftig eller ikke blir derfor i stor grad et fortolkningsspørsmål. I fiskerinæringen gir de fleste nordiske forvaltningsorganer uttrykk for at bærekraften i deres fiskerier er god (TemaNord 1998:523:74-75), mens FAO hevder noe annet. I følge FAO (1997) er de fleste fiskeressurser i det nordøstlige Atlanterhav fullt utnyttet eller overutnyttet. Sammen med ulike kampanjer i regi av bl.a. WWF og Greenpeace, gir dette et konfliktfylt bilde av fiskerinæringen. Sammen med den multinasjonale matvaregiganten Unilever har WWF tatt initiativ for å opprette en sertifiseringsordning for "bærekraftige" fiskeprodukter, Marine Stewardship Council (MSC). Initiativet er imidlertid kontroversielt, fordi det hevder markedskreftene skal kunne brukes til å fremme bærekraft i fiskerinæringen. Blant annet i Norge er det sterk skepsis mot MSC, både fordi merkeordningen vil stille seg opp som dommer over nasjonale forvaltningsregimer og fordi et av verdens største matvarekonsern spiller en vesentlig rolle i organisasjonen.

Den store uenigheten omkring forståelsen av bærekraftbegrepet i fiskeriene kan gi forbrukerne inntrykk av at fiskeressursene generelt er truet. En praktisk konsekvens blir at bærekraftighet i fiskerinæringen derfor i stor grad blir et spørsmål om hvem man tror på. Pålitelig og etterrettelig informasjon om bærekraftsituasjonen i et havområde eller et fiskeri er svært vanskelig både å fremskaffe og formidle til omverdenen på en meningsfull måte. Det uklare meningsinnholdet i bærekraftbegrepet gjør derfor at bærekraft kan brukes til å bety det meste for de fleste. Dette forholdet avstedkom følgende hjertesukk i begrepets barndom, et hjertesukk som ti år senere fortsatt har gyldighet:

Hvilke konklusjoner kan man så trekke av diskusjonen ovenfor for Kjøllefjord? Bærekraftig utvikling er åpenbart et uklart og komplisert begrep, som i sin ytterste konsekvens kan stille spørsmål ved hele vår samfunnsorganisering. På hvilken måte er det mulig å operasjonalisere begrepet slik at det gir mening for et fiskeriavhengig lokalsamfunn i Finnmark og kan brukes som rettesnor for lokal næringsutvikling? I kapittel 2.2 vil jeg forsøke å utlede noen kriterier for hva som menes med bærekraftig næringsutvikling.

I kapittel 1.3 stilte jeg spørsmålet "Hva innebærer en bærekraftig næringsutvikling for fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark?" Under vil jeg forsøke å trekke opp noen forhold som kjennetegner en slik næringsutvikling. Til slutt i delkapittelet vil jeg skissere en serie kriterier for bærekraft som vil danne grunnlaget for den videre analysen. Men først vil jeg diskutere hva som menes med "fiskeriavhengige lokalsamfunn".

Begrepet "fiskeriavhengige lokalsamfunn" har en sentral plass i problemstillingen min. Hva slags lokalsamfunn er å regne som fiskeriavhengige? Noen eksakt definisjon på hva som ligger i begrepet "fiskeriavhengig lokalsamfunn" er vanskelig å finne. Jeg vil derfor basere meg på andres definisjoner av begrepet.

I sin doktoravhandling "Regionale utviklingstrekk i norsk fiskerinæring" (1994a) benytter Knut Bjørn Lindkvist "fiskeriavhengighet" som et mål på i hvilken grad menneskenes liv er påvirket av fiskerisystemet med dets kultur, sysselsetting og utvikling. Ved å sammenligne sysselsettingen i fiskerisystemet (fangst og foredling) med det totale antallet yrkesaktive i et lokalsamfunn eller en kommune, kan man finne et empirisk mål på grad av avhengighet. Lindkvist (1997:1) kategoriserer kommuner som fiskeriavhengige dersom sysselsettingen i fangst- og bearbeidingsledd er større enn 5 prosent av den yrkesaktive befolkningen. Grad av fiskeriavhengighet vil kunne gi en pekepinn på hvilken motstandsevne lokalsamfunnet har mot de sykliske svingningene som kjennetegner fiskerinæringen. I alt finnes det tolv "fiskerikommuner" i Finnmark: Hasvik, Loppa, Kvalsund, Hammerfest, Måsøy, Nordkapp, Lebesby, Gamvik, Berlevåg, Båtsfjord, Vardø og Vadsø. Av disse kommunene var åtte svært fiskeriavhengige, med mer enn 10 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i fangst og foredling i 1991 (Lindkvist 1998a:1).

"Lokalsamfunn" er et begrep som benyttes av mange og i ulike sammenhenger. Når lokalsamfunnsbegrepet har blitt så populært, skyldes det at "lokalsamfunn" har vist seg å være svært anvendelig i politisk retorikk. Begrepet er diffust, samtidig som det gir klare positive assosiasjoner (Saugestad 1996). Den hverdagslige forståelsen av begrepet refererer til et sosialt nettverk av samhandlende personer, vanligvis konsentrert om et avgrenset område, og som besitter visse, som regel positive, egenskaper. Lokalsamfunnet fremstår som et ideal hvor trygghet, solidaritet og tilhørighet er viktige elementer (Schiefloe 1979). Lokalsamfunnet er likevel mer enn bare en kontekst mennesker eller foretak opererer innenfor. Lokalsamfunnet består av ideologiske og moralske fellesskap, som definerer felles mål og strategier for medlemmene av fellesskapet. Hva som ansees som aktverdige mål og strategier, er på sin side resultater av lokal maktutøvelse, der konkurrerende miljøer kan ha ulike prioriteringer. Svært viktig for opprettholdelsen av lokalsamfunnsfølelsen er å ha eksterne motstandere, som f.eks. myndighetene. Eksterne trusler representerer krefter som gir "...et vedvarende mobiliseringsgrunnlag for lokale befolkninger" (Wadel 1980:338).

Som en reaksjon mot den dominerende oppfatningen av periferien som umoderne, "tilbakestående" og et problem for resten av landet, utviklet det seg en egen nordnorsk forskningstradisjon i samfunnsvitenskapene (Jakobsen 1993). Den nordnorske forskningstradisjonen, representert bl.a. ved Brox (1966, 1984, 1989), har gitt opphav til en rekke lokalsamfunnsstudier fra ulike steder i Nord-Norge, og satte lokalsamfunnsbegrepet på dagsordenen. Fremfor å problematisere lokalsamfunnsbegrepet, benytter den nordnorske forskningstradisjonen i mange tilfeller lokalsamfunn som aggregeringsnivå for de handlinger som analyseres. Lokalsamfunnet tjener som en "container" som danner den geografiske rammen for analyse av menneskelig samhandling (Jakobsen 1993).

Den vitenskapelige forståelsen av lokalsamfunnsbegrepet er vanskeligere. Det stilles spørsmål ved om lokalsamfunnet er en relevant samfunnsvitenskapelig analyseramme, ettersom økonomiske, sosiale og kulturelle trender er med på å viske ut forskjellene mellom bygd og by. Innenfor enkelte samfunnsvitenskaper peker trenden mot en sterkere poengtering av samhandlingsgenererte systemer (Saugestad 1996) og en nedtoning av betydningen av geografisk nærhet (proximity) til fordel for andre typer fellesskap. I geografien er det romlige aspektet disiplinens "raison d’être" og derfor fortsatt viktig, men i form av relasjonelt rom, der virkeligheten oppfattes som et kompleks av samfunnsmessige og sosiale prosesser som er romlige (Fosso 1992:7). I de fleste diskusjoner av lokalsamfunnsbegrepet er hensikten imidlertid ikke nødvendigvis å finne frem til en uttømmende begrepsdefinisjon, men heller å ringe inn begrepet og si hva slags fenomener man vil beskrive og forklare (Sandø 1981:8). Samtidig er det ikke nødvendigvis interessant i seg selv å finne frem til en allmenngyldig definisjon av hva et lokalsamfunn er for noe. Lokalsamfunnsbegrepets største verdi er som analytisk verktøy og som referanse til en samfunnsorganisering som er ulik den man finner i bysamfunn.

Kjøllefjord er et tettsted med omtrent 1200 innbyggere. Stedet er begrenset i utstrekning og fungerer som samhandlingsarena for beboerne. Fordi stedet er lite, kjenner de aller fleste hverandre både som privatpersoner og som yrkesutøvere. I tillegg er det en sterk følelse av lokal tilhørighet og fellesskap, både i forhold til steder i nærheten og overfor eksterne aktører. Kampen mot ulike offentlige myndigheter og mot andre eksterne trusler fungerer som limen som binder det lokale fiskerisystemet sammen. Det er derfor riktig å omtale Kjøllefjord som et lokalsamfunn.

Brundtlandkommisjonens bruk av begrepet bærekraftig utvikling preges av at kommisjonen hadde til hensikt og som mandat å formulere generelle retningslinjer snarere enn presise oppskrifter på en bedre verden. Det er derfor opp til andre å foreta kontekstuelle operasjonaliseringer av begrepet. "Bærekraftig utvikling" ble som nevnt (kap. 2.1.1) definert som en utvikling som dekker dagens behov uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner. I forhold til fornybare naturressurser som fisk trekker dette opp et ganske enkelt forvaltningsprinsipp: ressursuttaket over tid kan ikke være større enn gjenveksten. Dette tilsynelatende enkle prinsippet blir imidlertid forvansket ved at man ikke har full kunnskap om sammenhengene i økosystemene i havet, og heller ikke full kontroll med ressursuttaket. Å tro at man har sikret en bærekraftig utvikling ved å skaffe til veie tilstrekkelig økologisk kunnskap og kontroll med ressursuttaket, er for enkelt. Bærekraftig utvikling har også vidtrekkende økonomiske og sosiale konsekvenser for fiskerisystemet som må tas i betraktning.

Det er min påstand at den tradisjonelle forståelsen av bærekraftbegrepet i forhold til fiskeriene er ressursorientert. Forskere har i stor grad konsentrert seg om å tallfeste og modellere ressursutnyttelse i forhold til bestandsanslag og i forhold til biologiske modeller. Senere har de biologiske modellene blitt satt opp mot fiskeriøkonomiske modeller (f.eks. Hannesson 1990, 1993, Steinshamn 1994). Bærekraftig ressursutnyttelse er imidlertid mer enn bare forholdet mellom uttak og gjenvekst i en bestand eller et økosystem og økonomiske konsekvenser av ressursutnyttelsen. En slik ressursorientering tar lite eller intet hensyn til sosiale og kulturelle forhold, som i følge Brundtlandrapporten er en integrert del av en bærekraftig utvikling. Det er derfor nødvendig å "strekke" begrepet til å omfatte en mer lokalsamfunnsorientert forståelse. Med en slik forståelse mener jeg at bærekraftbegrepet i tillegg til å omfatte naturressurser også kan utvides til å omfatte lokalsamfunnets ve og vel. Er den økonomiske og sosiale utviklingen i et fiskeriavhengig lokalsamfunn bærekraftig i den forstand at den gir lokalsamfunnet tilbake like mye som tas ut av ulike ressurser? Vil de lokale konsekvensene av en bærekraftig utvikling, i tillegg til å ta hensyn til naturressursene, være til fordel eller ulempe for lokalsamfunnet? Vil lokalsamfunnet bli mer eller mindre sårbart som følge av utviklingen?

Som nevnt i kapittel 2.1.1 argumenterer Olsen (1992:109) for å forstå bærekraftig næringsutvikling som en næringsutvikling som bidrar til økonomisk og sosial utvikling uten at det går på bekostning av mulighetene for fremtidige generasjoner. Viktigere i studiet av fiskeriavhengige lokalsamfunn er presiseringen av at en slik næringsutvikling bør bidra til utvikling av lokal kunnskap og bruk av lokale ressurser, slik at lokalsamfunnet i neste omgang selv kan drive frem utviklingen. Selv om Olsens argumentasjon er utviklet i forhold til u-land, kan den også gjøres gjeldende for fiskeriavhengige lokalsamfunn fordi avhengighetsmekanismene ikke er ulike.

Brundtlandrapporten tok i utgangspunktet opp grunnleggende, grenseoverskridende problemstillinger som krever handling på nasjonalt og overnasjonalt nivå. Samtidig trakk kommisjonen frem betydningen av større grad av lokal medvirkning og mer desentralisert forvaltning av fornybare naturressurser, slik at ressursutnytternes interesser blir tatt hensyn til (VFF 1987:55). Denne poengteringen av lokal medbestemmelse og lokal handling var hovedpoenget i Agenda 21-avtalen, som ble presentert på miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992. Agenda 21 er et sett med retningslinjer for praktisk implementering av bærekraftig utvikling i en lokal kontekst. Et lokalsamfunnsorientert perspektiv på bærekraftig næringsutvikling er dermed i overensstemmelse med prinsippene i Agenda 21-avtalen.

Når jeg argumenterer for en lokalsamfunnsorientert forståelse av bærekraftbegrepet, er det også fordi fiskerinæringen ikke er en isolert næring, men inngår som del av et større næringssystem med en romlig forankring. Ved å sette fiskerinæringen inn i et lokalt næringssystem kan man identifisere oppstrøms- og nedstrømsvirksomheter i tillegg til basisaktivitetene fiske og fiskeindustri (Jakobsen 1992). Aktiviteten i fiskerinæringen har behov for innsatsfaktorer og ulike tjenester, og genererer også ringvirkninger i form av ulike typer avledet virksomhet. I tillegg til å være del av et større næringssystem, er fiske mer enn bare en økonomisk aktivitet. Utnyttelsen av ressursene i havet gir opphav til en egen kultur og sysselsettingssystem som er av stor betydning for lokalbefolkningens selvforståelse (Lindkvist 1996b).

Figur 2.1 viste hvordan ulike aspekter ved bærekraftig utvikling overlapper hverandre. Mer konkret må en forståelse av bærekraftig næringsutvikling tilpasset et fiskeriavhengig lokalsamfunn som Kjøllefjord kombinere økonomiske og økologiske forhold med lokal kultur og lokale livsformer. En næringsutvikling som er tar hensyn til alle disse forholdene, befinner seg innenfor det skraverte området, som vist i figur 2.2.

Når jeg skal overføre en slik forståelse av bærekraftig næringsutvikling til fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark, vil betydningen av økologisk forsvarlig ressursutnyttelse være viktig å poengtere, ettersom fiskeriene baserer seg på utnyttelse av en fornybar ressurs. Ressursgrunnlaget vil uansett være "bottom line" for den utvikling man kan oppnå. Dermed bidrar jeg kanskje til å opprettholde noe av den samme ressursorienteringen jeg kritiserte i avsnittet over. Dette er imidlertid ikke å oppfatte som at økonomisk levedyktighet er mindre viktig eller at hensynet til lokal kultur er underordnet i en bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn. En bedrift som ikke er økonomisk levedyktig vil hverken bidra til arbeidsplasser, inntekter eller gi lokale ringvirkninger. På samme måte vil en bedrift som ikke tar tilstrekkelig hensyn til lokale, kulturelle strukturer gi få incitamenter til lokal utvikling.

Som tidligere nevnt er det et viktig krav til en bærekraftig næringsutvikling å bidra til å fremme lokal kunnskap og bruk av lokale ressurser slik at lokale kunnskaper og ressurser i neste omgang kan drive frem en selvstendig utvikling. Brundtlandkommisjonen poengterer også at en bærekraftig utvikling skal komme flest mulig mennesker til del. Lokal forankring og lokal kontroll fremstår som viktige faktorer for å sikre at utviklingen har positive tilbakeføringsmekanismer til lokalsamfunnet. I tillegg skal utviklingen ikke true lokale sosiale og kulturelle tilpasninger. En bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn må derfor bidra til å opprettholde det lokale fiskerisystemet og fremme nyrekruttering til fiskerinæringen.

Diskusjonen over lar seg oppsummere i følgende kriterier for bærekraftig næringsutvikling, tilpasset til fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark:

Ressursutnyttelsen må være økologisk forsvarlig
Den fiskeribaserte næringsvirksomheten må være økonomisk levedyktig
Næringsutviklingen må ha lokal forankring og sikre lokal kontroll
Næringsutviklingen må sikre opprettholdelse av og rekruttering til det lokale fiskerisystemet

I dette kapittelet har jeg diskutert begrepet bærekraftig utvikling og ulike måter å forstå begrepet på. Er det mulig å oppnå en bærekraftig utvikling bare gjennom omfordeling, eller må kaken bli større for at de som har minst skal få et større stykke? Samtidig er det viktig å spørre om en bærekraftig utvikling er gjennomførbar innenfor rammene av det moderne, kapitalistiske systemet. Spørsmålet har blitt stilt, kanskje uten at gode svar foreligger (jfr. kap. 2.1.3). Videre har jeg forsøkt å forklare hvordan jeg tolker begrepet i forhold til en problemstilling som fokuserer på bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark. Slik jeg forstår det, vil en bærekraftig næringsutvikling i denne sammenhengen være en utvikling som baserer seg på økologisk forsvarlig ressursutnyttelse, bidrar til økonomisk levedyktighet for aktørene i næringen, og som fremmer lokal forankring og kontroll slik at avhengighet og sårbarhet reduseres og lokalsamfunnet selv blir i stand til å generere utvikling. En næringsutviklings som er bærekraftig, vil kunne sikre rekruttering og opprettholde det lokale fiskerisystemet. I neste kapittel vil jeg redegjøre for og diskutere ulike teorier jeg mener kan danne den vitenskapsteoretiske bakgrunnen for den videre undersøkelsen og diskusjonen.