Kapittel 1

Formålet med dette arbeidet har vært å undersøke muligheter, begrensninger og utfordringer for en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord i Lebesby kommune. Jeg hevder innledningsvis at dagens tilpasninger i fiskerinæringen ikke er bærekraftige for fiskeriavhengige lokalsamfunn (jfr. kap. 1.2).

Begrepet "bærekraftig utvikling" kom til allmenn anvendelse etter å ha vært ett av hovedpoengene i sluttrapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen). Brundtlandkommisjonen definerte bærekraftig utvikling som "…en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov" (VFF 1987:42). Gjennom en bred forståelse av "behov" trakk kommisjonen inn sosiale og økonomiske dimensjoner i definisjonen, i tillegg til den økologiske dimensjonen. Begrepet "bærekraftig utvikling" er dermed å forstå som en kombinasjon av økologisk, økonomisk og sosial utvikling. I dette arbeidet har jeg sluttet meg til Olsen (1992:109), som definerer bærekraftig næringsutvikling som en næringsutvikling som ikke bare bidrar til økonomisk og sosial utvikling, men som også tar i bruk lokale ressurser og utvikler lokal kunnskap. I neste omgang kan lokale kunnskaper og ressurser fungere som drivkrefter i en selvstendig næringsutvikling.

Jeg hevder i kapittel 2.2.2 at studier av bærekraft i fiskerinæringen tradisjonelt har vært ressursorienterte. Jeg argumenterer for en mer lokalsamfunnsorientert forståelse av bærekraftbegrepet, der bærekraftig utvikling av lokalsamfunnet fremstår som like viktig som bærekraftig ressursforvaltning. Det er imidlertid viktig å poengtere at all den tid fiskeriene baserer seg på utnyttelse av en fornybar ressurs, vil ressursgrunnlaget uansett være "bottom line" for utviklingen som kan oppnås i et fiskeriavhengig lokalsamfunn. Som et operasjonelt grunnlag for å analysere mulighetene for en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord har jeg formulert fire kriterier en slik utvikling må oppfylle. Næringsutviklingen må være økologisk forsvarlig, økonomisk levedyktig, være lokalt forankret og sikre lokal kontroll og den må sikre rekruttering til og opprettholdelse av det lokale, fiskeribaserte produksjonssystemet.

Til grunn for analysen legger jeg en realistisk epistemologi og metodologi, og tar utgangspunkt i at generelle prosesser virker sammen med lokale forhold for å bestemme mulighetene for en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord. Bak de generelle prosessene ligger dype strukturer, som er interne relasjoner som har tilbøyeligheter til å forårsake bestemte begivenheter; de har nødvendig årsakskraft (Dale 1993). Hvorvidt den nødvendige årsakskraften realiseres eller ikke avhenger av kontekstavhengige, kontingente forhold. Betoningen av kontingente forhold legger grunnlaget for å forstå lokalsamfunnets muligheter til å påvirke sin egen utvikling, ved at lokale forhold kan påvirke utfallet av den nødvendige årsakskraften (jfr. kap. 3.1.3). Mulighetene for å oppnå en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord ligger dermed i å benytte lokale, stedsspesifikke egenskaper til å nyttiggjøre seg mer generelle prosesser.

Realismen er en vitenskapsfilosofi, og må derfor suppleres med substansielle teorier for å kunne forklare begivenheter, mekanismer og prosesser. I dette arbeidet har jeg koblet realistisk epistemologi med teorier om ressursforvaltning, regional utvikling og lokale kulturfellesskaper, og på den måten forsøkt å dekke inn både økologiske, økonomiske og sosio-kulturelle aspekter ved bærekraftig utvikling (jfr. kap. 2.1.1).

Innledningsvis i analysedelen tar jeg for meg fangstleddet i Kjøllefjord (jfr. kap. 6). Den lokale fiskeflåten i Kjøllefjord kjennetegnes ved at den domineres av små kystfiskebåter. Flåten er liten i antall og har begrenset fangstkapasitet. Den er værutsatt og leverer ikke tilstrekkelig råstoff til den lokale fiskeindustrien. Det er derfor et lokalt ønske å stimulere til flere og større båter. Samtidig er det ikke gitt at større båter for enhver pris vil bidra til økt bærekraft i det lokale produksjonssystemet i Kjøllefjord. Større båter er mer mobile og vil kunne gå andre steder med fangsten. Flere lokale aktører var derfor opptatt av å rette satsingen mot en "bærekraftig fiskebåt", som kan bidra til større og mer stabile lokale leveranser til fiskeindustrien i Kjøllefjord, men uten å miste de funksjonelle bindingene til lokalsamfunnet. Den store trålandelen i fangstene utenfor Finnmark er lite bærekraftig, og en større kystfiskeandel vil være mer bioøkonomisk lønnsom. Kystflåten gir også større sysselsettingseffekt pr. råstoffenhet og fisker med mer økologisk ansvarlige redskaper enn havfiskeflåten. Et endret beskatningsmønster til fordel for kystflåten kan, sammen med mer fleksible deltagingsreguleringeringer, bidra til å fremme bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord. Imidlertid kan en satsing som styrker kystflåten gi den eksisterende, filetbaserte fiskeindustrien problemer.

Kapittel 7 drøfter mulighetene for en bærekraftig fiskeindustri i Kjøllefjord. Økonomisk levedyktighet er et sentralt krav til en bærekraftig fiskeindustri. Hjørnesteinsbedriften i Kjøllefjord er eid av det Ålesundsbaserte WestFish-konsernet, og dermed del av en ekstern industriell organisasjon. Et konsern fordeler virksomheten sin for å utnytte den geografiske arbeidsdelingen, og lønnsomhetsmål definert av konsernet vil være viktigere enn bedriftens funksjon i det lokale produksjonssystemet. Med unntak av sysselsettingseffekten og mottaksfunksjonen for den lokale fiskeflåten har Aarsæther Kjøllefjord begrensede lokale ringvirkninger. Eksempelvis kanaliserer bedriften det meste av vare- og tjenestekjøp og samarbeid gjennom den industrielle organisasjonen. Saltfiskbedriften Bacalao Nord i Dyfjord er mindre i størrelse, men deltar i større grad i lokalt samarbeid og synes å ha sterkere tilknytning til det lokale produksjonssystemet. Den absolutte effekten for det lokale produksjonssystemet modereres imidlertid av den begrensede sysselsettingen.

Lokal forankring og lokal kontroll med næringsvirksomheten var et av kriteriene jeg trakk opp til en bærekraftig næringsutvikling, og er dermed en måte å sikre livskraftige lokalsamfunn på. I kapittel 8 drøftet jeg mulighetene for å få til en næringsutvikling med lokal forankring, og diskuterte samtidig ulike generelle og mer lokale motkrefter. Innslaget av fremmedeie i det lokale produksjonssystemet er med på å begrense mulighetene for en positiv næringsutvikling i Kjøllefjord. Det er i dag bare én fiskeindustribedrift igjen i Kjøllefjord, og den ensidige næringsstrukturen gjør lokalsamfunnet sårbart. Samtidig ligger det hindringer i veien for nyetableringer i den lokale fiskeindustrien gjennom en klausul som hindrer etablering av fiskerirettet virksomhet i lokalene til det gamle Hustadbruket og gjennom mangel på lokale råstoffleveranser. Mens klausulen på Hustadbruket kan sees på som en kontingent faktor, er mangelen på råstoff mer strukturelt betinget, men begge har til felles at de motvirker en bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord. Aktører i Kjøllefjord ønsker å satse på fiskerinæringen som hovednæring også i fremtiden, og har liten tro på at andre næringer som f.eks. turisme kan få særlig betydning.

Tradisjonen for fremmedeie i Kjøllefjord har gitt opphav til en "fremmedeielivsform" der arbeidere og andre er vant til at initiativ tas utenfra. Samtidig kan WestFish-konsernets størrelse og posisjon i fiskerisystemet bidra til at lokale aktører kvir seg for å bevege seg inn på det som oppfattes som konsernets enemerker. I en diskusjon om entreprenørskap og nyskapingsevne er det grunn til å huske at hele det gamle Finnmark ble rasert og brent i 1944. De lokale "layers of investments" (Massey 1995) ble dermed ødelagt. Den fysiske og intellektuelle infrastrukturen ble på en måte nullstilt. Dermed bidrar både sosio-kulturelle og materielle strukturer til å redusere mulighetene for nyskaping og lokal utvikling. Regionalisering av ressurser og ressursutnyttelse har vært drøftet som et politisk virkemiddel for å sikre en bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn (jfr. kap. 8.5). En slik omprioritering av fangstrettigheter til fordel for de mest fiskeriavhengige områdene vil representere et brudd med eksisterende forvaltningspraksis, og fordrer endringer i de dype strukturene som er styrende for fiskerinæringen.

Sammen med kampen om fiskerettigheter og råstoff synes kampen om ungdommen å være en av de viktigste fremtidige utfordringene for Kjøllefjord. Det fjerde og siste kriteriet til en bærekraftig næringsutvikling var at utviklingen sikret opprettholdelse av og rekruttering til det lokale, fiskeribaserte produksjonssystemet. Imidlertid viser en egen undersøkelse at det er svært få ungdommer i Kjøllefjord som ønsker jobb og utdanning innenfor fiskerisystemet (jfr. kap. 9). Når ungdommen ikke lenger ønsker å være del av det lokale, fiskeribaserte produksjonssystemet, svekkes også fiskerinæringens plass i den kollektive bevisstheten i Kjøllefjord. En slik utvikling betyr også en svekkelse av lokale kontingensfaktorer, som ellers kunne vært med å gi Kjøllefjord muligheter til å "koble seg på" eksterne prosesser på en måte som kunne tjene det lokale produksjonssystemet.

Til sist (kap. 10) drøfter jeg tre fremtidsskisser for Kjøllefjord. Jeg skiller her mellom et trendalternativ, et endringsalternativ og et bruddalternativ. Trendalternativet er en videreføring av sentrale tendenser i dagens fiskerinæring, tendenser jeg hevder ikke er bærekraftige for samfunn som Kjøllefjord. Endringsalternativet kan bidra til bærekraftig næringsutvikling i Kjøllefjord, men krever bl.a. en omlegging av fiskeripolitikken for å realiseres. Bruddalternativet fremmer også bærekraftig næringsutvikling, men representerer et brudd med de eksisterende strukturene i fiskerinæringen.

Vi hører stadig om problemer i fiskerinæringen i Nord-Norge. Sammen med torskekrise og selinvasjon har avsetnings- og lønnsomhetsproblemer lenge preget fiskeriene i vår nordligste landsdel. De siste årene har fiskeindustrien opplevd bedre tider, men usikre bestandsanslag for viktige fiskeslag ligger som truende skyer i horisonten. I tillegg har strukturendringer i det norske fiskerisystemet ført til at oppgangen i næringen ikke har kommet de perifere fiskerisamfunnene til gode slik det kunne forventes (Lindkvist 1994a).

Fiskerinæringen i Norge er internasjonalt orientert. Mer enn 90 prosent av den samlede fangsten eksporteres, og fiskerinæringen var i 1997 landets nest største eksportnæring med en samlet eksportverdi på 24,7 milliarder kroner (SSB Naturressurser og miljø 1998). Den internasjonale orienteringen har gjort det stadig vanskeligere å opprettholde gamle tilpasninger, og stiller økende krav til næringen om konkurransedyktighet, kvalitetsorientering og markedstilpasning (Arbo 1996:236). Samtidig representerer globale forbrukertrender nye krav og utfordringer for fiskerinæringen. Forbrukernes krav til matvarer er i stadig forandring. I tillegg har det funnet sted en økende politisering av forbruksvaner, enten det er som protest mot franske prøvesprengninger, britisk kugalskap eller norsk hvalfangst. "Den politiske forbruker" har blitt en maktfaktor heller ikke fiskeindustrien har råd til å se bort fra (TemaNord 1998:523).

Nord-Norge nord for Vestfjorden, og Finnmark i særdeleshet, er spesielt avhengig av fiske og fiskeindustri. I Europa er det bare Galicia i Spania, Færøyene og Island som kan vise til tilsvarende ensidig avhengighet av fiskerinæringen (Nilsen 1991:243). Avhengigheten øker jo lengre nord man kommer (Arbo 1997). I kystkommunene i Finnmark var nærmere 20 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i fiske eller fiskeindustri i 1990 (Lindkvist 1998a). Bare offentlig tjenesteyting utgjør en større andel av sysselsettingen i disse kommunene. Arbo (1997) kaller den nordnorske næringsstrukturen en ekstremversjon av norsk økonomi, tuftet på naturressurser og offentlig virksomhet. Samtidig er det en tendens til at de mest fiskeriavhengige områdene, som nettopp fordi de er avhengige av fiskerinæringen har få andre sysselsettingsalternativer, taper i kampen om råstoff, sikre arbeidsplasser i fiskeindustrien og lønnsomme fiskebåter. På denne måten flyttes kontrollen ut av lokalsamfunnet, og den sterke avhengigheten av fiskerinæringen gjør de fiskeriavhengige lokalsamfunnene i Nord-Norge svært sårbare overfor endringer i omverdenen de har liten eller ingen kontroll over. Denne utviklingen, som kan karakteriseres som en marginalisering, truer ikke bare den lokale, fiskeribaserte kulturen, men hele samfunn som har basert sin eksistens på høsting av havets ressurser. Globale og eksterne trender får dermed konsekvenser for Nord-Norge.

Som kilde til sysselsetting og inntekter har fiskerinæringen alltid vært viktig for Nord-Norge. I St.meld.nr. 93 (1982-83) trakk regjeringen opp fiskeripolitiske retningslinjer og definerte fire målsetninger for fiskeripolitikken. Målsetningene var den gang uten innbyrdes prioritering. De skulle sikre ressursgrunnlaget, bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret, sikre trygge og gode arbeidsplasser og øke den reelle lønnsevnen i fiskerinæringen. Strukturmeldingen (St.meld.nr. 58 (1991-92)) gjorde senere vern av ressursgrunnlaget til den mest sentrale målsetningen, samtidig som de andre målsetningene lå fast. Disse målsetningene erkjenner betydningen av sunn forvaltning av ressursgrunnlaget, fiskerinæringens rolle for sysselsettingen i perifere områder, manglende stabilitet og sikkerhet ved arbeidsplassene og at næringen sliter med lønnsomhetsproblemer. I St.meld.nr 51 (1997-98), "Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring", presiseres det igjen at tidligere målsetninger ligger fast, men meldingen fokuserer sterkere på markedsorientering og lønnsomhet enn tidligere. Meldingen trekker opp følgende mål for fiskeripolitikken:

"Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskapning skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten. (....) Fiskeripolitikken skal bidra til å legge til rette for levedyktige kystsamfunn gjennom en allsidig og variert struktur både på land og sjø. En robust næringsstruktur bidrar til at man gjennom lønnsomhet og verdiskapning kan opprettholde en desentralisert næring." (St.meld.nr. 51 (1997-98):15)

En god forvaltning av fiskeressursene fremstår dermed som en forutsetning for at de fiskeripolitiske målsetningene skal kunne oppnås, og at de fiskeriavhengige samfunnene fortsatt skal dra nytte av fiskeriene. I sin tilstandsvurdering av fiskeressursene i det nordøstlige Atlanterhav skriver FAO (1997) at de fleste tradisjonelle fiskeressursene er fullt utnyttet eller overbeskattet, og at flere bestander er i dårlig forfatning. Utfordringene for fiskerinæringen og fiskeriavhengige samfunn er mange, og en rekke forhold kan true bærekraften i næringen. Likevel hevder ulike forvaltende myndigheter i Norden at bærekraftsituasjonen i fiskerinæringen i våre områder er god, selv om det manes til fortsatt forsiktighet (TemaNord 1998:523:74). Denne fordelaktige vurderingen av bærekraftsituasjonen kan kanskje være riktig for næringen som helhet og på nasjonalt nivå, men ikke for deler av fiskerinæringen på regionalt eller lokalt nivå. Innenfor fiskerinæringen er det en klar maktfordeling der store, sentrale fiskerimiljøer har kontrollen i en geografisk arbeidsdeling hvor mindre, marginaliserte fiskerisamfunn taper. Sentrale strøk tjener på periferiens ensidige avhengighet av fiskerinæringen og sårbarhet overfor endringer.

På verdensbasis kjennetegnes fiskerinæringen ved massiv overkapasitet, særlig i fangstleddet. Etter mange år med vekst flatet den globale fangstkurven ut på slutten av 1980-tallet (Album & Aasjord 1996). Anstrengelsene for å delta i den globale konkurransen om fiskeressursene er store. Det brukes betydelig større verdier for å delta i fisket enn verdien av fangsten som bringes på land. Beregninger viser at det årlig brukes over 120 milliarder USD på fangst av fisk til en verdi av omkring 70 milliarder USD (FAO 1993). Underskuddet på over 50 mrd USD, tilsvarende mer enn et halvt norsk statsbudsjett, dekkes inn gjennom forskjellige former for tilskudd fra regjeringene. Nye beregninger fra World Wildlife Fund (WWF) hevder at så mye som ²/₃ av verdens fiskeflåte kan kondemneres uten at det vil få følger for mengden fisk som bringes på land (Fiskaren 9/9-98). Også i Norge er det overkapasitet i fangstleddet. Selv om antallet helårsdrevne fiskebåter har blitt redusert med 34 prosent fra 1988 til 1996, har fangstkapasiteten økt jevnt og trutt gjennom teknologiske forbedringer (St.meld.nr. 51 (1997-98)). En regner at selv uten endringer i tonnasjen i flåten vil fangstkapasiteten kunne øke med 3 prosent årlig.

Overkapasitet i fangstleddet er en trussel mot ressursgrunnlaget både nasjonalt og globalt, og dermed også en trussel mot lokalsamfunn som er avhengige av fiskeriene. Man har utviklet en høyteknologisk, mobil havfiskeflåte som kan fiske ned store fiskebestander på kort tid, for så å flytte videre til nye fiskefelter (Lindkvist 1996a). I tillegg har overkapasiteten en indirekte effekt. Gjennom oppbyggingen av en teknologi- og kapitalintensiv havfiskeflåte med stor fangstkapasitet, kan båteiere argumentere for at de trenger romslige kvoter for å klare å forrente sine investeringer. Summen av kravene kan representere press på myndighetene og resultere i større kvoter enn havforskerne kan gi vitenskapelig ryggdekning for. Representanter for de mindre kapitaliserte delene av næringen hevder myndighetene i vanskelige tider har prioritert å hjelpe de kapitalsterke aktørene og latt den mindre kapitaliserte delen ta støyten (Album & Aasjord 1996). I tillegg kan den kapitalintensive delen av flåten være en trussel for de mindre aktørene, som må dele ressursene med de store, og tvinge de små ut av næringen.

Den mindre kapitaliserte fiskeflåten i Nord-Norge, og lokalsamfunn som preges av en slik flåte, er i en vanskelig situasjon. Fangstkapasiteten er begrenset og flåten er svært værutsatt. Fiskeflåten i den nordligste landsdelen presses på den ene siden av større og mer effektive fiskebåter fra andre deler av landet, og på den andre siden av russiske trålere som leverer billig råstoff til norske fiskeindustribedrifter. I tillegg er rekrutteringen til fiskeryrket lav. Fiskeryrket er for risikabelt, både fysisk og økonomisk, til at det fremstår som et aktuelt alternativ for ungdommen.

Fiskeindustrien ble bygd opp som et tillegg til fangstleddet, og hadde som viktigste oppgave å omsette fiskernes råstoff til eksporterbare bulkvarer (Friis 1993). Oppbyggingen av filet- og fryseindustrien i Nord-Norge etter 2. verdenskrig ble hjulpet frem av statlige virkemidler. For å kunne konkurrere med den "umoderne" konvensjonelle sektoren mottok filet- og fryseindustri betydelige subsidier i form av pristilskudd og rimelige lån. En ikke-intendert konsekvens av statens engasjement var at en stor del av den konvensjonelle fisketilvirkningen ble svekket. Den konvensjonelle fisketilvirkningen var fleksibel og tilpasset svingningene i råstofftilgangen. Store produksjonslinjer i industri med høyt ressursforbruk passer på sin side dårlig sammen med en ressurs preget av betydelige variasjoner. I tillegg er det få fordeler å hente gjennom stordrift i fiskerinæringen (Dreyer 1996). I følge en rapport til Nordisk Ministerråd sies fiskerinæringen å være i ferd med å gå i "landbruksfellen" gjennom en ensidig fokusering på produsert kvantum fremfor produksjon etter kundenes ønsker (TemaNord 1998:523:82).

Fiskeindustrien i Finnmark er i stor grad lagt opp etter fordistiske prinsipper. En slik tilpasning krever stor og stabil råstofftilførsel, og tar ikke hensyn til naturlige svingninger i ressursgrunnlaget. Fangstmengden varierer ikke bare over året, men også fra år til år. Gjennom dispensasjonsordninger fikk fiskeindustrien lov til å investere i trålere. Tall fra Hansen & Holm Eriksen (1994) viser at innføring av trålere på 1950- og 1960-tallet likevel ikke bidro til å stabilisere råstoffleveransene til industrien, slik myndighetene håpet. Industrien er samtidig dimensjonert for å ta unna toppene i sesongfiskeriene. Denne dimensjoneringen fører til ulønnsomhet med lav utnyttelse av produksjonskapasiteten utenom sesongene.

Når det dessuten må tilføyes at den filetbaserte fiskeindustrien ble bygd opp uten for mange spesielle lokale tilpasninger, tilsier disse forholdene at fiskeindustrien muligens ikke er spesielt bærekraftig for de fiskeriavhengige lokalsamfunnene i Nord-Norge. Endelig må nevnes at arbeid i fiskeindustri har lav attraktivitet blant befolkningen. Fiskeindustriarbeid har bl.a. gjennomgått en "kunnskapserosjon". Med unntak av noen få, intellektuelt krevende jobber innen planlegging og ulike kontrollfunksjoner, er de fleste jobbene i fiskeindustrien rutinepregede og lite utfordrende. Tidligere krevde behandling av fisk et visst håndlag, men en stadig større del av arbeidet har blitt automatisert. De manuelle arbeidsoppgavene som gjenstår er renskjæring av filet langs et samlebånd, der arbeidsforholdene i tillegg til å være kalde også er støyende, våte og ensformige (Friis 1993:24). Sammen med dårlig lønn og faren for permitteringer har dette ført til at mange bedrifter har vanskelig for å rekruttere arbeidskraft lokalt, og må hente arbeidere utenfra. I tillegg er en stor andel av moderne fiskeindustribedrifter i Finnmark eid av interessenter utenfor fylket. Eksternt eierskap trekker verdier ut av periferien og kanaliserer dem mot sentrale strøk. Konsekvensen for lokalsamfunnene blir også en geografisk arbeidsdeling der produksjonen utføres i periferien, mens kunnskap og administrasjonsoppgaver beholdes sentralt.

Eksistensgrunnlaget til fiskeriavhengige samfunn trues dermed både av en overdimensjonert fiskeflåte og av en fiskeindustri som sliter med å oppnå lønnsomhet og med å tilpasse seg ressursenes naturlige variasjoner. Med bakgrunn i diskusjonen over vil jeg derfor hevde at dagens tilpasninger i fiskerinæringen ikke er bærekraftige for fiskeriavhengige lokalsamfunn.

Fiskerinæringen i Finnmark er altså i en vanskelig situasjon. Fiskeflåten domineres av små kystbåter med begrenset fangstkapasitet og aksjonsradius, som presses av større norske fiskebåter på den ene siden og russiske trålere på den andre. Fiskeindustrien, på sin side, er i stor grad dominert av eksterne eierinteresser og er for en stor del innrettet mot produksjon av konkurranseutsatte produkter. Lønnsomheten er dårlig, og svært mange fiskeindustribedrifter har en eller flere konkurser bak seg. Samtidig er fiskerinæringen som nevnt i ferd med å miste tiltrekningskraften overfor ungdommen, som hverken finner arbeid i fangstsektoren eller i fiskeindustrien særlig interessant.

Tross vanskelighetene er markedsutsiktene lyse for norsk fisk og sjømat i en verden med stadig økende befolkning (SND 1994). Fisk samsvarer med en rekke krav moderne forbrukere stiller til matvarer. Norsk fisk er et sunt produkt, kommer fra lite forurensede havområder på grensen til Arktis, inneholder alle kvaliteter morgendagens forbrukere etterspør og betraktes som fremtidens fødevare (TemaNord 1998:523). Imidlertid bestemmes fiskerinæringens rammevilkår i stigende grad av faktorer som ligger utenfor næringens kontroll, ved at ulike pressgrupper får stadig større innflytelse både i markedet og i politiske kanaler. Også markedet er vanskelig å kontrollere og fiskeindustrien har liten tradisjon for å lytte til markedet. Fremfor å forholde seg aktivt til signaler i markedet, har fiskerinæringen tradisjonelt vært fangst- og produksjonsorientert. Dermed har fiskerinæringen i liten grad utnyttet en viktig konkurransefordel.

Norge er en av verdens ledende fiskerinasjoner, målt etter samlet fangst og etter eksportverdi. En av de store fremtidige utfordringene for norsk fiskerinæring vil være å drive i overensstemmelse med kravene til bærekraftig ressursutnyttelse. Det er også store regionale forskjeller i det norske fiskerisystemet, ved at det har utviklet seg en geografisk arbeidsdeling som tjener store, sentrale fiskerisamfunn. Små, fiskeriavhengige lokalsamfunn blir i økende grad marginalisert. Mulighetene for en positiv utvikling i fiskeriavhengige samfunn er likevel tilstede, dersom de klarer å utnytte de positive markedssignalene. Kan en bærekraftig, fiskeribasert næringsutvikling bidra til både å sikre bærekraftig ressursutnyttelse og redusere marginaliseringen av perifere kystsamfunn?

Når man formulerer en problemstilling, baserer denne seg på en viss forforståelse av temaet man ønsker å studere. Samtidig innebærer formuleringen av en problemstilling at forskeren tar et standpunkt, men uten at man lar seg påvirke av sine verdistandpunkter under datainnsamling og analyse. I dette arbeidet baserer jeg analysen på en grunnleggende antagelse om at det er forhold i det norske fiskerisystemet som ikke er bærekraftig. Målet med undersøkelsen er å finne frem til faktorer som kan bidra til å fremme bærekraft i fiskerinæringen. Den overordnede problemstillingen som ligger til grunn for dette arbeidet, blir da som følger:

Hva innebærer en bærekraftig næringsutvikling for fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark, og på hvilken måte kan en slik utvikling oppnås og opprettholdes?

"Bærekraftig utvikling" er et abstrakt og diffust begrep som må konkretiseres før det kan brukes videre. I dette arbeidet er hensikten derfor først å utlede en serie operasjonelle kriterier for hva som er å forstå som bærekraftig næringsutvikling. Deretter ønsker jeg å sammenholde utviklingsmulighetene for den lokale fiskeindustrien i dagens konkurransesituasjon med kriteriene for bærekraftig næringsutvikling, for dermed å finne utviklingspotensialet for hele det fiskeriavhengige lokalsamfunnet. Ressursutnyttelse, produksjons- og salgsstrategier samt lokal respons står sentralt i arbeidet, som konsentreres om Kjøllefjord i Lebesby kommune i Finnmark. Arbeidet inngår som en del av forskningsprosjektet "Fiskeindustriens lokale betydning i en global sammenheng" ved Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Prosjektet har som mål å studere endringsprosesser i fiskeriavhengige lokalsamfunn og relatere dem til mer grunnleggende næringsstrukturelle endringer i fiskeindustrien. Finnmark tjener som geografisk ramme for prosjektet.

Med utgangspunkt i den overordnede problemstillingen, og til hjelp i analysen har jeg formulert noen avledede underproblemstillinger:

Hva vil en bærekraftig, fiskeribasert næringsutvikling si for en fiskeriavhengig kommune som Lebesby i Finnmark?
Vil en større prioritering av fiskeressurser og fiskeindustriell virksomhet til fordel for slike fiskerisamfunn styrke en bærekraftig næringsutvikling ytterligere?
Hvilke forhold fremmer og hvilke forhold motvirker mulighetene til å oppnå en bærekraftig næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn?
Er en bærekraftig næringsutvikling i det hele tatt gjennomførbar i et fiskeriavhengig lokalsamfunn som Kjøllefjord, eller er ulike motkrefter for sterke?

Teorier om ressursforvaltning, regional utvikling og lokale kulturfellesskaper danner rammen for analyse og diskusjon av problemstillingen min. På denne måten forsøker jeg å dekke både de økologiske, økonomiske og sosio-kulturelle aspektene ved begrepet bærekraftig utvikling.

Undersøkelsen av problemstillingene jeg trakk opp i delkapittelet over, vil altså konsentreres om Lebesby kommune på Nordkyn i Finnmark, og mer spesifikt kommunesenteret Kjøllefjord. Tettstedet Kjøllefjord hadde i 1997 1150 innbyggere, mot totalt 1576 i hele kommunen (SSB 1998). Folketallet i kommunen er jevnt synkende som følge av netto utflytting, selv om statistikk fra første halvår i 1998 viste en befolkningsøkning i kommunen på én person. I følge Folke- og boligtellingen 1990 var vel 10 prosent av den yrkesaktive befolkningen i Kjøllefjord sysselsatt med fiske. I andre deler av kommunen drives litt jordbruk, men av de 15 prosent yrkesaktive som er sysselsatt i primærnæringene arbeider de aller fleste med fiske og fangst. I Strategisk Næringsplan (SNP 1995-1998:12) benyttes samlebegrepet "fiskerinæringa" om sysselsettingen både i fangst- og industriledd. I alt arbeider 24 prosent av arbeidsstokken i hele kommunen i fiskerinæringen. Det er klar, fallende tendens i sysselsettingen i primær- og sekundærnæringene i Lebesby. Utviklingen er ikke annerledes i denne kommunen enn i resten av landet.

Kjøllefjord ligger på Nordkynhalvøyen, og er ett av landets nordligste tettsteder og kirkesteder. Bosettingen på stedet har til alle tider basert seg på å utnytte de gode fiskefeltene i havet utenfor. Samtidig har offentlige myndigheter gjort fiskeriavhengigheten til et problem for Kjøllefjord og andre lokalsamfunn i Finnmark. Forestillingen om problemet "Nord-Norge" har hatt en sentral plass i storsamfunnets bilde av landsdelen, og har tjent som legitimeringsgrunnlag for Nord-Norge-planer og andre store, offentlige prosjekter. Problembeskrivelser er innbyggerne i Kjøllefjord for øvrig godt kjent med. Presten Peter Werløes ga følgende beskrivelse av Kjøllefjord prestegjeld så tidlig som 17. mai 1741:

Mens det i 1950-årene var 8-9 fiskebruk i Kjøllefjord, finnes det i dag bare ett: Aarsæther Kjøllefjord. Dette er en tradisjonell filetfabrikk, som er et heleid datterselskap i den Ålesundsbaserte WestFish-gruppen. WestFish-konsernet er ett av landets største fiskerikonsern, med nærmere 1,3 milliarder kroner i omsetning i 1997, og kontrollerer landets nest største trålerflåte. Fabrikken i Kjøllefjord har de siste par årene hatt sviktende lønnsomhet, og gjennomgikk høsten 1996 en refinansiering og ombygging der både kommunen og offentlige finansieringsinstitusjoner bidro med betydelige midler. Hensikten med ombyggingen var å gjøre bedriften mer effektiv og bedre egnet til markedsrettet produksjon av både nye og tradisjonelle produkter. Filetavdelingen ble oppgradert, nytt produksjonsutstyr innkjøpt og nytt salteri ble bygd. Samlet har ombyggingen hatt en kostnadsramme på 25 millioner, og er ledd i konsernets strategi for å orientere seg fra tradisjonell blokkproduksjon mot større innslag av singelfrosne og konsumpakkede produkter.

Tidligere sysselsatte Aarsæther Kjøllefjord godt over hundre personer, mens antallet ansatte etter ombyggingen var redusert til 60. Etterhvert som fabrikken har kommet i drift igjen har Aarsæther Kjøllefjord ansatt flere arbeidere, slik at arbeidsstokken i dag igjen nærmer seg hundre personer. Resultatet av de store investeringene skulle først vise seg i 1998 (Dagens Næringsliv 31/3-98). Fabrikken i Kjøllefjord omsatte første halvår i 1998 for 61 millioner kroner, og hadde et positivt resultat på 2,2 millioner kroner, mot et underskudd for hele 1997 på 3,5 millioner. Tall fra 1996 viser at bedriften mottok rundt 20 prosent av de samlede råstoffleveransene fra kystflåten, mens havfiskeflåten leverte det resterende kvantumet. Mellom 50 og 60 prosent av bedriftens samlede råstoffkjøp kom fra russiske trålere.

Som datterselskap og del av et større konsern har gjerne Aarsæther Kjøllefjord andre målsetninger for virksomheten enn de lokale myndighetene på stedet. Samtidig som et storkonsern har kapitalbase til å foreta nødvendige investeringer, inngår bedriften i Kjøllefjord i WestFish-konsernets geografiske arbeidsdeling. En stadig større del av de administrative oppgavene sentraliseres til Ålesund, mens bedriften i Kjøllefjord blir mer av en ren produksjonsfilial. Kommunen er på sin side svært avhengig av arbeidsplassene ved Aarsæther Kjøllefjord, noe som gir WestFish-konsernet økt forhandlingsstyrke i forholdet til kommunen. Forhandlingsstyrken kom bl.a. til syne i forbindelse med oppgraderingen av fabrikken i Kjøllefjord høsten 1996, der kommunen kjøpte bedriftens gamle saltfiskanlegg og bekostet bygging av nytt salteri, som bedriften så skal leie. Til sammen bidro kommunen med rundt 5 millioner kroner til opprustningen av Aarsæther Kjøllefjord, et bidrag som har skapt uenighet lokalt (Øvrelid 1998).

Den andre fiskeindustribedriften i kommunen er Bacalao Nord, som ligger i Dyfjord ved Laksefjorden, omlag to mil fra Kjøllefjord. Bacalao Nord produserer tørrfisk og saltfisk for eksport til Spania, og er tett integrert i det spanske markedet gjennom spanske eierinteresser. I tillegg eksporterer bedriften noe ferskfisk til Danmark og Storbritannia. Bacalao Nord er spesiell fordi den ble startet og drives av en lokal entreprenør, som også eier bedriften sammen med interessenter fra Øksnes i Vesterålen og den nevnte forretningsforbindelsen i Spania. De eksterne eierne har aksjemajoriteten i bedriften. Bedriften omsatte for 44 millioner kroner i 1996 og sysselsatte omlag 20 personer. Med stort og smått bor det bare 70 mennesker i Dyfjord. Derfor jobber også enkelte kjøllefjordinger på Bacalao Nord, og jeg mener det er naturlig å inkludere bedriften i Dyfjord i et territorielt produksjonssystem på Nordkynhalvøyen (se også kap. 3.3.2). Eierne av Bacalao Nord er i tillegg involvert i bedriften Nordkyn Seafood, som sysselsetter et tyvetalls personer i Mehamn (Øvrelid 1998). Fordi havneforholdene i Dyfjord er dårlige, kjøper bedriften alt råstoff fra kystflåten og enkelte småtrålere.

Kjøllefjord fremstår dermed som preget av en tretrinns avhengighetskjede. Stedet er for det første avhengig av fiske og fiskeindustri for sysselsetting i privat sektor. Fiskerinæringen i Kjøllefjord er dernest svært avhengig av torsk som råstoff. Til sist er den torskeavhengige fiskerinæringen avhengig av leveranser fra russiske trålere for å få tilstrekkelig råstoff til driften. En eventuell fjerde avhengighetsfaktor er avhengigheten av eksterne entreprenører og fremmedeierskap i fiskerinæringen. Vil en bærekraftig næringsutvikling være i stand til å redusere avhengigheten, og gjøre Kjøllefjord i stand til å oppnå en egengenert, positiv næringsutvikling?

Figur 1.1: Kart over Nordkyn-halvøyen. Kilde: Cappelens Norgesatlas (CD-ROM). Målestokk: 1:3 mill.

Kapittel 2 er en diskusjon av begrepet bærekraftig utvikling, og en operasjonalisering av begrepet i forhold til næringsutvikling i fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark. Kapittel 3 redegjør først for oppgavens vitenskapsteoretiske utgangspunkt, og skisserer hvordan realistisk vitenskapsfilosofi er brukt i oppgaven. Kapittelet er også oppgavens substansielle teoridel. Først diskuteres prinsipper og problemer knyttet til forvaltning av allment tilgjengelige ressurser. Deretter behandler jeg ulike teorier om regional utvikling, før teorikapittelet avsluttes med en diskusjon omkring ulike måter å betrakte forholdet mellom handlende aktører og lokale strukturer på.

Kapittel 4 beskriver ulike endringsprosesser i fiskerinæringen, og tar for seg noen forhold som er av betydning for å forstå konteksten analysen er foretatt i. Kapittel 5 er oppgavens metodekapittel, og beskriver og diskuterer opplegg, innsamling og analyse av de data oppgaven baserer seg på. Kapitlene 6-9 er oppgavens egentlige analysedel. I kapittel 6 diskuterer jeg en bærekraftig fiskeflåte i forhold til kriteriene om bærekraftig næringsutvikling jeg skisserte i kap. 2, og hva en slik flåte vil bety for Kjøllefjord. Kapittel 7 er en tilsvarende diskusjon av bærekraftig fiskeindustri. Kapittel 8 behandler betydningen av lokal forankring og livskraftige lokalsamfunn for å oppnå en bærekraftig næringsutvikling i et fiskeriavhengig lokalsamfunn som Kjøllefjord. I kapittel 9 diskuterer jeg det som fremstår som en av de største utfordringene for fiskeriavhengige lokalsamfunn i Finnmark: rekruttering, både til fiskerisystemet og til lokalsamfunnet. Kapittel 10 og 11 er avslutningskapitlene i oppgaven. I kapittel 10 presenterer jeg tre fremtidsskisser som trekker opp tre alternative utviklingsveier for Kjøllefjord, før jeg i kapittel 11 sammenfatter og reflekterer over de resultatene jeg har kommet frem til i oppgavens teoretiske og empiriske deler.